I går åpnet sesongen for Oslo filharmoniske orkester. Klaversolist Emanuel Ax spilte fabelaktig, men Andre Previn hadde ikke helt styring på dirigentstokken. – Hva syntes du om Brahmssymfonien, spør jeg min meget musikkyndige venninne. Vi er på sesongåpningskonsert med filharmonien, og Andre Previn har nettopp avsluttet konserten med nyss nevntes tredje symfoni. – Åh, dirigenten var jo så søt, sier hun litt unnvikende. Jeg gir meg ikke og spør igjen: – Men likte du det?

André Previn (Foto: Lilian Birnbaum / DGG (2001))

Av Magnus Andersson

Likte du det?

— Brahms er jo så vidunderlig, og bare jeg får noen vakre harmonier etter hverandre, så er jeg fornøyd.

Harmonier, tenker jeg. Det er jo nettopp harmonier som musikkens kjerne. Litt frustrert og oppgitt repliserer jeg:

Men han lytter jo ikke til harmoniene!

— Kanskje han ikke hører så godt, sier hun så.

Vi ler, og så fikk en trist kveld en lykkelig slutt. Iallfall for oss.

Men la oss gå litt tilbake i tid.

Oslo konserthus er ikke bare residens for et orkester som kan spille fabelaktig (under riktig ledelse), men det er også et gjestehus for noen av verdens fremste solister.

I går var det den amerikansk-polske pianisten Emanuel Ax som skrev in seg i gjesteboken, og han gjorde det med et sjeldent briljant overskudd.

Noen regner Mozarts 14. klaverkonsert som den første “ordentlige” konserten. Ax virket uberørt av slike forenklinger, og tok så vel den niende konsertens virtuose krav som dens musikalske innhold på fulleste alvor. Ax fremsto på sitt mest imponerende når han spilte rasende fort og velartikulert, samtidig som han beholdt en tilbaketrukket klang. Dessuten lyttet han til harmoniske forløp, og ga publikum en følelse av at han satt på podiet for å fantasere, som om han satt og komponerte Mozarts musikk, som den ble skapt der og da.

Å høre orkesteret sammen med Ax var en positiv overraskelse for undertegnede, som ikke har hørt Previn imponere tidligere. Orkestret responderte på Ax sine retoriske innfall og det fantes både en dynamisk og en rytmisk energi i spillet. Men den dynamiske energien kan de faktisk få til uten dirigentens hjelp, og hva gjelder den rytmiske var det nok mer en inspirasjon fra pianist enn fra dirigent.

Dessuten var ikke den rytmiske inspirasjonen fra pianisten nok i den rivende raske og elegante siste sats, hvor orkesteret spilte påfallende upresist. Dette er uverdig så gode musikere, og de har uten tvil kapasitet til å spille mye bedre under en vital dirigent.

I Brahmssymfonien, hvor ikke lenger Ax kunne inspirere orkesteret, ble tendensen enda mer påtagelig.

OFO spilte stort sett korrekt, men uten fremdrift, rytme og spenst. For å få lykkes på disse punkt trengs en samlende kraft med en sterk musikalsk vilje, men det var tydeligvis for mye for Previn.

Dirigentens oppgave er også å lytte til harmonier, å spørre seg selv hvordan melodier skal formes, hva skal fremheves og hva skal forpasses til bakgrunnen. Nåværende sjefdirigenten stiller visstnok ikke disse spørsmål, og hvis han gjør det har han ikke kapasitet å få det ut i orkesterets klang.

Mariss Jansons, som dirigerte orkesteret i over tyve år, krevde det ytterste fra så vel orkester som fra seg selv. Han styrte musikken inn i minste detalj, og resultatet var vidunderlig. Etter et slikt langvarig samarbeid kunne Previn ha vært en frisk pust for orkesteret. Ikke pga. hans gode kapasitet som dirigent, men fordi han lar orkesteret selv ta et utstrakt ansvar. Etter Jansons kunne det være godt med litt mer frihet til musikerne. Ja, det kunne ha vært godt i noen måneder eller ett halvt år.

Men etter tre år med Previn, etter tre år uten en fundamental musikalsk vilje som styrer orkesteret er det bare å håpe at de gamle gode kvalitetene fremdeles finnes i orkesteret når neste sjefdirigent, Jukka-Pekka Saraste, sjekker inn på gjestehuset.

I går klang dessverre OFO som et ubetydelig provinsorkester. Å ansette Previn var et stort musikkpolitisk feiltrinn.

La oss håpe Saraste kan skape orden i det kaos Previn har skapt.

Publisert:

Del: