Kina er et stort marked. Men det er også ustrukturert og uforutsigbart, kom det frem på by:Larm.

Det norske bandet Popfaces i Kina Foto: Popfaces

Music Norway har nylig presentert et såkalt veikart til musikkmarkedet i Kina. Dette ble markert med seminaret «China – Tapping the potential» under by:Larm torsdag.

Veikartet inngår i en satsning på de såkalte BRIKS-landene, som representer «emerging markets»; land som har noen av karakteristikkene til utviklede markeder, men som ikke helt når standarden for disse; altså blant annet India, Russland, Brasil, Sør-Afrika og Kina.

Russland og India har tidligere fått veibeskrivelser, sistnevnte ble presentert på en by:Larm-sesjon fredag ettermiddag.

Politiske utfordringer
Anne Moberg i Rikskonsertene redegjorde først for forholdet mellom Norge og Kina. Hun beskrev forholdene som administrativt kompliserte, etter Nobelprisen i 2010. Det arbeides på alle plan for normalisering av forholdene mellom de to landene, men status per i dag er at visumutstedelse til Kina og gjennomføring av planlagte aktiviteter der kan være uforutsigbare.

Det vil si at vi kontrakterer musikere, betaler honorar og bestiller reise, og påser at våre partnere tilrettelegger i Kina. Men mer tradisjonelle turneer er det vanskelig for oss å få til.

– Det har vært vanskelig siden 2010, men den norske ambassaden er støttende. De vil ha så mye kontakt mellom Kina og Norge som mulig, sa Moberg på seminaret.

Hun utdypet til Ballade i etterkant at Rikskonsertene nå jobber med musikere som får invitasjon fra et myndighetsnivå som er akseptert, som oftest utdanningsinstitusjoner.

– Vi inviterer musikere til å holde og lede arbeidet med workshop og seminarer. Vi jobber med partnere i Kina, og påtar oss ansvaret for programmet. Det vil si at vi kontrakterer musikere, betaler honorar og bestiller reise, og påser at våre partnere tilrettelegger i Kina. Men mer tradisjonelle turneer er det vanskelig for oss å få til.

Rikskonsertene gir følge Moberg hverken økonomisk eller administrativ støtte til artister som vil dra over på turistvisum. Dette innebærer risiko; artisten kan risikere å bli stanset ved ankomst, eller konserter kan bli avlyst.

Kina Foto: Wikimedia commons
Kina Foto: Wikimedia commons

Ikke satse halvveis
Philipp Grefer i Fake Music Media har utformet veikartet på oppdrag fra Music Norway. Han kunne torsdag fortelle at 72 prosent av kineserne hører på musikk, og at 66 prosent av disse gjør det via strømmetjenester. De mest dedikerte lytterne er også mer aktive konsertgjengere enn for eksempel amerikanerne.

– Men glem tallene, og still deg heller spørsmålet om hva du vil i Kina. Det er et stort, stort marked og du må bruke mye tid og penger for å oppnå noe, sa Grefer fra podiet.

Han fortsatte sammenlikningen av det kinesiske markedet med det amerikanske, for heller ikke i USA kan man satse halvveis om man vil ha noen uttelling på investeringene. Men det er også en viktig forskjell mellom landene:

– I motsetning til i USA er ikke strukturene i Kina etablert. Det finnes ikke noe Spotify, ikke noe Youtube. Det er riktignok flere større lokale tjenester, men det er et annerledes internett. Det er også et åpent spørsmål om du kan ha en slippstrategi for Kina. PR-byråer eksisterer knapt, sa Greger.

DJ Miiia Foto: Aslaug Olette Klausen
DJ Miiia Foto: Aslaug Olette Klausen

Kidsa liker konserter
Markedet er imidlertid i vekst, og med gode nettverk mener han at artister og utøvere har gode muligheter til å nå gjennom. Det tror også DJ Miiia fra Shanghai. Hun har sett markedet forandre seg fra illegale kassetter til det hun kaller en blomstrende livescene.

– Når jeg gikk på skolen hadde jeg ikke tid til musikk. Moren min hørte på vestlig musikk som salsa og bossanova. Og vi hadde noen illegale kopier av Michael Jackson, men det fantes ikke tilgang til vinyl og slikt. Det betød ikke så mye, når vi ikke hadde tid til å utforske musikken, forteller DJ Miie til Ballade etter seminaret.

– Det ideelle for et norsk band som vil til Kina blir dermed å satse på studentmassene?

– Ja, men bare delvis. For selv om de har mye å gjøre, liker kidsa å dra på konsert. Og de liker det mer enn en DJ-gig. Det henger sammen med hvor mye stress de opplever ellers. Når de ser et show, kan de slippe opp og slå seg seg løs.

Melodiøs musikk
Hun skiller mellom lokalbefolkningen og utenlandske tilflyttere når hun beskriver forholdet til musikk, og det å oppleve musikk i sosiale fellesskap utendørs.

– På konsertene er det flest lokale gjester. De liker band. Dette med DJ-shows er for nytt for dem, særlig tekno slår ikke an, mens house og deep-house med melodiske elementer forstår de bedre. Undergrunnstekno, industriell- og støymusikk er det vanskelig for dem å ta til seg.

– All musikk med melodi og tekst er det derimot lettere å spille. Annen musikk er ikke promotert av staten. På TV promoteres bare popmusikk. Akkurat nå er vestlig musikk stort, og særlig hip-hop. Du vet, kulturen i Kina er veldig bling og pengeviftende. De unge liker det.

– Mens du selv er undergrunns-DJ?

– Ja. Jeg gjør mest house og tekno, og litt disko. Vi forsøker å komme inn på den lokale scenen mer, men foreløpig er det meste av publikummet mitt utlendinger som bor i Shanghai. Jeg vil si at disse utgjør rundt 60 prosent.

VPN-klient
Musikken DJ Miie spiller er nærmest utelukkende utenlandsk, og hovedsakelig vestlig. Lite av denne finnes bak den digitale kinesiske mur. Hun må derfor investere i tilgang til den musikken vi tar for gitt.

– Jeg går på Soundcloud, Youtube, noen tyske sider, nedlastingssider. Alle utlendingene kjøper en VPN-klient som kommer seg rundt muren. Det koster ikke så mye, og du kan nok ikke overleve i Kina som utlending uten VPN.

– Men det er også mulig å finne noe undergrunnsmusikk på kinesiske nettsider. I hvert fall så lenge den ikke har noen politiske budskap. I tillegg har vi det sosiale mediet WeChat, som ingen klarer seg uten. Så det er i ferd med å bli bedre, og folk får med seg ny musikk veldig fort. Dagens unge er mye friere enn vi var tidligere, de reiser mer, og flere steder i Shanghai er det utenlandske områder.

Popfaces i Kina Foto: Popface
Popface i Kina Foto: Popfaces

Tilfeldig Kinaturné
Stavanger-bandet Popface gjestet Kina i august 2015. Turneen gikk over 11 dager, der bandet besøkte like mange byer. Bassist Michael Vince kan fortelle at Kina-besøket kom til ved en tilfeldighet.

– I 2006 ga vi ut album på et taiwansk selskap, Silent Agreement, som også ga plata ut i Kina. Helt ut av det blå ble vi kontaktet av en som heter AJ, som jobber på et byrå i Beijing. Han spurte om vi ville komme, og vi sa ja, sier Vince.

Turistvisum
Forholdet mellom Norge og Kina gir som nevnt noen utfordringer. Der er for eksempel ikke mulig å søke visum for å spille. Isteden søkte bandet turistvisum og fikk innvilget dette.

– Det var jo litt rart å komme inn i kontrollen med en haug med gitarer og si at vi skulle besøke kompiser. Men det gikk veldig greit, vi hadde ingen problemer med noe helst. Både utstyr og plassene vi spilte var kanonbra. Backlinen fikk vi. Lydmannen fikk også alt han trengte.

Fraværet av unødig støy takker han turnémanageren for.

– Uten turnémanager eller en guide kommer du ingen vei. Det er store avstander, mye tog og mye taxi. Men togene går over 300 kilometer i timen, så det går fort. Det er en vanvittig infrastruktur.

Usikre spillejobber
Praktisk sett møtte Popface altså ingen utfordringer. Men noe spenning oppsto underveis. Blant annet knyttet til om de faktisk fikk spille på stedene de var booket til.

– Slik jeg har forstått det, må de større konsertstedene søke myndighetene om en slags tillatelse hver gang de skal holde konsert. Hvis de søker på vegne av et norsk band, får de jo ikke det, siden vi ikke har arbeidsvisum. Spesielt i Shanghai opplevde vi skepsis til å sette oss opp på lørdagskvelder. I de mindre byene virket det ikke som noe problem.

– Og når vi var i Beijing var den norske ambassaden der, og den britiske. Den norske ambassaden hadde betalt for flybillettene våre fra Shanghai til Beijing. De postet at vi skulle komme på alt av sosiale medier.

– Hvor ofte ellers har du opplevd at ambassader har gjort en sånn promo-jobb for dere?

– Aldri. Men AJ hadde jobbet mot ambassaden tidligere, så det var han som hadde kontakten og skaffet penger. De har jo egne folk som jobber med kultur der. Hyggelige folk.

Konsertannonsering for Popface i Kina Foto: Popface
Konsertannonsering for Popface i Kina Foto: Popface

– Hvordan var økonomien i turnéen?

– Vi betalte bare for flybillettene østover. Til det fikk vi litt støtte fra Stavanger kommune. Vi hadde vel en egenandel på i underkant av 10 000 kroner. I Kina var alt av mat, hoteller, transport dekket, og jeg brukte i lommepenger, på to uker, rundt 1200 kroner, og det inkludert presanger med hjem.

Vince kommenterer ikke hvorvidt det også kom noen form for fortjeneste på spillejobbene.

Reiser igjen
Popface skal tilbake til Kina i september. De holder på å spille inn nytt album. Vince regner med at det i etterkant av utgivelsen også blir snakk om en større turné i landet.

– Du nevnte støtte. Er det Music Norway dere har søkt støtte fra?

– Nei. Vi har aldri brukt Music Norway til noe som helst. Vi har gitt ut plater i syv land, om enn det er lang tid siden vår forrige skive kom.

Ingen kjempeinnsats
Rikskonsertene gir altså ikke støtte til Kina, og Popfaces dro uten annen støtte enn den reisestøtten de fikk fra hjemkommunen. Men kunne de fått mer økonomisk eller annen støtte om de hadde spurt Music Norway?

Ballade spør rådgiver Einar Idsøe Eidsvåg i Music Norway:

– Hva gjør dere i Music Norway mot Kina i dag?

– Jeg vil nesten si vi ikke gjør noe særlig i det hele tatt. Vi har laget dette veikartet. Men per i dag gjør vi ikke noe aktivt utover at vi har relasjoner til ambassader og konsulater rundt i Kina. Og at vi gjerne inviter gjester til Festspillene i Bergen, Øyafestivalen eller by:Larm, svarer Eidsvåg

Music Norway gir imidlertid reisestøtte til band som reiser inn i Kina på turistvisum.

– Risikoen ved å søke turistvisum tar artistene selv, men om vi får nyss om det fraråder dem å reise, sier han.

Einar Idsøe Eidsvåg Foto: Lars Opstad

Einar Idsøe Eidsvåg Foto: Lars Opstad / Rikoskonsertene

De drar imidlertid ikke selv på tilstelninger i Kina. Det har sammenheng med de politiske relasjonene.

– Nå er det ikke slik at Music Norway må komme et sted med norsk flagg. Men vi gjør ikke altså ikke noen kjempeinnsats.

–Popfaces gjorde jobben mot Kina selv, med litt støtte fra ambassaden. Hva ville dere gjort om de hadde kontaktet dere?

– I dette tilfellet ville vi også ha kontaktet ambassaden. Og kanskje Grefer, eller andre i det nettverket vi har, for eksempel folk som har jobbet der som delegater. Det er en uenighet på høyt politisk nivå, og den kan vi ikke blande oss i. Men det er jo ikke sånn at vi ikke kan snakke med noen i Kina. Musikk er grenseløst.

– Får dere noen forespørsler om støtte til arbeid i Kina?

– Ja, det er folk som søker reisestøtte til Kina. Men meg bekjent er det ingen som har søkt promostøtte, eller uttrykker en langsiktig strategi om å satse på Kina, eller har plateselskap der.

Omstendelig og uforutsigbart
Det siste tror han henger sammen med at landet mangler en fungerende utbygd struktur for promotører. Eidsvåg har imidlertid ikke hørt noen «skrekkhistorier», lik dem han kjenner til fra andre land, for eksempel India, der plateselskapet selv trykket opp piratkopier av skiva til det signerte norske bandet, og solgte kopiene på gata.

– Hvis du ser på disse «emerging markets» samlet, hvordan vil du beskrive Kina?

– Det er veldig omstendelig, du må trå varsomt og det er uforutsigbart. Du vet ikke hva som kommer til å skje, eller om du får lov til å reise.

– Hvilket av de «emerging markets» ville du pekt på som satsningsområdet for norske artister?

– India. Der er det så mye som skjer veldig fort nå. Spesielt når det gjelder konsert og festivaler. Flere og flere utenlandske bookingbyråer er der. De er genuint interessert i ny musikk.

Les også: India: Vokser voldsomt?

Publisert:

Del: