Hva er det med Risør? Hvorfor i all verden klarer man akkurat der å få til en festival som tar pusten fra tilhørerne. Hva er det som får unge og gamle kammermusikkelskere, engelske reiseselskaper, norske kulturtopper og casual-antrukne medlemmer av Royal Yachtclub til å stå time på time i kø for å slippe inn på konserter de for lengst har sikret seg billetter til? I solstek, kuling eller regn – køen slynger seg nedover gaten før hver konsert. Ballades utsendte har fulgt festivalen fra begynnelse til slutt.

Risør Festival Strings

Av Hilde Holbæk-Hanssen

Det som kanskje imponerte mest var den solide blandingen av gammelt og nytt repertoar. Robert Schumann var hovedkomponist, men i tillegg hadde man satset på tre ”samtidsserier”: Gidon Kremer med håndplukkede musikere fra Kremerata Balticum bød på verker av russeren Alfred Schnittcke. Risør Festival Strings presenterte islandske Haflidi Hallgrimssons tre konserter for solostryker og orkester. Og, ikke minst, vår egen Lasse Thoresen hadde hele sju verk fremført.

Og alt gikk for fulle hus. Thoresen oppsummerte sine erfaringer fra festivalen på følgende måte: – Definisjonen på paranoia er å sitte på 2. benk på en samtidsmusikkonsert og tro at man har noen bak seg. Denne uken har kurert meg for det jeg måtte ha hatt av paranoide tilbøyeligheter! Og det kan man forstå. Det er ikke hverdagskost for levende komponister å oppleve ”stinn brakke” og begeistret mottakelse dag etter dag.

Musikerne

Noe av hemmeligheten er antakelig at de kunstneriske lederne Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter klarer å tromme sammen et knippe musikere som kunne ta pusten fra noen hver. Fredag 25. juni kunne de for eksempel by på: Gidon Kremers håndplukkede baltere i samspill med Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Ellen Flesjø; klarinettlegenden Sabine Meyer; Leif Ove Andsnes i samspill med Gidon Kremer, cellisten Clemens Hagen og sangerinnen Monica Groop. Langt på natt endte det opp med Håkan Hardenberger!

Ettersom festivaluken går merker man den inspirasjon disse menneskene befrukter hverandre med. Man føler seg priviligert over å høre Lars Anders Tomters besjelede versjon av Schumanns Märchenbilder sammen med pianisten Lars Vogt, og Sabine Meyer, Clemens Hagen og Leif Ove Andsnes i en magisk fremføring av Brahms Klarinettrio på en og samme konsert. Her og der blander en og annen halstarrig måke seg inn i musiseringen. Barokkirker er på ingen måte lydtette.

Fortettet stemning

Alt skjer på en armlengdes avstand. Man føler bokstavelig talt musikernes svette sveipe over ansiktet der man sitter trengt sammen i Den Hellige Ånds Kirke. Noen ganger blir det veldig varmt. Midtveis i festivalens avslutningsverk, måtte den spillende dirigent, Henning Kraggerud, kaste jakken. Og vips var denne Paganini-lignende gestalten med langt hår, lange armer og frakkelignende jakke transformert til en ishockeyspiller med ”KRAGGERUD 23” på ryggen.

Den fortettete stemningen begrenser seg ikke til konsertsalene. Overalt hører man musikere som øver: ut av vinduer i privathus som er utleid for anledningen, fra menighetshus, bedehus og rådhus. Verdensfiolinist Kremer øver på et kjøkken i rådhuset, mens Sabine Meyer varmer opp klarinetten i spisesalen, hvor kelnere og frivillige rigger til dagens lunsj. Det øves mye. De fremste musikerne medvirker i 7-10 verker i løpet av festivalen.

Den utsøkte musikken ledsages av en avslappet og uhøytidelig atmosfære. I likhet med Kraggerud har samtlige musikere i Risør Festival Strings ”hockeynummer ”og navn på ryggen. Og siden dirigentjobben er delt mellom flere fremstår noen av dem som spiller nr. 0,5. Der det passer utspiller det seg atskillig humor også på podiet, som når fiolinistene Kraggerud og Skalstad i Mozarts Klarinettkvintett utveksler smil og gester, eller når Sabine Meyer tydelig fryder seg over jazzrytmene i Aaron Coplands Klarinettkonsert. Og, ikke minst, de to tilstedeværende komponistene bidrar med til dels svært underholdende innledninger til sine verk.

Forelsket publikum

To elementer er sentrale: De frivillige og publikum. Blant de frivillige, i Risør kalt Classical Roadies, finner man trofaste slitere gjennom mange år. I år fikk de følge av Leon Latex, alias Anders Rogg, som stilte opp som dørvakt, ryddegutt og bladvender. Rogg steg så avgjort i gradene underveis og ble både medspiller i Frank Zappa og leder av barnekonsert. I neste øyeblikk serverte han lunsj til musikerne og forkynte at – Det er fader meg musikkformidling, detta og!

Risørpublikummet er et utpreget liebhaber-publikum som kommer år etter år. Festivalen er velsignet fri for uvanen med å reise seg uansett hva som skjer under fremførelsen. Her er det nyanser. Fra høflig applaus til trampeklapp, rop og ovasjoner. Ekstranummer kan vi bare glemme. Blomsteroverrekkelser likeså. En behagelig ren musikkopplevelse.

Prinsesse Märta Louise nevnte i sin åpningstale at kammermusikk er ungdommens musikk. Og det er så avgjort mye ungdom både blant publikum og utøvere. Ballades utsendte blir likevel mest fascinert av en og annen mer tilårskommen tilreisende, som Felicity Crump (91) og Jacqueline Langridge (80) fra de britiske kanaløyene, som er her for 7. år på rad, og fremhever festivalens profil med å blande gammel og ny musikk som spesielt attraktiv. – We simply fell in love with the festival!

Litt malurt

Men kjære festivalledelse: Er det ikke på tide å revurdere billettsystemet? Køene før hver konsert er uverdige. Det kan umulig være vanskeligere å lage plassnummerering her enn andre steder. Disse trofaste publikummerne fortjener å få seg en hvil og en matbit i blant. Risørs bevertningssteder klarer ikke å ta unna i de korte mellomrommene det er fra en konsert slutter til man må stille seg i kø for å få en brukbar plass til neste. Ballades utsendte kan rapportere at hun ikke møtte en eneste en i køen som syntes dette var noen sjarmerende side av festivalen, slik festivalledelsen synes å tro. Det gir sikkert sponsorene god eksponering at festivalleder Birkeland på hver konsert tilviser dem plass i alles påsyn. Men for alle andre ville forhåndsbookede plasser være å foretrekke.

Turid Birkeland overtok som festivaldirektør 1. april i år etter at festivalgründeren Bernt Lauritz Larsen gikk bort i januar. Hun er et lykkelig valg. Med sjarm og fasthet styrer hun skuten videre i samarbeid med de to kunstneriske lederne. Vi ser frem til neste år. Da foregriper man Mozartjubileet i 2006.

Publisert:

Del: