INNLEGG: Multikulturalismen kan lett føre til dyrking av det fremmede på bekostning av det hjemlige. Denne fella behøver ikke Riksscenen gå i, skriver Anne Ellingsen i sin vurdering av den nye folkemusikkscenens utfordringer.

Anne Ellingsen

Antropologen Anne Ellingsen er engasjert av den nye Riksscenen for folkemusikk for å kartlegge publikums- og interessegrupper. Med tillatelse fra Riksscenen.no trykker Ballade her et innlegg hun holdt under et seminar i Riksscenens regi i forrige uke.

I oktober 2008 ga Riksscenen meg i oppdrag å kartlegge mulige samarbeidspartnere i de flerkulturelle danse- og musikkmiljøene i Norge. Til en viss grad ønsket man også å bli orientert om forholdene i de andre nordiske landene. Grunnen til at jeg ble satt på denne oppgaven, er at jeg har en fersk doktorgrad som tar for seg Rikskonsertenes flerkulturelle satsing.
 
Riksscenen skal dekke både norsk folkemusikk og dans, joik og internasjonale uttrykk. Oppdraget mitt har vært konsentrert om den fleretniske biten, fordi Riksscenen selv har god oversikt over samisk musikk og det norske folkemusikkmiljøet.
 
Ikke alle er klar over at det finnes et godt utviklet musikkliv blant innvandrere i Norge. Særlig gjelder dette Oslo. Allerede i 1998 dokumenterte Norsk Kunstnerråd at mer enn 500 artister med innvandrerbakgrunn bodde og arbeidet her i landet. Det fantes en rekke musikkscener, og flere organisasjoner drev formidling av musikk og dans fra mange deler av verden.
 
De siste årene er miljøet blitt bredere, og det har blitt mer institusjonalisert. Blant annet har vi fått organisasjoner som Samspill, Indian Welfare Society, Oslo Tangoklubb, Rumifestivalen, og Mela – for å nevne noen av aktørene som er aktive på dette feltet. I tillegg til nye innvandrergrupper har vi naturligvis minoriteter som har vært lenge her i landet, som jødene og romanifolket.
 
Miloud Guiderk og hans Cosmopolite Musikkscene vil være kjent for de fleste. Som mange vet, ble Miloud hedret med Kongens fortjenestemedalje i fjor. Kongen slo ham til Ridder av 1. klasse for hans brobyggingsarbeid i musikken.
 
Det som gjerne går under betegnelsen ”verdensmusikk” har også kommet inn på statsbudsjettet. Forskjellige støtteordninger har vært med på å styrke – kanskje også å styre – utviklingen. Rikskonsertene har lenge satset tungt på verdensmusikk, både gjennom faste konsertserier, og en årlig festival. Rikskonsertene er en betydelig produsent, og Norges største konsertformidler.
 
Riksscenen er nå i ferd med å bli etablert som en viktig nykommer på dette feltet.
 

Et stort felt
Det er ikke dumt å være godt orientert når man skal programmere. I Norge er verdensmusikkfeltet etter hvert blitt stort. Det finnes også mange miljøer innen internasjonal dans. Jeg har forsøkt å få en viss oversikt over denne virksomheten. Resultatet så langt er en kunnskapsbase med litt over 300 oppføringer. Disse oppføringene omfatter arrangører og interesseforeninger, artister, utøvergrupper, og plateselskaper. I tillegg kommer andre ressurspersoner, for eksempel journalister og ildsjeler i kulturlivet.
 
Indisk dans, jødisk klezmer, tyrkisk folkemusikk, cubansk salsa og merengue fra Hovedøen – det er mye flott å velge mellom.
 
Noen av spørsmålene jeg har forsøkt å svare på, er:
 
— Hvem er hvem i de flerkulturelle musikk- og dansemiljøene?
— Hvordan kan Riksscenen støtte seriøse aktører?
— Hvem er mindre seriøse? For de finnes …
— Hvordan kan samarbeid mellom Riksscenen og andre organisatorer skaffe høye publikumstall til flerkulturelle konserter?
— Hvordan trekke innvandrerpublikum?
 
I kartleggingsarbeidet har jeg brukt forskjellige metoder. Det har ikke vært mulig å delta på så mange konserter, men jeg har gått på noen forestillinger hvor jeg har kunnet bedømme kvaliteten på det som framføres. Internett har vært en viktig kilde. Det samme gjelder forskjellige publikasjoner. Institusjoner som NRK Musikkredaksjonen, ambassader og interesseorganisasjoner har også vært gode kilder.
 
Nyttig har det også vært å snakke med artister og andre med interesse for kunst og kultur. I noen tilfelle har den beste måten å skaffe informasjon på vært å kontakte ildsjeler i kulturlivet. Et eksempel kan være da jeg forsøkte å få utøvernavn fra den tyrkiske ambassaden. De henviste meg til forskjellige kulturorganisasjoner, som ikke ga respons. Løsningen i dette tilfellet ble å ringe den tyrkisk-norske barnebokillustratøren Akin Düzakin, som raskt skaffet 15 navn.
 
Holdningen har altså vært å krysspeile landskapet ved hjelp av flere innfallsvinkler. (En typisk antropologisk framgangsmåte). Jobbingen har medført mye purring, venting på svar – og har ofte handlet om å ikke gi opp. På den ene side har det vært viktig å identifisere organisasjoner og utøvere som fungerer. Like viktig har det vært å finne ut hvem som er inaktive, eller som synes å være av mindre interesse for Riksscenen å samarbeide med.
 
Når jeg har intervjuet dyktige musikere, komponister og dansere, har jeg spurt dem hvem de regner som like gode utøvere på deres felt. Altså hvem de ser som likeverdige kunstnerkollegaer. Jeg har gjort det klart overfor artistene at jeg ikke har kunnet love dem noe på vegne av oppdragsgiver, men at samtalen har vært del av en kartlegging.
 
I arrangørenes tilfelle har jeg spurt om hvilke utøvere og konsepter de har gode erfaringer med. Det har også vært bra å få vite hva de ser som mulige utfordringer ved å iscenesette konserter. Det har særlig vært interessant å registrere det vi kan kalle etnopolitiske forhold. Slike forhold kan påvirke om publikum oppsøker eller holder seg unna konserter. Noen arrangører har opplevd uro, og enkelte har hatt problemer med vold.

Satsningsområder
Etter hvert som arbeidet skred fram med kartleggingen, kom kunstnerisk leder Jan Lothe Eriksen og jeg fram til at det ville være bra å skille ut noen satsningsområder. Vi valgte: 1) India og Pakistan 2) Tyrkia, Iran, og andre deler av Midt-Østen 3) Latin-Amerika. I tillegg har vi tatt med diasporisk musikk: jødisk og romani.
 
Tommelfingerregelen i dette arbeidet har vært å se etter kvalitet. Utøverne må gjerne være amatører, så lenge det de framfører er kunstnerisk proft. Genremessig har vi lagt det an bredt. Det vil si å inkludere magedans, salsa og andre danseformer som kanskje ikke alle tenker på som folkedans. I mange kulturer er det andre skillelinjer mellom genre enn vi har hos oss.
 
Norske innvandrermiljøer vil få en ny arena å vise seg fram på når Riksscenen kommer ordentlig i siget. Så er spørsmålet om disse miljøene er klar for en felles scene? Svaret tror jeg mye vil avhenge av de kunstneriske valgene som blir gjort.
 
Riksscenen bør merke seg noen erfaringer Rikskonsertene gjorde med sin flerkulturelle avdeling, som eksisterte i ti år, fra 1992-2002. Den flerkulturelle avdelingen hadde ett godt utgangspunkt. Både på grunn av innsatsen de selv gjorde, og fordi de samarbeidet med folk som Kjell Skyllstad, som hadde et stort kontaktnett basert på mange års idealistisk konsertformidling. Men etter hvert ble avdelingen kontroversiell. Norske folkemusikere stilte spørsmål ved programmeringen. Samtidig fjernet avdelingen seg fra deler av innvandrermusikermiljøene.
 
I følge to av de som grunnla Samspill, ble denne organisasjonen dannet i frustrasjon. Bakgrunnen var ett av Rikskonsertenes flerkulturelle arrangementer. På konserten ble det fremhevet at musikerne var fra mange land og verdensdeler. Men innvandrermusikerne fikk bare tre minutter hver til å spille. Musikerne som hadde deltatt følte at de ble brukt som etniske emblemer, i stedet for å få bidra kunstnerisk. Sammen med flere lignende hendelser førte dette til at de dannet en interesseorganisasjon.
 
Hvorfor korrigerte så ikke den flerkulturelle avdelingen i Rikskonsertene kursen under veis? Flere forhold kan ha spilt inn her.For det første: Mesteparten av tiden hadde man ikke noe kunstnerråd. For det andre: man bestilte aldri noen ekstern evaluering av virksomheten. I tillegg kommer at mange utøvere kvier seg for å kritisere Rikskonsertene offentlig, fordi de er deres potensielt største arbeidsgiver. Norske journalister ser heller ikke ut til å ville kritisere mislykkede flerkulturelle konserter – kanskje fordi de er redd for å bli oppfattet som politisk ukorrekte? Summen ble i alle fall at man ikke fikk et hardt tiltrengt korrektiv utenfra på virksomheten sin.
 
De fleste utøvere synes det er viktig å kunne påvirke rammene for forestillingene sine. Da jeg gjorde feltarbeid om Rikskonsertene, snakket jeg med et større antall musikere, både innvandrere og norsk-etniske. Mange av musikerne følte at de i for liten grad fikk få stå på scenen med sine egne musikalske uttrykk. De hevdet at det ofte ble forventet en spesiell type fusion av dem, som de ikke identifiserte seg med. Så sent som i fjor ble samme type kritikk framsatt i NRK Kulturnytt 1.7.09. Javid Afsari Rad og Jon Balke mente at Rikskonsertene satset for mye på fusion, og at de gjorde det på en måte disse artistene stilte seg skeptiske til.

Fusjon
En som sitter i Kunstnerisk utvalg i Riksscenen, sa det sånn: jeg er hverken for eller mot fusion, det det handler om, er hvem som styrer prosessen – om det er organisatorene eller musikerne som driver det fram. Dette er en type kommentar som har vært gjenganger i musikerintervjuene mine.
 
Spørsmålet om valg av kunstnerisk profil har ikke bare betydning for utøverne, det ser også ut til å påvirke publikumstilfanget. En organisator på Teaterbåten Innvik forteller at det nesten bare kommer etniske nordmenn på fusion-konserter. Hvis man vil trekke et etnisk sammensatt publikum, anbefaler man heller å ha flere ulike uttrykk etter hverandre på scenen.
 
Av andre tips fra arrangører kan nevnes at Mela synes det er bra å satse på lokale krefter, heller enn å leie inn artister fra utlandet. I alle fall i de tilfellene hvor vi har dyktige utøvere bosatt her. Jødisk Museum, som er et interessant nytt tilskudd på dette feltet, vil helst unngå konkurranse om publikum. De er i utgangspunktet åpne for samarbeid om arrangementer.
 
Verdensmusikkscenen er et utfordrende felt. Inntrykket mitt av Riksscenen hittil, er allikevel at det ser lovende ut for fremtidige arrangementer. Det er en styrke for Riksscenens profil at den vil formidle innvandrede danse- og musikkuttrykk, samtidig med at den vil fremheve norske tradisjoner. Multikulturalismen kan lett føre til dyrking av det fremmede, på bekostning av det hjemlige. Denne fella behøver ikke Riksscenen gå i.
 
Helt til sist: programmér mest mulig på utøvernes premisser, og mobiliser innvandrermiljøene nedenfra. Et annet råd med på veien: gjennomfør jevnlig ekstern evaluering av virksomheten.

Anne Ellingsen er doktor i sosialantropologi. For tiden er hun engasjert av Riksscenen for å kartlegge relevante publikums- og interessegrupper innenfor Riksscenens virkeområde – nasjonal og internasjonal folkemusikk.

Riksscenen er en ny scene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans som flytter inn i nye lokaler i Schous kulturbryggeri på Grünerløkka i Oslo på nyåret 2010. 

Publisert:

Del: