DEBATTINNLEGG: Diskusjonen rundt NRK P3s musikkprofil blusser opp igjen. Denne gangen er det bloggen Jaywalkers som retter kritikk mot P3 og musikksjef Håkon Moslet. The Jaywalkers hevder at P3 er en kanal for retro-rock, og at kanalen ikke reflekterer populariteten til hiphop, r&b og relatert musikk. – I en musikkindustri som har vært nærmest totalt dominert av sort/afroamerikansk musikk de siste fem-seks årene fremstår P3 som en siste skanse for kritthvit musikk, skriver The Jaywalkers i sin blogg.

Jaywalkers_flyer (kilde: thejaywalkers.blogspot.com)

Av The Jaywalkers ved Ketil Ramberg, Eirik Basmo Ellingsen, Øyvind Holmboe Basmo, Amund Holmboe Basmo, Christian Bielke, Tonje Skjervold og Leif Ribe.

Ryktene forteller at Håkon Moslet, som i disse dager er aktuell med en biografi om Tuboneger, har en stor samling KISS-effekter, fan-blader og lignende, som han har bygget opp over ca tre og et halvt tiår. Det er ingen hemmelighet at Moslet elsker rock, og Kiss spesielt.

Den musikksjangeren som spilles på P3 kan ganske lett beskrives som retro-rock. Jo mer det ligner på rockebandene Håkon Moslet spilte på gutterommet sitt på Hedmarken, jo mer blir det spilt på P3. Wolfmother er et godt eksempel: Kult nok det, men nesten helt likt det Led Zeppelin gjorde for 30 år siden. Norske Moving Oos har nettopp fått sin andre låt listet på P3, og høres ut som en kopi av Black Crowes, et stort rockeband da Håkon Moslet var ung tidlig på nittitallet, som igjen høres ut som en kopi av The Rolling Stones.

Men ikke misforstå! Håkon Moslet spiller ikke bare artister inspirert av favorittbandene sine fra syttitallet. Han spiller også selve favorittbandene. En dag forleden, da vi viet en times tid til å høre på retrorock på P3, kom plutselig ”Crazy Nights” med Kiss, etterfulgt av ”Highway To Hell” (eller var det ”You Shook Me All Night Long”?) med AC/DC. Og i dag, på den drøye timen vi har sittet og skrevet denne teksten har P3 spilt Black Sabbaths ”Paranoid”, Def Leppards ”Pour Some Sugar On Me”, Pink Floyds ”Another Brick In The Wall”, og Aerosmiths ”Dream On”. Så kom det en Bruce Springsteen-låt vi ikke kjente, den må være ny (ey!), etterfulgt av Jokkes ”Gutta”.

Det er greit å synes at all musikk var bedre før. Men det er ikke greit å være musikksjef i P3 og synes at all musikk var bedre før. Hvordan kan det være riktig at det å høre på ungdomskanalen til NRK skal oppleves som å være på hjemmefest hos Håkon Moslet, en mann midt i trettiårene?

Vi er klar over at det er flere enn rockeguttene (dvs. mennene) tidlig i 30-årene som går tråkket mellom Robinet, via Internasjonalen og til Mono som hører på denne retro-rocken, men, ærlig talt, så jævlig mange flere er det ikke. Det finnes trolig mange nisje-kanaler, i store og godt utviklede kommersielle radiomarkeder, som har lignende musikkprofil som NRK P3. Men man skal nok lete lenge etter en offentlig finansiert ungdomskanal som fokuserer på denne blandingen mellom retro- og gammel-rock. For noen aktører i radiomarkedet, som The Voice, er dette gunstig. Med sitt fokus på kommersiell hiphop og r&b opplevde The Voice en dobling av sine lyttertall i Oslo fra siste kvartal i forfjor til siste kvartal i fjor, i følge radionytt.no. Den samme nettsiden viser at P3 har falt fra 10 % av lytterskaren i Oslo i Q4 2005 til 8 % første kvartal i år.

I en musikkindustri som har vært nærmest totalt dominert av sort/afroamerikansk musikk de siste fem-seks årene fremstår P3 som en siste skanse for kritthvit musikk. Hiphop-, reggae- og r&b-hits som går som farsotter over hele verden, som Rich Boy feat. Andre 3000 med ”Throw Some D’s Remix”, Jim Jones ”We Fly High”, T-Pains “I’m Sprung”, eller Collie Buddz’ ”Come Around” blir aldri kringkastet av P3. Eller hva med 50 Cents gateorienterte single ”I Get Money”, den er jo så beintøff at den burde gå rett hjem hos en rocker som Moslet. Har han engang hørt den? Har de spilt den på møtene sine?

Hvis du går på klubb i Oslo, enten det er Blå, Parkteatret, Livingroom, egentlig hvor som helst, er det denne musikken du hører. Og klubberne kan tekstene. Men Moslet er nok aldri på klubb, legg kommentar i feltet under hvis du noen gang har sett Håkon Moslet danse!

Når Moslet først spiller noe sort musikk på kanalen sin treffer valgene randomly. Han har spilt noe Jay-Z, men da er det ikke nødvendigvis singlene som artisten eller plateselskapet ønsker at artisten skal profileres med, men et album-track som ”Heart Of The City”. Herlig låt, men hvorfor akkurat den? Kanskje fordi heavyrock-bandet Whitesnake har gjort en cover av låta som Jay-Z sampler her, og fordi denne Whitesnake-platen står i hylla til Håkon Moslet?

I sommer og høst har han A-listet en Prince-singel, et makkverk av en rockelåt man skal tilbake til ”Chaos And Disorder” fra pop-funk-geniets ubetydelige periode på nittitallet for å finne maken til. Trist for oss som elsker Prince hvis det er denne musikken ”kidsa”, som angivelig skal høre på P3, skal assosiere ham med. Moslet klarte jo å presse inn minst fem sanger fra sytti- og åttitallet i løpet av timen nevnt over, hvor var Princes funk-klassikere som ”Head”, ”Controversy”, eller for den saks skyld ”Sign O’ The Times”? Eller ”Kiss”? Hvis lytterpanelet til P3 har fortalt Moslet at de har blitt overeksponert for sort musikk, som han hevder, er det nok fordi han ikke vet hva han skal spille.

For å sitere en fremtredende mann i platebransjen som vi snakket med nylig, “man kan aldri vite med P3. Det eneste som er sikkert, er at så lenge Turboneger fortsetter å lage musikk kommer de til å få alle singlene og noen albumspor listet, utenom det er alt usikkert”. Han sikter til utfordringen alle plateselskaper og musikere har med å tilpasse seg dagsformen (og heavyrock-platesamlingen) til Håkon Moslet.

Vet egentlig folk hva som skjer? Har de ikke retningslinjer fra høyere hold i NRK-ledelsen? Det er ikke gitt at Moslet ikke klarer å tilpasse seg målgruppen for P3 selv om han ikke er i den selv, eller har så mye føling med den, men nå ligger bevisbyrden for dette på Moslet. Ellers er han for gammel.

Chris Rock sier, i en av sine HBO-specials (du vet, der han snakker om at han er 40 og fortsatt elsker hiphop, men er lei av å forsvare den), at den musikken du hørte på i perioden da du debuterte seksuelt vil være den musikken du kommer til å høre på resten av livet. Derfor må trolig en kvinne fra indre Hedmarken, som var ung og tøsete tidlig på nittitallet, måtte ta mye av ansvaret for at artister som tolker ulike grener av sort eller afroamerikansk musikk har store problemer med å slippe til på norsk radio i dag. Og siden plateselskapene nå satser på musikk som har 30-50-åringer som målgruppe, den samme musikken som spilles på radio, må hun kanskje også ta noe av ansvaret for det fallende platesalget i Norge.

Teksten er gjengitt på Ballade med tekstforfatternes velvillige tillatelse. Les den i sin opprinnelige kontekst på Jaywalkers bloggsider.

Publisert:

Del: