Den intellektuelle ansvarsfraskrivelsen som Bauck argumenterer for, er dessuten skummel fordi den, som jeg ser det, har latt maktstrukturer vokse fram hvor enkelte personer ikke blir motsagt, skriver Jon Øivind Ness.

Jon Øivind Ness Foto: Privat

Martin Bauck er en ypperlig fyr og komponist, men hans tanker rundt Spahlinger og den nye kunstmusikken må kommenteres. Jeg møtte Martin tilfeldig på gaten for noen måneder siden og konfronterte ham med hans forkjærlighet for Spahlinger; det var kanskje på grensen til overfall. Jeg er på ingen måte ute etter å “ta” hverken Martin Bauck eller for den saks skyld Tanja Orning, men håper å kaste lys på en praksis som jeg finner uheldig. 

Les også: Mellom to stoler. Utkast til en teori

Jeg var tilstede på samme konsert hvor Tanja Orning og Kristine Tjøgersen spilte Spahlinger. Jeg visste at Kristine ikke var overvettes begeistret for Spahlinger-stykket, men jeg ble ganske satt ut da spørsmålsrunden til publikum avslørte at heller ikke Tanja, som hadde programmert konserten selv, likte det. Jeg fikk lyst til å rope “Men hvorfor spiller dere det da?”, men istedenfor forlot jeg konserten og gikk alene på Ivars Kro og tok en øl og en akevitt og gannet samtidsmusikkmiljøet.

Kristine Tjøgersen og Tanja Orning Foto: nyMusikk/ Ann Kristin Traaen)
Kristine Tjøgersen og Tanja Orning Foto: nyMusikk/ Ann Kristin Traaen)

Noen uker senere var jeg på en ny duo-konsert med Tanja og Karin Hellquist. Karin spilte først en Caprice av Sciarrino som var helt blendende, noe som viste at det ikke var noe galt med musikerne eller lokalet. Så spilte de deretter sammen en duo av Spahlinger som fikk disse to fantastiske utøverne til å høres ut som halvdårlige amatører. Så utrolig spennende!
 
– Alle har hatet det, hele tiden
Det går etterhvert flere historier om tidligere dedikerte samtidsmusikere som sykemelder seg eller slutter fordi de synes musikken de spiller er så jævlig. Så utrolig spennende! Noen vil si at sånn har det alltid vært, men jeg tror likevel dette er litt annerledes. Dette er folk som har brukt år på å lære seg de sløyeste teknikkene til f.eks. Lachenmann og Sciarrino og som elsker den musikken, men plutselig en dag ble det bare én Berlin-basert nykompleks konseptualist for mye.

 
Spahlinger topper ikke min liste over tiden(e)s verste komponister, men han er med. Johannes Kreidler og Jennifer Walsh alternerer om å være øverst, og de figurerer på festivaler overalt og alle hater det. For noen år siden gjennomslaktet jeg XXX Girls av Walsh her på Ballade, og jeg ble noen uker senere introdusert for cellisten som hadde turnert med forestillingen, han hadde altså spilt den et antall ganger. “This is Jon Øivind, he really hated the Walsh piece”. “That´s brilliant, nobody´s said anything!” svarte han. Den setningen betyr: Alle har hatet det, hele tiden. De har hatet det så sterkt at de ikke en gang tatt seg bryet med å komme opp og si “bra spilt”.

Hvilke mekanismer er det som gjør at Walsh flyr kloden rundt og kuraterer festivaler? Hvem er det som bestemmer at Alex Israel, som ut-hirst-er Damien Hirst i pengegrisk, glatt, kynisk tomhet er “en viktig stemme”? Og Kreidler… Sukk, stønn, uffameg!

Uangripelighet
Det Bauck argumenterer for er en slags intellektuell formalisering av Keiserens nye klær, en teoretisk uangripelighet som jeg ikke med min beste vilje kan se behovet for. Hva er så vanskelig med å si “jeg liker dette” og “jeg hater dette”? Og hvis det er så viktige tanker som ikke klarer å komme gjennom en mislykket musikalsk realisering, kan man ikke da si “God idé, dårlig musikk”?

Og man kan like og mislike forskjellige stykker av samme komponist. “Thallein” av Xenakis er et av mine favorittstykker, mens hans forsøk på å skrive Thallein 2, “Waarg”, synes jeg er forferdelig.

FØLG DEBATTEN: @BalladeNO på Twitter og BalladeNO på Facebook

 
Jeg framstår kanskje som en grinebiter, og jeg hadde egentlig tenkt at jeg skal slutte å være sur og heller konsentrere meg om den fine musikken, for jeg synes fortsatt at det lages mye fin kunstmusikk. Så kan jeg sitte i mitt hjørne og klappe katten og være den hyggelige personen jeg tror jeg egentlig er.

Men den intellektuelle ansvarsfraskrivelsen som Bauck argumenterer for, synes jeg er litt jålete og “samtidsfestivalperson”-parodisk. Den er dessuten skummel fordi den, som jeg ser det, har latt maktstrukturer vokse fram hvor enkelte personer ikke blir motsagt. Da får man situasjoner hvor det spilles musikk som ingen liker, fordi noen har bestemt at sånn er det.

Publisert:

Del: