Når kids skal med i kulturlivet, hender det at estetiske og musikalske opplevelser blir druknet i velmente formidlingsopplegg. OWMF og Ynglingserien ser ut til å ville unngå nettopp dette, mener Mari Paus.

© Oslo World Music Festival

Når Alexandra Archetti Stølen introduserer Blitz the Ambassador på Parkteatret, forteller hun at Oslo World Music Festival ønsker å inkludere ”kidsa” mer i festivalen. Da er det en god idé å samarbeide med Parkteatret og deres konsertkonsept ”Yngling”, som festivalen har gjort her.

Den populære konsertserien startet i 2013, og lar ungdommer mellom 14 og 18 ”oppdage og oppleve ny, norsk og aktuell musikk innen ulike sjangre på lik linje med det voksne publikum”, som de skriver på sine nettsider. Med denne lørdagskveldens arrangement utvider OWMF rammene for Yngling-konseptet noe: I tillegg til den norsk-marokkanske rapperen Danny Maroc – Holmlias store sønn om dagen – gir de kidsa en smak av verden utenfor Norge med den Brooklyn-baserte, opprinnelig Ghanesiske rapperen Blitz the Ambassador og hans band.

Når kids skal med i kulturlivet, hender det at estetiske og musikalske opplevelser blir druknet i velmente formidlingsopplegg. Konsepter som skal gjøre voksen musikk tilgjengelig for et yngre publikum ender av og til opp med å gjøre det motsatte. OWMF og Ynglingserien ser ut til å ville unngå nettopp dette. Tilsynelatende er det eneste grepet som er gjort at ølkranene er stengt og aldersgrensen dermed kan være fri. Allikevel er det formidling på gang: Blitz the Ambassador tar selv i bruk noen nesten pedagogiske teknikker for å vise kidsa vei inn i sin verden av amerikansk rap, highlife, afrobeat og soul. Om disse elementene i konserten er en bestilling fra OWMF, eller en ordinær del av Blitz’ sceneshow vet jeg ikke – uansett bakgrunn syns jeg de fungerer fint, både for voksne og unge.

Danny Maroc var også en viktig del av konserten på Parkteateret
Danny Maroc spilte også en sentral rolle under konserten på Parkteateret. Foto: Mari Paus.

Let’s fly
Konserten starter med en stemme som forbereder oss på takeoff. Vi må feste setebeltene – vi skal ut å fly. Piloten selv – Blitz – kommer sist ut på scenen, etter et band bestående av trommis, bassist, gitarist, trompetist, saxofonist og trombonist. Musikalsk starter flyturen i et soullandskap, men tydelig forankret i amerikansk hiphop. Blåserekka og bandet spiller opp, og det låter energisk og tight. Blitz the Ambassador heter egentlig Samuel Bazawule. Han flyttet fra Accra til USA i 2001, og har slått seg ned i Brooklyn. I 2014 utkom hans tredje album, Afropolitean Dreams.

Blitz overbruker heldigvis ikke flyturmetaforen, og åpningen virker mer som et virkemiddel enn et påtrengende konsept. Midtveis i konserten vender Blitz allikevel tilbake til det, og konseptet får en funksjon: vi skal reise tilbake til Blitz’ inspirasjonskilder, ”where it all started”, som han sier selv. Og det viser seg å være både hjem til Ghana og til tidlig amerikansk hiphop. Her benytter Blitz anledningen til å gi publikum et lite ”crash course” i ” sort, transatlantisk musikkultur. Blitz forteller om den tidlige rapmusikken og sine egne barndomsminner mens bandet spiller 2Pacs største nittitallshit California Love i bakgrunnen, og det er kanskje her den beste kontakten med publikum blir opprettet?

Jeg vet ikke om gjengen med kids foran scenen følte det, men Blitz strekker i denne sekvensen en hånd ut til alle som elsker eller driver med hiphop utenfor hiphop-kulturens urbane, amerikanske sentrum. Det er lov å identifisere seg med hiphop-kulturen selv om man ikke er fra Harlem eller Compton, men fra Accra eller Holmlia. Hiphop er en global bevegelse, noe Blitz the Ambassador er et veldig godt eksempel på. Blitz avslutter med ordene ”The two worlds meet, let’s fly”, bandet setter i gang med en uptempo låt, og publikum svarer med et aldri så lite takeoff.

Lek med identiteter
Blitz the Ambassadors opptreden er i mine øyne som en løpende lek med identiteter. Blåserekkas skiftende rolle understreker dette. I det ene øyeblikket spiller de riffene til California Love og Rappers Delight , i det neste legger de harmonier til en soulinspirert låt, eller tar oss med inn i ghanesisk highlife. En trompetsolo midtveis tar oss helt over i jazzens verden for et øyeblikk. Også gitaristen tar i bruk forskjellige stiler, særlig iørefallende er de karakteristiske highlife-riffene.

Blitz The Ambassadors mange forskjellige identiteter utgjør til sammen et komplekst musikalsk univers, mener Mari Paus
Blitz The Ambassadors mange forskjellige identiteter utgjør til sammen et komplekst musikalsk univers, mener Mari Paus. Foto: Oslo World Music Festival

Ved siden av den musikalske reisen og den eklektiske blandingen av musikktradisjoner, rapper Blitz med forskjellige dialekter. Han går inn og ut av roller, forteller forskjellige historier. Noen ganger tungt forankret i det amerikanske, andre ganger bruker han karakteristiske afrikanske ord og legger på aksent. I den mest teatralske delen av showet tar han rollen som diktator, iscenesetter et militærkupp og forteller at Afrika ikke alltid er et like greit sted å oppholde seg.

Dette understreker Blitz’ tilhørighet i både Ghana og Brooklyn, hans selvsagte plass i den afrikanske diasporaen og i den amerikanske populærkulturen – og viser hvordan de forskjellige identitetene sammen utgjør det komplekse musikalske universet han inviterer inn i.

Statiske kategorier og ’World music’
Denne leken med identitet og kulturell tilhørighet kan sees i lys av den akademiske diskursen om transkulturalisme. I motsetning til begreper som multikulturalisme og interkulturalisme, beskriver transkulturalisme ideen om at kulturer skapes gjennom gjensidig interaksjon. I en postindustriell, globalisert verden gir det liten mening å se på ulike kulturer som separate øyer eller isolerte sfærer. Konserten med Blitz the Ambassador er et godt eksempel på at det er nødvendig med en forståelse av kulturell identitet som kan romme dette.

Sånn sett er det ironisk at Blitz the Ambassador er booket til en ”World Music” festival, et problem festivalen godt kjenner selv.

For selv om begrepet er en upresis sekkebetegnelse, kjennetegnes det ved at det nettopp er avhengig av at man tenker på kulturer som statiske kategorier, separate fra hverandre.

Verdensmusikkbegrepet er vanskelig. Det blir jevnlig angrepet for å være i beste fall en kommersiell merkelapp med lite innhold, i verste fall et essensialistisk begrep som forenkler, eksotifiserer og – paradoksalt nok – marginaliserer musikken man ønsker å fremme.

OWMF anerkjenner som sagt det problematiske ved begrepet, og på festivalprogrammet i fjor var en paneldebatt med utgangspunkt i David Byrns kjente essay ”I hate world music”.

Festivalens innhold er bedre enn hva navnet tilsier, noe kveldens to konserter viser. Og det kan jo hende at ”World Music”-begrepet er i endring. Både Blitz og oppvarmingsartisten Maroc viser i alle fall hvordan en ”hybrid” musikalsk identitet på ingen måte gjør det musikalske uttrykket uklart eller utvannet. Med fascinerende overbevisning viser Blitz at han helt naturlig hører til i både Accra og Brooklyn.

Konsert med Danny Maroc + Blitz the Ambassador + DJ Skolen,  ved Yngling/Parkteatret/Oslo World Music Festival

Les mer om diskursen om transkulturalisme i forskningsprosjektet ‘Popular Music & Gender in a Transcultural Context‘ (avsluttet i 2014). 

Publisert:

Del: