Den Chicagobaserte saksofonisten Ken Vandermark er blant de mest hardtarbeidende musikerne på jazzscenene i USA og Europa. I dette intervjuet snakker Vandermark om sitt siste “norske” album med Free Fall på Smalltown Superjazzz, hans forhold til ECM, og utviklingen av europeisk og amerikansk jazz. -I USA er den rådende oppfatning at jazzen mistet fotfeste med nyvinningene på 60-tallet, og fant tilbake til seg selv med Wynton Marsalis rundt 1980, sier Vandermark.

Ken Vandermark på Blå

Av Carl Kristian Johansen

I november satte Vandermark 5 i gang nok en ekstensiv Europaturné, der de tre første datoene var satt til Stavanger, Bergen og Oslo. Vandermark 5 er også aktuelle med dobbeltalbumet “The Color of Memory”, sluppet på Atavistic i USA. I tillegg har labelen Not Too sluppet en 12 CD-boks med Vandermark 5, som dokumenterer bandets månedslange engasjement på klubben Alchemia i Krakow i 2004. Flere av Vandermarks mange prosjekter finnes i Norge. Ett av dem er trioen Free Fall, som i år slapp albumet “Amsterdam Funk” på Smalltown Superjazzz. Øvrige medlemmer er Håvard Wiik, piano, og Ingebrigt Håker Flaten, bass. Debuten kom i 2003 med albumet “Furnace”.

Klarinett, uten trommer

Free Fall og “Amsterdam Funk” tar utgangspunkt i en klarinettbasert og samtidig trommeløs setting, og baserer seg delvis på Jimmy Giuffres trioplate “Free Fall” fra 1962, med Paul Bley på piano og Steve Swallow som bassist. Vandermark er kjent for sine utallige hommagelignende prosjekter, og navnedropping virker å være en kjær hobby for Vandermark. Er “Amsterdam Funk” en hommage til Giuffre, eller er den basert på å utforske et utradisjonelt trioformat?

— Vi ville utforske mulighetene som ligger i en trommeløs trio, og i den sammenhengen er det vanskelig å ikke ha Giuffre som backdrop. Han så en helt annen vei, og gikk helt til venstre på et tidspunkt da alle andre gikk til høyre. Når det kommer til navngiving og konsept er det vanskelig å finne den fine linjen mellom hommage og et selvstendig uttrykk. Men vi leter etter vårt eget, og vi mener at vi er i ferd med å finne det med “Amsterdam Funk”. Og vi kommer ikke utenom Wiiks interesse for kammermusikk og det 20. århundres kunstmusikk, som også er viktig for denne platen, sier Vandermark.

“…rommet er grenseløst og strålende lyst,
det er et tomt rom,
der er ingen grenser,
…hør klarinettens eiendommelige lyd”

Fra filmen “Det Perfekte Menneske”, av Jørgen Leth, 1967

Etter flere trommeløse trioplater endte den første karrieren til Giuffre med “Free Fall” i 1962 (Giuffre gjorde comeback flere år senere). “Free Fall” er på mange måter å betrakte som en abstrakt, men logisk konklusjon etter at Giuffre mer eller mindre hadde eksperimentert med et melodibasert repertoar siden midten av 50-tallet. Selv om Leth og hans film i utgangspunktet ikke har noe med Giuffre å gjøre, fungerer sitatet som en tilnærmet perfekt anmeldelse i poesiform av Giuffres “Free Fall”. Vandermark er noe mer nøktern, men ikke mindre generøs, i sin beskrivelse.

— Giuffre stod bak den første utviklingen av en trommeløs trio, og var antagelig den første, sammen med Bley og Swallow, som utviklet en holdbar estetikk for denne formen. “Free Fall” er mer eller mindre en komplett utført plate i forhold til intensjonene, men det tok Giuffre flere år å ende der. Giuffre bærer en form for sentimentalitet, og har samtidig den samme strengheten i uttrykket som Thelonius Monk, sier Vandermark.

Wiik, Håker Flaten og Vandermark har begått en plate som helt klart følger Giuffres tanker, men allikevel makter de å stå på egne ben. “Amsterdam Funk” har helt klart sine kvaliteter, spesielt i de mer klanglige sfærene, men denne trioen har nok noen år foran seg før de kan produsere materiale som kan stå ut i like stor grad som Giuffre.

Året før “Free Fall” slapp Giuffres trio to album, “Fusion” og “Thesis”, som ble samlet og gitt ut som dobbeltalbum på ECM i 1991, med navnet “1961”. Disse to albumene er nødvendige for de som ønsker å følge Giuffres utvikling fram mot “Free Fall”, men Vandermark har et annet perspektiv på “Fusion” og “Thesis” i ECMs “1961”-innpakning.

— Jeg har hørt at “1961” er reprodusert med ny klang for at det skal passe inn i ECMs katalog og konsept. Det høres veldig arrangert ut og det er karakteristisk for ECM; et kunstig sound. Pent på overflaten, men uten innhold. Giuffres “Free Fall” høres derimot ut som en konsert i en liten konserthall, og klangen i det albumet høres ut som det ville gjort i virkeligheten.

— Men det er ikke alle ECM-albumene som er slik. Jan Garbareks “Afric Pepperbird” og Dave Hollands tidlige album på ECM har en helt annen lydkvalitet, og er meget sterke album, korrigerer Vandermark.

USA

“The music business is a cruel and shallow money trench, a long plastic hallway where thieves and pimps run free, and good men die like dogs.”

— Hunter S. Thompson, i et lett omskrevet sitat fra Atavistics hjemmesider

En oppfatning er at amerikansk musikkbransje primært har fokusert på å dyrke fram stjerner, og at pressen hovedsaklig har representert et konservativt musikksyn siden slutten av 60-tallet. Hva er ditt syn på det?

— Når det kommer til musikken har den frie og kreative delen av jazzen i Europa uviklet seg kontinuerlig siden 60-tallet, og den har samtidig vært i en god dialog med publikum og kritikere. Det henger også sammen med gode offentlige ordninger. I USA er den rådende oppfatning at jazzen “lost it’s way” med nyvinningene på 60-tallet og at den fant seg selv med Wynton Marsalis på 80-tallet, sier Vandermark.

Superstjernen Wynton Marsalis plukket opp arven fra Duke Ellington og Louis Armstrong, og blir av mange sett på som jazzens redningsmann i USA. For andre er han symbolet på den konservative holdningen som råder i amerikansk bransje, noe som gjør at utøvere av friere former for musikk møter sterke begrensninger. Vandermark er en av de som har 60-tallets revolusjon, og de nye uttrykkene som vokste fram da, som sitt utgangspunkt.

— Det finnes festivaler i USA og Canada for musikken som utviklet seg på 60-tallet, men i beste fall kan man finne små artikler og notiser i den etablerte delen av dagspressen og i magasiner som for eksempel Down Beat. Magasinene og pressen anerkjenner ikke at dette skjer, og er veldig trangsynte når det gjelder improvisasjonsbasert musikk. Som i Europa finnes det mange kreative utøvere i USA som leter etter utfordringer og nye uttrykk, men disse får mer dekning og har større gjennomslagskraft i Europa enn i USA. Frijazz kunne ikke utviklet seg i USA, sier Vandermark.

“Europe’s move away from imitation of American jazz and into its own originality was, like its African-American model, effected by a coup of improvisation over composition.”

— Mike Heffley, “Northern Sun, Southern Moon – Europe’s Reinvention of Jazz”

Europa

Chicago kan tilby et svært vitalt og mangeslungent musikalsk miljø, og Vandermark vandrer mellom mange av disse i hjembyen. Det er virker på ingen måte som om Vandermark mangler scener eller arbeid. Europa og Norge er allikevel en viktig del av hans hverdag.

— Først av alt er jeg heldig som blir invitert til Europa. Når det kommer til folk jeg spiller med, handler det tross alt om at mange av de kreative og utfordrende musikerne i dag finnes i Europa. I et større perspektiv kan man si at de største innovasjonene innenfor rytmikk og harmoni i jazz har skjedd blant afro-amerikanerne i USA rundt 1960. Av mer kompliserte årsaker tok dette en ny retning ved inngangen til 70-tallet. Europeisk jazz har på mange måter utviklet sin egen greie parallellt, og er fremdeles i en sterk sterk dialog med 60-tallets USA. Tidligere var denne musikken sterkt bundet til New York, men nå er utviklingen spredt over flere miljøer, og finnes like gjerne i London, Oslo og Chicago, som andre steder i Europa. For meg handler det om å omfavne forskjellene, og oppsøke nye steder, sier Vandermark.

En etablert oppfatning er at amerikanske musikere i etterkrigstiden har hatt bedre arbeidsforhold i Europa, og blitt bedre mottatt av både publikum og arrangører. Er det slik i dag?

— Jeg er ikke udelt enig i den analysen. I USA finnes det lite offentlig støtte til utøvende kunstformer som eksempelvis frijazz, og derfor kan man ikke arrangere konserter med mindre man vet på forhånd at det kommer folk. I Europa finnes det et godt utviklet system for å støtte musikere, og i tillegg får man tre ganger bedre betalt for jobber i Europa, sier Vandermark.

Hvem ser du som sentrale musikere på jazzscenen i dag?

— Generelt sett er de som har hold på lenge fremdeles de mest dominante, som eksemplevis Peter Brötzmann, Derek Bailey, Han Bennink, Misha Mengelberg, Joe Manieri og Joe McPhee. De er uforsonlig kreative, og utviklingen deres er fortsatt viktig og spennende å følge med på. Av den nyere generasjonen er Mats Gustafsson en uhyre viktig og sentral person. Andre eksempler er Ab Baars, Pål Nilssen-Love, Håvard Wiik og Ingebrigt Håker Flaten. De er også svært viktige musikere og forgrunnsfigurer i denne bevegelsen i dag. Den tenkningen de representerer er utrolig offensiv og veldig viktig, sier Vandermark.

Og band?

— Peter Brötzmann Tentet er kanskje det viktigste bandet i dag. Tenkningen som foregår innenfor det bandet er utrolig viktig, og preger alle konseptene medlemmene representerer på andre fronter. Brötzmann Tentet har også en flat struktur der alle er like viktige, og alle er med på å prege musikken med sine ideer. Det er ingen stjerner, men en flat struktur som jeg vil kalle nesten kommunistisk i tankegangen. Alle er en lik del av prosessen. Jeg har skjønt at dette er vanlig i Europa. Dette står i motsetning til den amerikanske modellen der det er vanlig at bandlederen skriver musikken, musikerne utfører “ordre”, og at bandlederen har den finansielle kontrollen. I Europa tjener man mye bedre som musiker, noe som et resultat av den flatere strukturen, avslutter Vandermark.

Publisert:

Del: