I dag lanseres en ny biografi om Kirsten Flagstad, ført i pennen av Ingeborg Solbrekken. “Nøyaktig ett år før åpningsforestillingen i den nye operaen avsløres bakgrunnen for naziryktene om Kirsten Flagstad (…). Her publiseres for første gang materiale som viser hvordan sentrale maktpersoner i norsk offentlighet effektivt brukte presse, politi og rettsvesen i en prosess som ikke burde være en rettsstat verdig”, skrives det i en pressemelding fra forlaget. Vi presenterer her en smakebit fra den nye boka.

Kirsten Flagstad-bio

Av Ingeborg Solbrekken

Juni 1945 skulle bli en skjebnesvanger måned for Kirsten Flagstad. Uten å ane hvilke konsekvenser det skulle få, lot hun seg intervjue av en svensk journalist. Hun fortalte at hun ønsket å reise ut av Norge og tilbake til USA, hvor hun fortsatt hadde mange venner. Hun var glad for at Norge hadde fått sin frihet tilbake, men dette hadde ikke gjort livet hyggelig for henne. Artikkelen ble trykket i Morgentidningen i Stockholm 10. juni.

Allerede i mai 1945 sto det i amerikanske aviser at Flagstad nå ville komme tilbake til USA. En journalist hadde gitt utrykk for at han ønsket å høre henne igjen, og dermed hadde protestbrevene strømmet inn til avisen. En innsender kunne også fortelle at Flagstad hadde fått reise med et fly fra Hitlers regjering hjem til Norge. Istedenfor å dementere disse usannhetene, sendte ambassaden i Washington ut en offisiell erklæring om Flagstad som i sitt innhold ikke bare var løgnaktig; den inneholder også en «dødsdom» over henne som skulle ha vært avsagt av det norske stortings president. Denne erklæringen ble gjengitt i en artikkel i New York Times den 15. juni. I telegrammet fra Washington het det:

”Stilling og posisjon for Kirsten Flagstad, forhenværende Metropolitansopran, ble idag av Den Norske Ambassade gjort rede for i det følgende: Hun var i dette land da Norge ble invadert. Hennes mann, Henry Johansen, var i Norge. Meget snart etter den tyske invasjonen sluttet han seg til nazipartiet. Han er en stor forretningsmann i Norge, i trelasthandel, og han tjente 60 millioner kroner på å handle med tyskerne. Det er fryktelig mange penger – neppe noen person har profittert mer.

Kirsten Flagstad bestemte seg for å forlate USA og slutte seg til sin mann i Norge. Hun var klar over det faktum at hennes mann var nazist. Nordmenn både hjemme og ute føler at hennes plass var ikke hjemme – den var i dette land hun burde gjort en jobb for Norge. Hun reiste til Portugal og derfra til Berlin og ble fløyet fra Berlin til Norge.

Straks etter hennes ankomst til Norge samtykket hun i å la seg intervjue av det offisielle Quislingorganet, Fritt Folk. Hun ble i Norge og bodde med sin nazimann. Såvidt vi vet, gav hun aldri konserter i Norge. Hun tok en tur til Sverige, og ble pepet ut da hun opptrådte i Stockholm. Det er ingen ting som kan bevise at hun var en aktiv nazist eller en passiv nazist. Men jeg kan sitere Carl Joachim Hambro, det Norske Stortings president, som ved et møte i Town Hall i New York skal ha sagt at hva nordmenn angår var Kirsten Flagstad død.

Der er folk som hevder at kunst og politikk er to forskjellige ting. I tider som disse tror vi ikke det. Vi føler at hvis Kirsten Flagstad tillates å vende tilbake til USA og ta opp sin karriere i dette land, så vil det skape følelser i Norge. Folk glemmer sent. Bøndenes forbund, tannlegenes forbund og andre vedtar bestemmelser om at enhver som noen sinne i den minste grad har vært borti naziforbindelser vil aldri bli mottatt.

Kirsten Flagstad er ikke blitt arrestert. Muligens vil hun heller ikke bli det. Hennes mann er selvsagt i fengsel. Det faktum at hun nå ønsker å forlate Norge kunne meget vel være en indikasjon på det norske folks følelser overfor henne. Men spørsmålet om å nekte henne utreisetillatelse kunne meget vel overveies.”

Erklæringen må sies å være unik, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken effekt den må ha hatt på den amerikanske opinionen. Det så jo ut som om det offisielle Norge her hadde avgitt en erklæring på at Kirsten Flagstad var nazivennlig og død for sine landsmenn. Nesten ett år senere, den 5. mai 1947 skrev hennes advokat, høyesterettsadvokat Gullestad til norsk UD og
utba seg en forklaring på hvorfor ambassaden hadde vurdert det som nødvendig å avgi en offisiell erklæring så full av usannheter. Et helt svangerskap skulle løpe før ambassadør Morgenstierne sendte svar til UD, datert 16. februar 1948. Der skriver han at denne erklæringen ikke kom fra ambassaden; han skulle selv ha vært bortreist dagen den gikk ut. Han må likevel innrømme at det var ambassadens pressesjef, Tor Myklebust, som sendte den ut. Morgenstierne skriver videre at journalisten skulle ha talt på egne vegne, og at han bare refererte til de opplysninger som ambassaden hadde mottatt fra regjeringens informasjonstjeneste i London.

Om det nå skulle ha forholdt seg slik som Morgenstierne skriver, at dette var eksilregjeringens erklæring, gjør det jo saken bare enda mer graverende. At Morgenstierne skulle ha vært ukjent med hvilke offisielle erklæringer som utgikk fra ambassaden til den amerikanske pressen, står ikke til troende. Det hadde også vært hans soleklare plikt å dementere en slik erklæring. Når dette ikke ble gjort, skyldtes det ene og alene at han var enig i dens innhold og ville at den skulle stå der. Denne påstanden underbygges tilstrekkelig ved å vise til det brevet han sendte UD fem dager etter at erklæringen hadde stått på trykk. Den 20. juni 1945 skrev Morgenstierne:

”I sin nåværende sinnsstemning ville Kirsten Flagstad kunne gjøre stor skade hvis hun nå kommer til USA da hun utvilsomt har mange beundrere og forbindelser der. Hun ville lett kunne forvirre folks begreper med hensyn til forskjellen mellom nordmenn og quislinger, og om situasjonen i Norge. Ambassadøren henstiller inntrengende at det hvis mulig søkes hindret at hun reiser til USA.”

At Morgenstierne også drev sin kampanje mot den lett påvirkelige Sundfør og supplerte ham med argumenter i rettsdokumenter, kommer klart frem i noen spredte bemerkninger Sundfør
sendte Agder lagmannsrett den 4. april 1946.

Morgenstiernes uetterretteligheter har sansynligvis også påvirket Lagmannsrettens beslutning om å opprettholde totalbeslaget i hennes formue. Det bakenforliggende motiv var at dette ville forhindre henne i å gjenoppta sin karriere.

”Det er uforståelig at fru Kirsten Flagstad Johansen som ved okkupasjonen befant seg i USA og der innehadde en høy stjerne med rik anledning til på sitt vis og kjempe for sitt land, oppgav denne posisjon og reiste inn i det tysk okkuperte Norge i april 1941, med den begrunnelse at hun ville forvisse seg om hvorledes familien levde. Det var full anledning til å skrive brever og telegrafere, og det var således unødvendig at hun oppgav kampen for sitt land av den grunn.

At der var påtenkt konserter for henne for sesongen 1941–42 sier intet, når man ikke vet hvordan dette programmet var stillet opp. Jeg har en artikkel fra et amerikansk tidsskrift for musikk fra høsten 1946 hvor fruen angripes på det voldsomste for sin holdning under krigen, og artikkelen munner ut i at hun overhode ikke ønskes tilbake til USA.”

Biografien er gitt ut på Transit forlag, og utdraget er gjengitt med deres tillatelse.

Publisert:

Del: