Kouame Serebas formidling av frihet i musikken var et av flere fine aspekter ved familieforestillingen ”Shama Shama” under Bergen Internasjonale Musikkfestival.

Kouame Sereba under Bergen Internasjaonale Musikkfestival Foto: Ruben Olsen Lærk

I en dunkelt belyst sal i Bergen Internasjonale Kultursenter (BIKS) sitter barn og voksne på matter spredt ut foran scenen. De venter på Kouame Serebas familieforestilling ”Shama Shama”, en forestilling med eventyr, sang og musikk fra Vest-Afrika og en del av årets program for Bergen Internasjonale Musikkfestival. Det er få stoler i lokalet foruten de som står på scenen, og rammene for aktiv deltagelse er dermed lagt. Scenen er i tillegg i samme høyde som gulvet publikum sitter på, og gir både barn og voksne en nærhet til det som skal foregå. Sereba starter forestillingen med å spille rolige toner på en liten kalimba, og underbygger slik den intime stemningen.

Praten i rommet roer seg fra første tone. Sereba spiller så forsiktig at alle må være stille hvis de vil få med seg hva som skjer, en fin måte å fange oppmerksomheten på.

– Det var en gang en jente som hørte bestemoren fortelle historier, og jenten elsket disse historiene. Hver gang en historie var ferdig sa hun, ”naya, naya”, som betyr ”ikke slutt”.

Barna i salen er merkbart glade i eventyr, og følger nøye med mens Sereba synger ”Naya”-sangen, akkompagnert av tommelfingerpianoet. Han synger i mikrofon, noen ganger med ekkoeffekt, og skaper en slags drømmeverden som trollbinder selv om de færreste kanskje skjønner den afrikanske dialekten han synger på. Han finner frem en trefløyte, synger en ny sang. Låtene er passe korte, og instrumentene både lyder og ser annerledes ut enn det publikum kanskje er vant til. Kombinasjonen av historiefortelling, nye lyder og fengende rytmer er god ut ifra responsen å dømme. Det er nemlig helt stille i rommet, selv med barn tilstede som ennå ikke er stødige på beina.

Kouame Sereba. Bildet er fra en annen forestilling. Foto: Lars Opstad/rikskonsertene
Kouame Sereba. Bildet er fra et seminar på Voksenåsen i Oslo i år. Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene

Musikalsk historiefortelling
Sereba introduserer flere afrikanske instrumenter. Han slår på en tromme, rister på rytmeinstrumenter, og forteller med rolig intensitet om en jeger som jaktet med pil og bue helt til en stemme i skogen befalte ham å heller bruke våpenet sitt til å lage musikk. Historien illustreres ved hjelp av en dodo, et instrument formet nettopp som en pil og bue, og som lager overtoneaktige lyder når Sereba synger mot snoren som står i spenn. Mens barna var oppslukt av historien og imponert over ”jaktvåpenet”, er det de voksne som virker mest fascinert over selve lyden det lager. Muligens var overtoneeffekten subtil for barna, som viste størst engasjement over instrumentene de gangene Sereba spilte kjempefort på trommen eller brukte stemmen til å lage raske rytmer på grensen til scat.

Med få unntak introduserte og demonstrerte Sereba alle instrumentene han brukte, og lot publikum herme etter lydene ved hjelp av rytmiske onomatopoetikon. Når han demonstrerte djemben, fikk han i tillegg publikum til å utføre bevegelser med hendene for å skille mellom kantslag og slag på midten. På den måten fikk man som tilskuer en fysisk føling for instrumentet selv uten nærkontakt, noe som kanskje senket terskelen for å gå opp på scenen og ta i trommen når Sereba ba om to-tre frivillige fra salen. Man hadde liksom kjent litt på djemben allerede.

Frihet og respekt
Det var tydelig at atmosfæren i rommet opplevdes trygg og lavskuldret, for barna kom tuslende opp én etter én til de talte syv stykker. Sereba gjorde ikke noe nummer ut av at det var flere enn han hadde bedt om. Tvert imot, han hilste hver enkelt velkommen, og ga alle en posisjon på scenen – noen bak trommer, andre med mindre rytmeinstrumenter.

– Da er orkestret på plass! sa han entusiastisk, mens stolte foreldrene fant frem kameraene på mobiltelefonene, og forventningsfulle barn reiste seg opp for å få bedre utsikt.

– Når jeg sier ifra spiller dere akkurat hva dere vil. Og når jeg sier stopp, hva gjør dere da?

– Stopper! ropte barna, tydelig giret.

Sereba ga klarsignal, barna hamret løs. Tidligere hadde de skrattet høyt når Sereba spilte superfort på djemben, og kanskje fristet det å prøve det samme. Orkestret var i alle fall overraskende samstemt idet de kaste seg inn med full intensitet i hurtig tempo og formet en rytmeseksjon som låt skikkelig bra.

– Stopp!

Bandet fadet ut, ikke helt på hugget. De spiller igjen, Sereba danser.

– Stopp!

Barna fryser i bevegelsene. Helt stille. De følger med, og lærer fort. Sereba finner frem to pinner med lange dusker på og instruerer orkesteret til å spille når han rister på dem, og stanse når han stopper. Etter litt trening melder en liten jente på rundt fire år seg til å ta over dirigentplassen når Sereba etterlyser en frivillig. Hun rister, orkestret spiller. Hun stopper, orkestret stopper. Foreldrene klapper, filmer og fotograferer. Det er en fin seanse. I stedet for å knytte fokus til ”riktig” mestring av instrumentet er det samspill og oppmerksomhet som får verdi, elementer alle barna har forutsetninger for å klare. Ved å gi barna frie tøyler for hvordan de vil spille på instrumentet formidler Sereba samtidig at ingenting er riktig eller galt i musikken, kanskje et av de viktigste frøene som ble sådd i løpet av forestillingen.

Ved å gi barna frie tøyler for hvordan de vil spille på instrumentet formidler Sereba samtidig at ingenting er riktig eller galt i musikken, kanskje et av de viktigste frøene som ble sådd i løpet av forestillingen.

Han gjør også en annen veldig fin ting: Han behandler barneorkestret, som nettopp har hatt sin første konsert, som musikere. Der han like gjerne kunne sagt takk, dere var flinke, og sendt barna ut i salen til foreldrene sine, bruker han i stedet tid på å stille orkestret opp på rekke for å ta imot applausen, slik profesjonelle gjør når de har opptrådt med noe. Med enkle grep formidler han til barna at de har gjort en jobb de kan være stolte av.

Også for voksne
Sereba, opprinnelig fra Elfenbenskysten, har drevet med musikkformidling for barn i over 25 år, og det merkes godt at han kjenner sitt publikum. Han prater i rolig tempo med behagelig stemme, og sørger for at programmet består av ulike typer formidlingsmetoder satt sammen i en godt balansert miks. Han er levende i kroppsspråket og har en smittende mimikk, men på en naturlig måte og uten påtatte barnefakter som enkelte får når de skal formidle til de små. Det er tydelig at både barn og voksne fanger opp denne ektheten, og på mange måter oppleves ikke samlingen som en inndeling av barn, voksne og underholder, men mer som et knippe mennesker i alle aldre hvor én har tatt ansvar for at samværet skal være gøy.

For selv om ”Shama Shama” tydelig er tilrettelagt for barn, virket det minst like underholdene for foreldrene. Det var cirka 25 barn i alderen 0 til 5-6 år tilstede, og like mange voksne. At alle satt samlet på gulvet i sokkelesten skapte en felles plattform rent fysisk, og bidro til en uformell atmosfære med rom for bevegelse. De voksne var like delaktige og engasjerte i Serebas instruksjoner som barna. Helt i starten la Sereba inn en ”call and response”-lek, som gikk ut på at hver gang han ropte ”yamo, yamo” skulle publikum svare ”ja”! Publikum fikk beskjed om å følge godt med ettersom han kom til å snike det inn på uventede steder. På den måten var han sikret kontinuerlig oppmerksomhet, og både mørke og lyse stemmer fylte rommet i rungende ”ja!” med jevne mellomrom.

Oppmerksomheten var stort sett rettet mot Sereba forestillingen gjennom. Et par barn tuslet rundt i rommet underveis, og noen ropte ut et og annet her og der, men det var gjerne ord Sereba hadde instruert i forveien og som tydeligvis føltes så gode i munnen at de ønsket å teste dem ut noen ganger til. Mot slutten, når flere barn merkbart begynte å bli rastløse etter å ha sittet lenge i ro, inviterte Sereba til dans, hvor alle reiste seg opp og gjorde enkle bevegelser til musikk på opptak. Flere barn danset fortsatt lenge etter at Sereba hadde takket for seg.

Kouame Sereba. BIldet er fra en annen forestilling. Foto: Lars Opstad/rikskonsertene
Kouame Sereba. BIldet er fra et seminar  på Voksenåsen i Oslo i år. Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene

Læring og lek
I løpet av 45 minutter har barna fått trent konsentrasjonen, fått smake på hvordan det er å opptre, erfart samspill og vist respekt for hverandre da de fulgte sin jevnaldrende dirigent. De har fått øve på kroppskontroll, koordinasjon av rytmer, sang og bevegelse, og har gjennom Serebas afrikanske musikk blitt kjent med et tonespråk de kanskje ikke omgås i hverdagen. Og ikke minst, høy latter og hyppig applaus vitnet om at både voksne og barn åpenbart hadde det gøy.

Er det noe å utsette, er det noe som ofte skjer når voksne leder allsang for barn – de begynner for lavt. Når Sereba inviterte til sang, var det kun voksne stemmer som lød i lokalet. Melodiene var enkle, så det skyldes ikke vanskelighetsgrad, og barna hadde tidligere demonstrert at det var god lyd i dem når de ble bedt om å rope. Slik ble seansen hvor man skulle synge og klappe rytmer et litt svakt ledd i den ellers fine intensiteten som preget forestillingen.

Og ”yamo yamo”? Det betyr ”Hei, går det bra?” på Serebas afrikanske dialekt forteller han før han går av scenen, og binder dermed sammen sin Vest-Afrikanske bakgrunn med det norske publikummet – en fin avslutning på en underholdende forestilling, selv for en tilskuer uten barn.

Forestillingen ”Shama Shama” bygger på CD-utgivelsen med samme navn. Bergen Internasjonale Musikkfestival fant sted 29. – 31. oktober.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

Publisert:

Del: