INNLEGG: Hva bør gjøres når ny teknologi svekker opphavsretten? Og hva er de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å opprettholde den eksisterende finansieringsmodellen for musikkbransjen ved hjelp av kriminalisering, spør samfunnsøkonom Lars Håkonsen.

Lars Håkonsen

Artikkelen nedenfor er en kortversjon som er basert på ”Ulovlig fildeling av musikk – hva bør gjøres når ny teknologi svekkeropphavsretten?” fra Samfunnsøkonomen nr. 6/2009 (medforfatter: Knut Løyland). Denne artikkelen kan lastes ned her.

Den tradisjonelle modellen for musikkbransjen har vært at hvert enkelt album eller hver enkelt låt selges til lytterne. Inntekten fra dette salget er ”grunnfjellet” som har finansiert hele bransjens verdikjede, bl.a. komponister, utøvere, lydteknikere og alle funksjoner i plateselskapene, produksjonskostnader ved å lage fysiske kopier, distribusjonskostnader, platebutikker. Inntekten fra salg av musikk har imidlertid falt kraftig de siste årene pga. fildeling og nedlasting av digitale lydfiler.

Den offisielle politikken ser ut til å være å kriminalisere og kjempe mot fildelingen for å opprettholde den tradisjonelle finansieringskanalen. Dette arter seg som en form for våpenkappløp mellom fildelere på den ene siden, og ulike former for kopibeskyttelse og juridiske virkemidler på den andre. I vår artikkel spør og diskuterer vi følgende sentrale spørsmål:

    · Er det mulig/realistisk å opprettholde ”the old way”?
    · Er det ønskelig?
    · Hvilke alternativer finnes?

Mulig?
Figuren nedenfor viser inntekt fra alt salg av musikk i perioden fra 1977 til 2008. Inntekten måles som nettopris (”ut fra lager”) og i faste 2008-priser, dvs. at effekten av inflasjon er fjernet. Fra 1991 inkluderer tallene salg av musikkvideoer og fra 2006 kommer også betalt nedlasting av musikk til pc’er og mobiltelefoner. (Kilde: IFPI Norge og SSB).


Figuren viser en temmelig dramatisk reduksjon i bransjens salgsinntekter. Nedgangen i 10-årsperioden fra 1998 til 2008 er på ca 50 %! Denne utviklingen forteller klart at dagens tiltak og virkemidler mot fildeling ikke er tilstrekkelige. Dette faktum i seg selv kan selvsagt ikke brukes som noe bevis på at det ikke kan være mulig å få bukt med fildelingen. Vi tror imidlertid at de virkemidlene som da evt. må til, vil ha mange negative sider og virke lite tiltalende ut fra andre viktige samfunnshensyn. Dette bringer oss over til neste spørsmål, nemlig om det er ønskelig å vinne kampen mot fildeling for å opprettholde bransjens salgsinntekter.

Ønskelig?
Det er flere kostnader knyttet til å beholde dagens hovedmodell. For det første har vi det som det ble hintet om under forrige punkt: Dersom man skal få stanset størstedelen av fildelingen, vil det kreves streng overvåkning over trafikken over nettet, og det må settes inn store ressurser på politiarbeid og domfellelse osv. Vi kan kalle dette kostnadstype 1: Kostnader til domfellelse og overvåkning, samt konflikter i forhold til bl.a. personvernhensyn av strengere overvåkning og sensur på internett generelt.

For det andre er det viktig å understreke at det å sette en pris på hver enkelt låt eller album når musikken først foreligger i digital form, slett ikke er ønskelig ut fra veletablerte prinsipper om samfunnsøkonomisk optimale priser. Dette kan enkelt vises ved hjelp av en skisse med etterspørsel etter ”musikk” langs den horisontale aksen og pris på den vertikale. ”Musikk” er selvsagt en nokså upresis betegnelse. Resonnementet i tilknytning til denne figuren er relevant både dersom musikkbegrepet er en enkelt låt eller et enkelt album, eller for konsumentenes samlede kjøp av musikkinnspillinger.

Prisnivået vist i figuren på 80 kroner er ikke helt tilfeldig valgt. Dette ser ut til å være en nokså gjengs pris for å kjøpe et album som mp3-fil på nettet. Dersom man skulle kjøpe det samme albumet som en fysisk CD, ville prisen typisk være ca. 200 kroner.

Hvis et slikt album ble lagt ut for gratis nedlasting, ville alle som tok seg bryet med å laste den ned, skaffe seg dette albumet. I figuren er den mengden av lyttere vi da ville få, kalt X0.

Hva blir da ”samfunnsregnskapet” ved å sette en pris på 80 kroner for at en interessert lytter skal få tilgang til dette albumet som en mp3-fil? Dette regnestykket ser i prinsippet ut som følger:

Gevinst (salgsinntekt) for selger: A
Tap for brukere/kjøpere: A+B
Netto samfunnsøkonomisk tap: B

Hensikten med å ta betaling for tilgang til albumet er selvsagt å generere inntekter lik arealet A. Problemet er at forbrukerne eller lytterne av musikk både taper areal A (det de faktisk betaler) og areal B. Areal B representerer verdien av tapt bruk av musikken. Hele poenget er at den samfunnsøkonomisk optimale prisen på et gode skal reflektere kostnaden ved at en ekstra person bruker dette godet. Med et digitalt lydspor (eller annet digitalisert materiale) er kostnaden ved at en ekstra person laster ned lydfila null eller så lav at vi for alle praktiske formål kan sette kostnaden lik null. Dermed er også den samfunnsøkonomisk optimale prisen lik null. Dette kan muligens virke som en fremmed tanke på mange av de som ikke er vant til å tenke i form av samfunnsøkonomiske resonnementer.

Hovedpoenget kan kanskje best formidles som følger: Det koster ingenting at en ekstra person bruker et lydspor som allerede eksisterer. Da bør også prisen reflektere dette, dvs. prisen bør oppmuntre til størst mulig bruk av albumet! Dersom færre lytter til denne musikken, får vi en nedgang i bruken uten at kostnadene blir lavere, og dette resulterer i et netto samfunnsøkonomisk tap lik areal B. Dette er altså kostnadstype 2.

Den siste kostnadstypen ved å opprettholde dagens hovedmodell kan på sikt vise seg å bli den største. Dersom bransjen i sitt forsøk på å beskytte sin egen inntjening må innføre ulike former for teknologiske standarder som hindrer en naturlig flyt og utvikling av alle typer media-, data-, og telefoniutstyr, kan de potensielle kostnadene bli meget store. Dette dersom teknologiske mottrekk mot nedlasting (ulike forsøk på kopisperrer etc.) hindrer den løpende teknologiske utviklingen. Utviklingen innenfor alle typer IT- og telefoniutstyr m.v. har lenge vært svært viktige motorer for den generelle teknologiske utviklingen og dermed også for verdens generelle økonomisk vekst.

Er inntjeningen i musikkbransjen viktig nok til å innføre tiltak som hemmer den videre utvikling og vekst for verdensøkonomien?

Oppsummert kan vi si at den tradisjonelle modellen med å verne om musikkfilene slik at bare de som har betalt for dem, får benytte dem, har sine betydelige svakheter. Den bør derfor ikke oppfattes som noen idealmodell som det åpenbart er i samfunnets interesse å opprettholde i sin opprinnelige form.

Musikkbransjen og samfunnets interesser kan altså være motstridende. Dette i den grad det finnes andre måter å sikre tilgang til ny musikk og nye innspillinger på, enn ved å sette alle krefter inn på å hindre den voksende fildelingen. Dette bringer oss over på neste punkt: Finnes det alternativer?

Alternativer?

En punktvis momentliste angående aktuelle finansieringskilder for fortsatt produksjon av musikk og musikkinnspillinger, er følgende:

1. Salg av låter og album har aldri vært den eneste inntektskilden til musikere (komponister og utøvere). Det finnes også inntekter fra konserter samt fra bruk av musikk i andre media (radio, tv, filmer, reklamer).

2. Alle salgsinntekter fra låter og album vil ikke opphøre, selv om vi velger å gi opp kampen mot fildelingen. Dette vises blant annet av det faktum at ett og samme album selges side om side i nettbutikker som fysisk kopi til ca. 200 kroner og nedlastbar mp3-fil til ca. 80 kroner. Det er da åpenbart noen – i all fall inntil videre – som vil være villige til å betale for fysiske kopier med tilhørende informasjon og evt. bedre lydkvalitet. Forbeholdet om ”inntil videre” relaterer seg til at vi her har å gjøre med et generasjonsskifte. Dagens ungdommer vil trolig i liten grad savne noen fysisk CD når de blir middelaldrende.

3. Det er et stort potensial i bransjens samlede verdikjede for kostnadsbesparelser. De tidligere inntektene fra salg av album var store nok til å opprettholde en dyr infrastruktur med store innspillingsstudioer med metervis av kostbart utstyr osv, med produksjonsanlegg for fysiske kopier, frakt og distribusjon av fysiske kopier, plateforretninger osv. I prinsippet vil det kunne være nok med ett nettsted for å erstatte mange av de opprinnelige strukturene i bransjen. Videre har teknologiutviklingen når det gjelder innspilling og miksing av musikk, vært svært stor, hvilket gjør at vi nå kan få minst like god lydkvalitet som noensinne til en brøkdel av prisen.

4. Det vil være tilnærmet umulig å sitte her på forhånd og forutse alle mulige endringer og tilpasningsmuligheter som finnes for hele musikkbransjen dersom den må tilpasse seg til helt andre rammebetingelser. En del av disse endringene er allerede i full gang, og flere vil garantert komme, bl.a. nye forretningsmodeller som klarer å hente inntekter på hittil ukjente områder.

Punktene 3 og 4 gir hint i retning av at det kan bli mye lavkostnadsmusikk av typen ”garasje, mikrofon og PC”. Kvaliteten trenger ikke bli dårlig av den grunn. Tvert i mot er dette en ny kanal for formidling av unge og spreke ideer som skaper en lavere terskel for å komponere, spille inn og formidle sine musikalske krumspring via nettet. Det beste av dette finner gjerne sine veier til de mer formelle og kommersielle kanaler.

Punktene 1 til 4 til sammen indikerer klart at det finnes et ”liv etter døden” for musikkinnspillinger selv om fildelingen fortsetter å vokse: All komponering og innspilling av musikk vil selvsagt ikke opphøre selv om vi gir opp kampen mot fildeling. Det er imidlertid et stort spørsmål om det blir ”passe mye” av nye musikkinnspillinger, og herunder ”passe mye av alle sjangre” – i den grad det overhodet er mulig å definere dette. Dette peker i retning av et viktig faktum, nemlig at det også fram til nå har blitt spilt inn en svært omfattende mengde musikk som aldri har hatt – og aldri kommer til å få – inntekter fra salg som sin viktigste finansieringskilde. De smalere delene av repertoaret har alltid vært avhengige av diverse former for kulturpolitiske virkemidler/støtteordninger, samt evt. sponsing m.v. for å bli finansiert. Slike ordninger vil selvsagt måtte fortsette, og kan bli nødvendige å trappe opp når inntektene fra ordinært salg blir stadig svakere.

Noen konklusjoner
Vi er allerede på veg mot et annet system. Opprettholdelse av status quo er – som vanlig – en illusjon.

Deler av de virkemidlene som kan være aktuelle for å erstatte tapte salgsinntekter er allerede på plass og kan bygges videre ut. Dette går blant annet på prosjektstøtte, innspillingsstøtte og ulike vederlagsordninger.

Alle aktuelle nye virkemidler må ikke være 100 % på plass med en gang. Musikkbransjens samlede inntekter er tross alt ikke av vital betydning for verdens samlede økonomiske utvikling og velferd. Vi bør bruke noe tid på å finne nye ordninger og virkemidler som er tilpasset en framtid vi ennå bare så vidt aner konturene av.

Se opp for målforskyvning når disse forholdene diskuteres! Å opprettholde hele musikkbransjen med sine tradisjonelle strukturer og distribusjonskanaler er ikke et samfunnsmessig mål i seg selv, men kan selvsagt være et mål for nettopp bransjen selv.

Det relevante målet for samfunnet er å ivareta det musikkinteresserte publikums interesser, deriblant å sikre tilgang til all den gode musikken som allerede finnes, samt å sørge for at det også i framtida blir et tilfang av ny og god musikk.

Det trengs åpenbart mye forskning for å vurdere hvordan hele dette problemkomplekset best kan løses i framtida. Dette krever bidrag fra mange fagområder, ikke minst en avklaring på juridisk nivå angående krevende opphavsrettslige spørsmål. Vi tviler imidlertid på om den ”endelige løsningen” blir å tviholde på den tradisjonelle løsningen med å hegne om salgsinntekten som bransjens viktigste finansieringskilde.

Hele dette innlegget har vært bygget opp omkring musikk og musikkbransjen. Det er imidlertid svært aktuelt også for andre områder som litteratur og tekster, oppslagsverk, filmer, bilder, programvare osv. Det må derfor tas et krafttak på forskning og politikkutforming på hele det store feltet som vedrører alle former for digitaliserte kulturuttrykk og informasjonsmedier.

    Lars Håkonsen er sosialøkonom ansatt ved Høgskolen i Telemark (HiT) og Telemarksforsking.

    Artikkelen er også tilgjengelig som PDF-fil.

    Publisert:

    Del: