– Folk er mye åpnere i forhold til ulike sjangre i Norge enn i USA, sier Julia Marie Doke. Med en fortid som valutamegler på Wall Street bestemte hun seg for å flytte til Oslo. Hun ville bort fra “corporate America” og finne seg en jobb i den norske musikkbransjen. Ett år senere er hun booking- og pressesjef på Garage Oslo, og medeier i plateselskapet Racing Junior. – Jeg har aldri jobbet med så fantastiske mennesker før. Siden jeg kom til Oslo har jeg blitt mottatt med en utrolig varme og hjelpsomhet, også fra de som er konkurrenter. Selv om jeg tjener en femtedel av det jeg gjorde som valutamegler, er jeg mye lykkeligere nå. Dessuten er det veldig spennende å følge med på all den nye musikken som lages i Norge. I forhold til folketallet syder det av kreativitet talent i en grad jeg ikke hadde forventet, sier Doke til Ballade.

Julia Doke, 2004 (Foto: Tormod Halleraker)

Av Tormod Halleraker

På tross av den noe uvanlige bakgrunnen er det ikke snakk om å børsnotere verken Garage eller Racing Junior med det første. Doke liker bedre den norske modellen der ølsalget på utestedene er med å subsidiere konserttilbudet, enn de rene markedskreftene som rår i USA.

— Dette betyr at man kan ta større risiko og tillate seg å bygge opp nye band. Selvsagt er man avhengig av at det kommer en del folk på et sted med en kapasitet på 280 mennesker, ellers går det ikke opp. Men så snart et band har bygget opp et publikum på lokalt nivå er de i stand til å tjene penger på musikken, her er forskjellene enorme i forhold til USA. Der kan relativt etablerte artister være nødt til å jobbe som bartendere for å tjene til livets opphold, honorarene de får for å spille ligger langt under det som er vanlig i Norge, forklarer Doke.

Hvordan oppstod musikkinteressen din?

— Faren min var klassisk pianist, men avslo et stipend til Juliard for å bli politiker og forretningsmann i stedet. Jeg er oppkalt etter Beatleslåten “Julia” og begynte å ta pianotimer da jeg var åtte. I tenårene spilte jeg gitar, men bestemte meg for at jeg ikke ville bli musiker. Jeg ville derimot skaffe meg en universitetsutdannelse, og startet med studier i spansk- og latinamerikansk kultur, og forretninger. Etter å ha blitt blant de ti beste på universitetet ble jeg tilbudt jobb på Wall Street, smiler Julia og fortsetter:

— Jeg ankom New York helt alene fra Austin, Texas med 20 dollar i lommeboken for å bli valutamegler på Wall Street i en alder av 23. Det var litt av et kultursjokk, men jeg likte at alt var full speed hele tiden. Man får et adrenalinrush av en slik jobb, selv om miljøet er veldig lukket og konservativt.

Etter en stund i New York dukket det opp en jobbmulighet i Seattle.

— Det var mer spennende å jobbe for en mindre bank som spesialiserte seg på å hjelpe gründere til å realisere forretningskonseptene sine. Man føler seg stolt av å ha bidratt til å starte noe fra scratch som to år senere er børsnotert på Nasdaq.

På kveldstid ble Julia en flittig konsertgjenger som etter hvert også stilte opp på frivillig basis for å få en fot innenfor denne bransjen.

— Jeg hang rundt med vennene mine på rockescenen hele tiden, så det var bare en naturlig utvikling at jeg ble stadig tettere knyttet til miljøet.

Via banken hun jobbet for fikk Julia anledning til å gå inn i en ny stilling i San Fransisco. Etter et år skjønte hun at det var på tide å forfølge drømmen om å satse på musikkbransjen.

— Samtidig ville jeg vekk fra USA. Jeg hadde flere ganger tidligere vært på besøk hos en college-venninne i Oslo, og det slo meg at mange av mine favoritt-indieband hadde spilt på So What! Dermed sendte jeg en mail til Claes Olsen (en av de som stod bak So What! og plateselskapet Racing Junior, journ. anm) der jeg ba han gi meg en sjanse. En uke senere hadde jeg jobb i Racing Junior og et år etterpå er jeg en av eierne, smiler Julia.

Hun fokuserte på distribusjon og lisensiering av Racing Juniors artister i utlandet. I første omgang måtte det etableres et europeisk nettverk, og deretter jobbes videre med USA.

— På Popkomm fikk vi en deal med en amerikansk distributør og skaffet oss en forelegger i New York. Men i det siste har jeg ikke hatt anledning til å følge opp skikkelig, innsatsen jeg gjør for Racing Junior er som oftest fra midnatt og et par timer fremover eller veldig tidlig om morgenen, smiler Julia.

De siste fire månedene har mesteparten av tiden gått med til Garage Oslo. Det skal noe til å fylle tomrommet etter So What! og leve opp til legendariske Garage Bergen.

— Jeg vil ikke gjøre noe som er radikalt annerledes, bare definere rockebegrepet litt bredere. Konsertprofilen vil dekke hele spekteret fra singer/songwriter til metal, uten å glemme hva som er kjernepublikummet vårt. So What! hadde en tydelig indieprofil, mens Garage Bergen er så etablert at folk kommer uansett, og sjekker ut bandet som spiller i samme slengen.

Strategien for å bygge opp det som tross alt er et nytt utested er like enkel som den er vanskelig.

— Den beste måten å sørge for at folk kommer til Garage er rett og slett å booke gode band og å ta godt vare på både artistene og publikum. På sikt vil det skape lojalitet og gi oss et godt rykte i forhold til å trekke utenlandske navn hit.

Er den uvanlige bakgrunnen din et stort fortrinn i jobben som booking- og pressesjef?

— Det er utrolig mye energi og kreativitet i musikkbransjen. At jeg kan kombinere dette med kunnskaper om forretningsdrift på et annet nivå, hjelper meg å forstå hva som skal til for å få økonomien til å gå rundt.

Har Garage søkt om offentlig støtte til konsertdriften?

— Ikke enda, men vi holder på med å strukturere oss som en stiftelse slik at det skal bli lettere å skille de ulike rollene. Problemet med å få tilskudd til rockeklubber har vært at politikerne ser på rock som noe annet enn jazz og klassisk, men dette tror jeg vil endre seg etter hvert som norske rockeartister får et navn internasjonalt.

Du angrer ikke på at du la om karrierekursen og flyttet til Norge?

— Jeg har aldri jobbet med så fantastiske mennesker før. Siden jeg kom til Oslo har jeg blitt mottatt med en utrolig varme og hjelpsomhet, også fra de som er konkurrenter. Selv om jeg tjener en femtedel av det jeg gjorde som valutamegler, er jeg mye lykkeligere nå. Dessuten er det veldig spennende å følge med på all den nye musikken som lages i Norge. I forhold til folketallet syder det av kreativitet talent i en grad jeg ikke hadde forventet.

Hva er den største utfordringen din fremover?

— Å klare å promotere konsertene og artistene i den økende konkurransen både blant utesteder og i media. Det virker som det er et voksende publikum som vil holde liv i mangfoldet, men man må hele tiden være synlig og sørge for å holde oppe oppmerksomheten gjennom kreative vrier på markedsføringsfronten og mye hard arbeid, mener Julia Doke.

Publisert:

Del: