Jørgen Træen: Dupermann eller søppelmann?

Dette er i sin helhet anmeldelsen som, i følge det Ballade kjenner til, har vakt til dels sterke reaskjoner i elektronikamiljøet her hjemme : «Et datakonstruert kaos hvor opphavsmannen tilsynelatende spiller datakrigsspill med sine egne mareritt. Dersom Sir Dupermann – alias Jørgen Træen, en av landets heteste og beste musikk-produsenter – har lagd denne platen for å skremme vettet av publikum, har han lykkes særdeles godt. Her har nok den godeste Træen dessverre skrudd på så mange knotter at han er blitt skrudd i knotten selv . . .» Sitat slutt.

Marit Karlsen driver selv plateselskapet Trust Me Records, og ønsker nå å forsvare sine kolleger i Smalltown Supersound, som sto som utgiver av Sir Duperman-albumet. – Hva er Østbøs argument, egentlig? spør hun retorisk. – Jeg kan ikke se noe annet enn at hans ’poeng’ må bunne i en musikalsk og kulturell arroganse; som gjerne er synonymt med manglende kjennskap til det man omtaler.

Selv om Karlsen innrømmer at hun ikke synes Dupermann-plata er noen milepæl innenfor elektronika, er den slettes ikke søppel, noe en ener på terningen etter hennes mening må bety.

— I det man aner at forutsetningen for å anmelde en elektronisk plate som Sir Duperman muligens ikke er helt tilstede, skjønner man også at det må ha gått over stokk og stein for redaktørens dømmekraft over valget av anmelder på en slik utgivelse. Hvor ble det av yrkestoltheten? Den samme Østbø skrev en gang i en anmeldelse av Datarock at ”dette skjønner jeg ikke noe av”. Selvsagt ble det i likhet med Terningkastet på Sir Duperman et glitrende salgspoeng!

Marit Karlsen vil gjerne understreke at hennes utspill ikke er ment som noe personangrep på Stein Østbø, og heller ikke noe forsøk på å latterliggjøre VG-skribenten.

— Nå var det en gang han som satte seg ned for å anmelde plata, og kjennere av denne elektroniske genren har med rette uttrykt sin vantro over både Østbø og VG. Og hvis jeg skal være like slem og sleivete som Østbø var med terningen, øra og pennen, er jeg fristet til å si at dette var det samme som å skulle sette Svarstad Haugland til å anmelde en konsert med popartisten Marilyn Manson. Hun ville kanskje til og med skrevet det samme som Østbø skrev om Sir Duperman: «Et datakonstruert kaos hvor opphavsmannen tilsynelatende spiller datakrigsspill med sine egne mareritt.»

Likevel kan man jo spørre seg, om ikke Østbø som anmelder har lov til å mene hva han vil? Er ikke en musikkanmeldese kun en manns mening om en plate, hverken mer eller mindre?

Eystein Sandvik, programleder i Popfront på P2, er ikke nødvendigvis enig i det.

— En musikkanmeldelse skal være skrevet av en fagperson som vet hva han snakker om. Jeg mener at en anmeldelse skal også være informativ og sette musikken inn i en sammenheng. Det er ikke opp til meg å si om Østbø har rett eller ikke, han kan slakte hva han vil for meg, bare han underbygger påstandene sine – og det føler jeg ikke at han gjør i denne anmeldelsen.

Sandvik er enig med Marit Karlsen i at denne anmeldelsen vitner om arroganse.

— Ingen hadde sluppet unna med å anmelde en klassisk skive på denne måten, hvorfor skal det være annerledes med skiver innenfor sjangeren elektronika? Jeg forventer at Norges største avis, etter å ha valgt å anmelde Dupermann, setter seg litt inn i hva dette faktisk er for noe. En anmelder kan ikke ha oversikt over alle sjangre, og hvis kunnskapen om elektronika er såpass snever, burde man heller la være å anmelde platen, synes jeg.

VG er ikke akkurat en trendbibel når det kommer til elektronika, og den gjennomsnittlige VG-leser ville kanskje vært enig i at Dupermann-skiva er, om ikke søppel, så ihvertfall uforståelig og særdeles vanskelig tilgjengelig. Bør man ikke også tenke litt på i hvilket fora anmeldelsen står i?

— Det er klart at det er forskjell på en anmeldelse i The Wire og i VG, det skjønner alle. Men har man bestemt seg for å anmelde en skive, bør man behandle den med noenlunde respekt og bruke litt tid på å forklare den gjengse VG-leser om hva dette faktisk dreier seg om. Ingenting i denne anmeldelsen gjør det. Det er vanskelig å forstå hva slags musikk dette egentlig er, utifra det Østbø har skrevet. En anmeldelse skal være så mye mer enn bare terningkastet. Her er det terningkastet som blir stående igjen.

Men er det ikke i grunnen litt modig av Østbø å stille seg til huggs på denne måten? Det er kanskje også en trend i tiden at når ting er ufattelig sært, så er det ingen som tør å slakte, i frykt for å bli stemplet som uvitende og uten peiling på moderne musikk?

— Det virker som mange anmeldere er redd for å virke uvitende, ja – og kanskje de bekymrer seg for det med rette? Jeg synes det er veldig påfallende at omtrent alle skiver som kommer fra plateselskapet Warp (engelsk plateselskap som baserer seg på elektronisk musikk) får seksere i norsk presse. Østbø tør å slake, men slakten blir verdiløs når karakteren han har satt ikke blir forklart, eller argumentert for på noen som helst måte. Ubegrunnet slakt og ubegrunnet ros er akkurat like ille. Black metal er kanskje den sjangeren i det siste som aldri får noen kritiske røster mot seg. Jeg skulle likt å se den anmelderen som hadde turt å mene noe negativt om den siste Satyricon-skiva, utfordrer Sandvik.

Vi lar det siste ordet i denne omgang gå til Marit Karlsen.

— Det er vel og bra at noen må fungere som en allrounder innen musikkjournalistikk, men det er ikke slik at man da nødvendigvis har øre for absolutt alt i det vi skriver 2002. Det er bortimot umulig å være en seriøs og genuin kjenner av alle genre og uttrykk, og å være 100% i takt med tidsånden på alle felt. Det er det ingen som har tid til. Alle har sine kjepphester, og det skal vi være veldig glade for. Men også veldig faglig ydmyke for, avslutter hun.

Hverken Jørgen Træen selv eller Smalltown Supersound ønsket å knytte noen direkte kommentarer til saken.

Om du vil spille videre på dette oppslaget, kan du sende ditt bidrag på e-post til ballade@mic.no