Om hans forrige plate uttalte El Grande at den var laget “under sengen”, mens denne er laget “over evne”, proklameres det fra komponisthold til Ballade. I samtale med frilansskribent Kyrre Tromm Lindvig forteller han om sin siste plate på Rune Grammofon, hans orkester bestående av spesielt utvalgte musikere og hans forkjærlighet for Frank Zappa, Stravinskij og lyden av xylofon. – Jeg liker instrumental humor, men jeg bedriver ikke slapstick, bedyrer han.

Jono El Grande 2003_1 (Foto: Rune Grammofon)

Av Kyrre Tromm Lindvig

Mesteparten av medias interesse for Jono El Grande (også kjent som Jon Andreas Håtun) har vært sentret rundt hans bekjentskap med celebritetene Behn og Heimly og hans performance-aktige stunts , deriblant slikt som å falle av en sykkel foran en mengde turister for å få inspirasjon til å skrive musikk.

— Man snakker om forskjellige ting avhengig av hvem man snakker med, sier El Grande. – I det nylige intervjuvet i Dagbladet var det viktig for meg å visualisere musikken, da er det fint å kunne gripe til litt performance, forklarer han.

Men med Ballade vil han gjerne snakke om musikk, blant annet gir han tydelig uttrykk for at han er fornøyd med sitt orkester.

— Dette er musikere som jeg har brukt lang tid på å spore opp – jeg ringte til Musikkhøyskolen, gikk masse på konserter og tenkte på hvem jeg likte, hvem kunne passe til å spille min musikk, forteller El Grande.

— Da jeg fikk tak i Rolf-Erik Nystrøm begynte ting å falle på plass. Når man begynner å knytte til seg folk så har jo disse igjen sine kontakter, og så beveger man seg derfra. Jeg vurderte opprinnelig å få et etablert orkester til å spille inn musikken min, men jeg valgte til slutt å lage mitt eget. For øvrig så står det i kontrakten at ingen av musikerne kan spille min musikk utenom i dette orkesteret, ler han.

Selv om han ikke har noen musikkfaglig utdannelse jobber han notebasert.

— Jeg har tatt timer i komposisjon hos forskjellige komponister, deriblant Bjørn Skjelbred. For meg var det viktig å få en profesjonell tilbakemelding på musikken min. Og jeg har også vært på Deichmanske Bibliotek og pløyd meg gjennom Norges Musikkhøyskoles pensum, som er tilgjengelig der, sier El Grande.

Denne kunnskapen er også nyttig når han instruerer orkesteret sitt.

— Jeg skriver partitur og skriver ut transponerte stemmer til instrumentalistene. I tillegg gir jeg alle en demo som jeg har laget på min workstation. Ting går mye fortere da, forklarer han.

Jono El Grande er kjent for å ha en meget eksentrisk stil når han dirigerer. Hvordan fungerer det når han står foran skolerte musikere?

— Mitt inntrykk er at de liker å ha en litt utradisjonell dirigent. Ikke at de fortrekker meg fremfor andre, men det virker som om de har sansen for min stil, sier han ubeskjedent.

I tidligere intervjuer har El Grande uttalt at Frank Zappa er et av hans forbilder, noe en kjapp gjennomlytting av hans nye plate “Fevergreens” kan bekrefte. Blant annet er bruken av xylofon meget fremtredende.

— Jeg har alltid likt lyden av xylofon, men da jeg hørte Zappa bruke det for første gang, tenkte jeg “Endelig noen som har skjønt det!” Instrumentet har en slik sprudlende og lekende karaktér, noe som er veldig viktig for meg. Denne lekenheten kan man også høre hos klassiske komponister som Stravinskij og Hindemith, sier han entusiastisk.

Hans nye plate blir lansert på Rune Grammofon, et plateselskap som ellers er mest kjent for sitt samtidsmusikalske fokus. Føler han at hans plate passer inn i CD-samlingen ved siden av for eksempel Arne Nordheims “Dodeka”?

— Jeg er nok en annerledes Rune Grammofon- artist. Jeg er deres pophåp, proklamerer han, før han legger til – bortsett fra at jeg ikke lager popmusikk, da! Men jeg må vel passe inn, han (Rune Kristoffersen, daglig leder i Rune Grammofon, red. anm.) har aldri brukt så mye penger på en plate før, ler El Grande.

Han er ellers opptatt av at musikken ikke skal være for alvorlig.

— Enhver kunstner må vedkjenne seg en genuin og barnlig skaperglede. Det er farlig å bli for intellektuell, derfor liker jeg å ha med såkalte “lette” elementer i min musikk, jeg bruker blant annet mange maj7 akkorder i beste Burt Bacharach stil, forklarer komponisten.

Da El Grande begynte å vise seg i mediabildet var det som sagt særlig hans rolle som celebritet som vakte oppmerksomhet. Er han bekymret for rolleblanding?

— Jeg vet ikke hvor problematisk det er, nå er platen ute og da fokuserer jeg på den. Jeg har gjort andre ting enn musikk, opptrådd som konferansier og slikt, og det fortsetter jeg med. Man må jo leve av noe også, sier han. – Men mine dager som “stand-up menneske” er over, presiserer han med henblikk på et show han deltok i på utestedet Smuget i Oslo for en tid tilbake.

— Uansett så liker jeg å prate med publikum, det er også noe jeg gjør på konsertene mine. Når det gjelder presseoppslag om falling på sykkel og slikt, hender det at folk sier at jeg må passe på så jeg ikke skygger for musikken. Men dette er helt feil – jeg er en sol som lyser opp musikken min. De som mener noe annet er ikke opptatt av musikken, det handler om hva folk ser og hva de vil se, avslutter han.
 

Publisert:

Del: