Helge Gaarders tragiske bortgang har vakt mange sterke reaksjoner i det norske musikklivet. Jøran Rudi, som vokste opp sammen med Gaarder og senere delte scene med ham i bandet Kjøtt, har nedenfor sammenfattet noen av minnene og innttrykkene han sitter med etter sin venn og kollegas død. Rudi minnes en ambisiøs og annerledestenkende musiker, som trivdes med å være “en slags talsmann for den nye rocken og de verdiene den representerte”. – Helges helt spesielle evne til voldsom forelskelse og begeistring gjorde at han lett engasjerte folk – han var alltid et naturlig midtpunkt, og utløste mye aktivitet mye rundt seg. Helge gjorde alltid ting som hadde store ringvirkninger, og engasjerte seg på både egne og andres vegne. Helge sparte aldri seg selv, og så seg som en del av en stor helhet, minnes Rudi.

Helge Gaarder

Av Jøran Rudi, musiker og komponist

Helge og jeg vokste opp i den samme forstaden til Oslo, og jeg har kjent Helge siden jeg var stor tenåring. Jeg husker Helge i situasjoner som spenner fra nå og mer enn 30 år tilbake i tid. Vi har delt tanker og ideer, sett livet på samme måte, vært utsatt for mange av de samme påvirkningene, gjort mye sammen, og sett ting på både like og ulike måter. Helge var en venn, forbundsfelle og kollega.

Helge var alltid en energisk og urolig type – han måtte lage noe, ikke bare egen musikk, men han måtte forandre miljøet rundt seg og skape hele scenen. Helge tenkte stort og ambisiøst, og likte å organisere ting. Allerede i tenårene var han en betraktelig drivkraft i lokalmiljøet på Kolbotn, med musikk, revy og teater, og en opprørsk, kritisk røst. Hans helt spesielle evne til voldsom forelskelse og begeistring gjorde at han lett engasjerte folk – han var alltid et naturlig midtpunkt, og utløste mye aktivitet mye rundt seg.

Etter hvert utvidet Helges horisont seg i politisk retning, og det var i motkulturens egenstyrte og autonome aktivitet Helge etterhvert fant sitt ståsted. Han var i mange år skribent og aktivist i Gateavisa og miljøet rundt det, og var med på å bygge opp et annet mer kulturelt tidsskrift i samme genre. Det var troen på – og respekten for – enkeltmenneskets kreativitet og integritet som var Helges motivasjonskraft, bundet sammen med vår generasjons ønske om å gjøre verden bedre og mer rettferdig. Helges interesse var først og fremst kulturell i bred forstand – man skulle leve sin overbevisning – og Helge levde i motkulturen. Helge spilte og skrev musikk hele tiden, og var med på å arrangere forskjellige begivenheter som frikonserter og andre forestillinger.

Men det var først når han var midt i tyveårene at Helges skaperkraft skulle bli synlig i storsamfunnet. Bandet Kjøtt oppsto i 1979, og Helge var en av de store drivkreftene. Kjøtt ville aldri blitt hva det var uten Helges tekster og vokal – der han gjennom sin skarpe, sosialt observerende penn satte ord på en motkulturell opplevelse, slik den så ut mot slutten av 70-tallet, da hanekammer og sikkerhetsnåler hadde erstattet langt hår og fredsmerker. Det var ikke den politiske beskrivelsen, men den personlige opplevelsen, som var viktig. Her var det rom for det kunstneriske, og Kjøtt var et heldig band, som hadde både Michael Krohn og Helge Gaarder som tekstforfattere. Med dette utgangspunktet var det en lett sak for oss alle i bandet å smi musikken sammen. Helge trivdes også med situasjonen som en slags talsmann for den nye rocken og de verdiene den representerte. Og han gjorde en flott jobb! Men utviklingen stoppet ikke der, Kjøtt gikk gjennom noen endringer og ble til et musikalsk mer gjennomarbeidet (om enn kortlivet) band som het Montasje, hvor Helge også hadde en fremtredende rolle. Etter Montasje kom flere band for Helge, og Cirkus Modern bør nevnes.

Tidlig på 90-tallet begynte Helge i Rikskonsertene, og fikk ansvar for turné- og festivalstøtteordningen. Her kom Helges skaperkraft igjen til nytte, og han gjorde et stort arbeid for rock, techno og elektronika i Norge. Helge har mye av æren for disse genrenes økte anseelse.

Det er lett å se røde tråder gjennom Helges liv slik jeg kjente ham: Helge var alltid en kritisk, selvstendig tenker, og omsatte tankene i aktivitet. Helge arbeidet alltid for å gi rom og respekt for det ikke-etablerte kulturen. Helge gjorde alltid ting som hadde store ringvirkninger, og engasjerte seg på både egne og andres vegne. Helge sparte aldri seg selv, og så seg som en del av en stor helhet. Helge var alltid en radikaler og populist i ordenes beste betydning – og Helge skapte forandring.

Publisert:

Del: