INNLEGG: Frie grupper med internasjonalt nettverk bør komme i fokus for debatten om de 18 millionene som er satt av etter Stavanger Kulturby 2008. Produksjonsmiljøene bør styrkes, men med ubyråkratiske metoder, skriver Liv Runesdatter, leder for FFFiR, Forum for frilansmusikere i Rogaland og Siw M. Mikalsen i Cool Opera.

Liv Runesdatter 08/Foto: Steinar Engelsen

Sven Egil Omdal, kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, lanserte nylig en idé om etterbruk av Mary Miller, direktør for Kulturbyåret 2008. Kultur-institusjonslederne har i den forbindelse også gitt sine kommentarer, blant annet beskriver Torstein Granly i Stavanger Symfoniorkester henne som kompetansen, nettverket og erfaringene til Stavanger 2008 i egen person. Vi stiller oss undrende til hvorvidt det å ansette Mary Miller videre er det beste alternativet når vi nå skal ta fatt på arbeidet med «den virkelige kulturbyen». Det blir ikke et kulturbyår som kommer og går, men kulturbyen som lever og puster, byen vi investerer i for framtida. Stavanger 2008 har blitt kritisert for dårlig markedsføring, samtidig har organisasjonen hatt tung pressedekning over hele regionen. Det potensielle publikummet, Rogalands befolkning, har hatt mer kunnskap om hva som skjer på byens scener og kunstarenaer enn før, og mange har fått oppleve nye ting. Noen har uttrykt skuffelse over begrenset nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, men kan det tenkes at dette reflekterer antall kunstneriske høydepunkt? Klarte vi egentlig å skape de prosjektene som skiller seg ut i floraen av nasjonale og internasjonale kulturhappenings? Kritikken innad i kulturlivet har pågått bak lukkede dører.

Enhetskultur
Den sunne, kritiske debatten ble kvalt ved at mange aktører har vegret seg mot å uttale seg kritisk, i frykt for å skade sin egen posisjon, eller det miljøet de representerer. En uredd debatt ville ført til større selvinnsikt. De fagkritiske røstene har vært få, kanskje henger det sammen med at enhetskulturen er sterkere i Stavanger enn i andre store byer? Billedkunsten skiller seg dog ut med gode innspill gjennom blant annet Aftenbladets kunstkritiker Trond Borgens skriverier og “Ka då ittepå-aksjonene”. Stavanger 2008 er nå utropt til et vinnerprosjekt av en samlet regionpresse, ledet an av Aftenbladet. Mary Miller får ros for å ha holdt det hun lovte, og et av poengene som stadig trekkes fram, også av kulturredaktør Sven Egil Omdal, er alle de vellykkede eksemplene der internasjonale kunstnere er sammenføyd med lokale kunstnere. Inbal Pinto sitt samarbeid med deler av The Kitchen Orchestra på Tou Scene var uten tvil et av høydepunktene i kulturbyåret og et godt eksempel på et slikt samarbeid. Men hvor er alle de andre? For de fleste regionale, profesjonelle frie kunstnere/grupper har 2008 vært en tørketid da vi i liten grad har vært involvert. I de aller fleste tilfellene der organisasjonen har fokusert på «regionale krefter» har dette dreid seg om barn og unge, frivillig kulturliv og studenter. Mens institusjonene opplevde å bli økonomisk styrket av samarbeidet med Stavanger 2008, i tillegg til deres forutsigbare driftsbudsjetter, slet de frie gruppene og aktørene hardt. Sponsormarkedet var presset, og mange av samarbeidspartnerne var forpliktet til 2008-prosjekter. Det er mye som tyder på at lønns- og arbeidsvilkårene for lokale profesjonelle kunstnere og internasjonale kunstnere var svært ulike. Flere kunstnere godtok å arbeide under dårlige lønnsvilkår, andre takket nei.

Ubyråkrati
Det er på tide vi stiller noen spørsmål angående kultursatsingen vår: Hva kan Stavanger-regionen markere seg med som kan få ringvirkninger utenfor vårt lille distrikt? Hva er vår styrke og hva kjennetegner regionen vår? Hvilken kompetanse, ressurspersoner og grupper har vi som bør satses på? Vi har tro på å styrke produksjonsmiljøene gjennom Ittepå-fondet, men vi har ikke tro på mer byråkrati. Samtidig har vi tro på Stavanger kommunes jevne kulturpolitikk, med bred gjødsling av lovende utøvere og prosjekter. Det å satse på freelance-prosjekter/frie grupper vil være kostnadseffektivt. Flere av Rogalands freelancekunstnere og frie grupper har solid erfaring fra samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Når regionale utøvere besitter gode internasjonale nettverk er det ikke nødvendig med en kostnadskrevende overordnet administrasjon.

Internasjonalt
Stavanger kommunes kulturstyre har lansert en glimrende ide: Ved hjelp av Stavangers EU-kontor i Brussel, samt økonomisk bistand fra Stavanger kommune til forprosjektering, kan man stimulere til internasjonale samarbeidsprosjekter med regional forankring. Verdien av hver investerte Stavanger-krone vil vokse kraftig med støtte fra EU-systemet. Dette er en ypperlig måte å utvide den internasjonale horisonten og nettverket for lokale kunstnere. Mary Miller ble av Siri Aavitsland, kultursjef i Stavanger Kommune, nevnt som en mulig leder for et regionalt operaselskap. Bør man ikke heller satse på å få et yngre team eller en yngre og mer progressiv person i førersetet? La oss først ta en skikkelig debatt på hva vi vil med et regionalt operaselskap, og hva som skal til for at Rogalands operaselskap kan utmerke seg, ikke bare nasjonalt, men internasjonalt. Og hva med kompetansen til Cool Opera, det regionale operaselskapet som av New York Times ble utropt til noe av det mest spennende som var på gang innenfor scenefeltet i Europa i dag? De burde vel sitte på erfaringer som man kan lære av?

Stavanger kan ikke alltid være «ittepå». Skal nye stillinger opprettes bør en ta utgangspunkt i å styrke de regionale fagmiljøene og gå i dialog med de frie profesjonelle kunstmiljøene. Vi vil gjerne supplere med mer internasjonal kompetanse, og vi har mange forslag.

Innlegget stod på trykk i Stavanger Aftenblad tirsdag 24. februar 2009.

Les også:
Åpning av ittepåland
Ettervirkningene
Stavanger 2008

Publisert:

Del: