ANMELDELSE: Vokalmusikken står naturlig nok sentralt under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival – også i 2014. Hva er det med stemmen i kirkerommet?

© Guri Dahl

Da det tyske RIAS Kammerchor under ledelse av Hans-Christoph Rademann sang på avslutningskonserten til Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival sist søndag, tok jeg meg i tenke hva et kor i en kirke faktisk kan være på sitt absolutt beste. En mektig klang – balansert, men også med en særegen, nærmest personlig, ja, menneskelig karakter – fylte Oslo domkirke. Nyansene var der i det helt svake, fylden og rikdommen lyste i de sterke partiene. Og så den direkte henvendelsen.

Festivalen for øvrig ga en rekke interessante eksempler på finslepen vokalkunst. For korenes del kan vi kanskje litt grovt snakke om to retninger: den ene slank, avrundet og utpreget fleksibel, den andre mer robust, likefrem, men også sterkere og mer direkte.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Avstemt — ekpressivt
I den første kategorien kommer det fine ensemblet Collegium Vocale zu Franziskanern Luzern. Med sin dirigent Ulrike Grosch fremførte de i Trefoldighetskirken et knippe tyske verk, hovedsakelig fra romantikken, en periode som i kirkemusikalsk sammenheng fort kan havne i skyggen av sentralrepertoaret fra barokk og renessanse. Med moden sans for klangen av utsøkt koralsats, formet Grosch linjene med myndig hånd. Uttrykket var uten fakter, inderlig rent og avstemt, stilen mildt disiplinert – som man kan tenke seg de tyske komponistenes arbeidsmoral.

Mer direkte og ekspressivt var da Estisk Filharmonisk Kammerkor som under ledelse av nederlenderen Daniel Reuss fremførte Sergej Rakhmaninovs mektige Vesper Op. 37. Det dreier seg om et timeslangt verk, dirrende og tidvis meditativt slik det sirkler rundt melodiske figurasjoner. Med en nesten nasal valør i de sterkeste partiene, henvendte koret seg til rommet og publikum med energisk intensitet, men uten at det på noe tidspunkt virket konstruert eller kunstig. Tvert imot kunne vi tydelig følge enkeltstemmenes kryssende bevegelser slik de samlet seg i Rakhmaninovs fascinerende klangvev, eller nettopp koret, som stemmen i kollektiv form.

Intimt
Uttrykket ble naturligvis mer intimt med de to mindre vokalensemblene som særlig utpekte seg, vårt eget Nordic Voices med sin konsert i svenske Margaretakyrkan, og det nederlandske Gesualdo Consort Amsterdam som sang i Gamle Aker Kirke. Begge holder de internasjonalt toppnivå, og begge presenterte de et program omkring den italienske renessansekomponisten Carlo Gesualdo. Likevel var uttrykket på flere måter forskjellig og også her kan skillet mellom det slanke, intime og det mer satte, robuste angi en mulig tilnærming.

Mens Nordic Voices har en utpreget egal struktur, først og fremst klanglig, men også i det at fremførelsene oppstår gjennom genuin kommunikasjon innad i ensemblet (de har ingen dirigent), er Gesualdo Consort Amsterdam mer hierarkisk, og muligens noe skarpere klanglig profilert. Bassen Harry van der Kamp er tydelig som leder, og særlig kontratenor Marnix De Cat og tenoren Charles Daniels gir karakter og særpreg til teksturen. Mens Nordic Voices stråler i det øverste registeret og er slankere i bassen, har Gesualdo Consort en fyldig bunn, mens det lyse registeret derimot er mer ujevnt.

Les også: Skamløst dobbeltliv

Utvidelser
Nordic Voices hadde, i tillegg til italiensk og spansk renessansemusikk, også to norske urfremføringer på programmet: Gisle Kverndokks Agnus Dei og Eivind Buenes Surrounded, det siste for et utvidet vokalensemble samt fløyte og trombone, plassert oppe på galleriet. Kverndokks treleddete komposisjon fungerte som et fint brudd med renessansepolyfonien, virkemidlene var godt balansert, konsentrert og kyndig utnyttet i den stramme strukturen. Buene, som hadde skrevet seg inn i forlengelsen av spanske Cristobal de Morales perle Circumdederunt me (De har omgitt meg), åpnet på sin side opp for en utvidelse, både stemmemessig og romlig. Samtidig oppfordret han i introduksjonen før konserten publikum til å hvile i klangen heller enn å søke etter noen bestemt retning i materialet.

Til tross for oppfordringen ble det imidlertid noe uskarpt og ikke helt forløst ved Buenes forsøk her. Riktignok skapte avstanden til fløyten og trombonen oppe på galleriet, spilt av henholdsvis Elisabeth Kristensen Eide og Gaute Vikdal, et fint romlig spenn. En tilsvarende distanse var det derimot vanskeligere å oppfatte i forholdet mellom den tonale kjernen og de omkringliggende klangene og ornamentene i selve korsatsen.

Gesualdo Consort Amsterdam valgte på sin side å vende seg til sin landsmann, den nederlandske renessansemesteren Jan Peiterszoon Sweelinck. Langsomt gående, ut fra sakristiet, åpnet de med hans korte Miserere mei Domine og innledet slik på en fascinerende måte konserten i det intime rommet i Gamle Aker Kirke. Siden, og særlig i de eksepsjonelle Gesualdo-satsene, gåtefullt modulerende og med en uforutsigbarhet som tidvis nærmer seg nyere tiders musikk, skulle de imidlertid få problemer med balanse og intonasjon. Noe av det samme preget også enkelte av Nordic Voices’ Gesualdo-satser, selv om det tok seg opp i den avsluttende Tenebrae factae sunt. For Gesualdo Consorts del kan nok mye skyldes akustiske forhold, for i verkene med færre stemmer, og dermed kortere avstand mellom sangerne, var alt på plass.

Denne skjørheten er på den annen side et uomgjengelig trekk ved menneskestemmen slik den fremstår, ofte spinkel og alene, i det store kirkerommet. Som konsertgjenger undrer man seg iblant over hvor fantastisk det er at den enstemmige linjen fra hver enkelt munn kan koordineres så det låter som et eget instrument, lite eller stort. Slike øyeblikk var det mange av på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2014. Det kan festivalen være stolt av – og vi som publikum takknemlig for.

Publisert:

Del: