Markavandrer Jon Øivind Ness svarer her NRKs musikk-prosjektsjef Alf Magnus Reistad, som betegnet Ness som “en som tyr til blylodd hver gang det ikke kommer en ru tunge oppetter ryggtavlen”. Ness skriver her at blyloddene “må tolkes i Tex Avery-tradisjonen”, og benytter samtidig sjansen til å påpeke at store deler av P2s radiotilbud betyr mye for ham: – Jeg tar meg jo faktisk bryet å gå tilbake og slå på radioen etter at jeg aktivt har ignorert Wasabi og Midt i Musikken, skriver komponisten. Han er likevel stadig like lei av det han kaller “artige journalistiske vendinger”, samt den evinnelige insisteringen på samtidsmusikkens utilgjengelighet.

Katnosa! (Foto: Jon Øivind Ness)

Av Jon Øivind Ness, komponist og musiker

Det er noen punkter i Alf Magnus Reistads svar til mitt innlegg som jeg vil kommentere, selv om markapersonen egentlig hadde tenkt å permittere leserinnleggfyren.

Om mine angivelige drapstrusler: Blylodd-retorikken må tolkes i Tex Avery-tradisjonen, og der overlever alltid personen eller dyret som får loddet på seg. Den siste oppfordringen hadde ingenting med drap å gjøre.

Om Halfdan Blekens rolle som samtidsmusikk-kommentator:

Jeg skjønner ikke at noen finner det meningsfullt å prøve å skille mellom Vivaldis 700 000 i mine ører kliss like fiolinkonserter (og jeg har ÅTTE års høyere musikkutdanning). Jeg har kanskje hørt ti av dem og har funnet ut at dette ønsker jeg ikke bruke tid på. Kan jeg da få komme i Musikkantikk og være Vivaldi-ekspert? Som Bleken er i sin fulle rett til å ikke like samtidsmusikk, har jeg rett til ikke å skjønne hva det er med Vivaldi-konserter, men jeg innser da selv at min egnethet til å si noe kvalifisert om Vivaldi er tvilsom.

Kutungejournalistikk?

Kutungejournalistikk var et morsomt bilde, selv om jeg nok mener at formidlingsdelen i kulturjournalistikken er viktigere enn de fleste i P2s musikkavdeling. Et av de sentrale punktene i musikkformidling er jo at man ikke skal plante fordommer i lytteren før man spiller musikken. Da er det fint å høre intervjuer med sine kolleger som til stadighet konfronteres med den forterpede problemstillingen “Hvorfor er samtidsmusikk så vanskelig?” Selvsagt skal også samtidsmusikk settes i et kritisk lys, men vi har én skarve time på radio hver uke. Når da denne ene timen brukes til å avskrive samtidsmusikkens evne til å kommunisere må det da være mulig selv for de selvutnevnte “kritiske røster” å skjønne at noen blir opprørt.

Og dette skjer ikke med andre kunstarter i P2. Marta Norheim (Hvor er det forresten blitt av henne? Kom tilbake!) kan jo være kritisk og gjerne nådeløs om hun vil mot en gitt bok av en gitt forfatter, men hun ville jo aldri ha sagt at samtidslitteratur som sådan suger. Eller Arne Berg: “Musikk fra hele verden har ingen evne til å kommunisere.” Hvorfor er dette så vanskelig å forstå?

— P2 betyr mye for meg

Jeg håper det var tydelig i mitt innlegg at P2 betyr mye for meg. Jeg tar meg jo faktisk bryet å gå tilbake og slå på radioen etter at jeg aktivt har ignorert Wasabi og Midt i Musikken. Sånn er livet, På Livet Laus, Verdibørsen, P2-akademiet, Verdt å vite, Språkteigen (nerdete, men sjarmerende), Jungeltelegrafen, litteratur- og kunstprogrammene til Marta Norheim, Tom Egil Hverven og Anne Cathrine Straume, Kunstreisen, På Sporet, Norge I Hundre, Musikk I Brennpunktet og flere andre programmer gjør hverdagen min mer interessant.

Jeg synes også at flere av medarbeiderne i Midt i Musikken er gode, kanskje særlig når de er med i andre programmer, men innenfor rammene av dette programmet faller selv flere av dem jeg liker ofte igjennom.

“Artig jounalistikk” skaper vanvittige naboer

Et eksempel på “artig” vinklet journalistikk: Jeg ble ringt opp av en MiM-journalist som jeg ellers liker veldig godt for å uttale meg om hvordan det hadde vært som komponistkollega å bo i leiligheten rett under Rolf Wallin, noe jeg gjorde i noen år. Jeg syntes jeg hadde en interessant ting å fortelle, nemlig at Rolf, som er så kjent for sine datasystemer, improviserer veldig mye ved pianoet, og at han kunne sitte i timesvis for å få en akkord riktig. I en ingress for programmet som ble sendt ut på e-post kom det ut på denne måten:

“Rolf Wallin driver naboer til vanvidd med å prøve ut en og samme akkord i timevis!” Er disse to utsagnene virkelig synonyme? I et forsøk på å gjøre presentasjonen mer spennende fordreies jo meningen fullstendig.

Hentydningen om at jeg blir tilfreds bare jeg selv får litt oppmerksomhet for min gitarkonsert, synes jeg er en undervurdering av det jeg skrev. Det bør fremgå at hovedpoenget i min kritikk ikke er at det skulle ha vært en daglig oppdatering på hva Jon Øivind Ness holder på med (“…nennsomt setter han salatbollen inn i oppvaskmaskinen….” Jeg tror ikke at det hadde blitt god radio).

Jeg innrømmer gjerne at jeg blir oppgitt når man for ørtende gang tar kontakt og får høre at “det æ’kke journalistisk…osv.” Samtidig må jeg si at som fagperson følger jeg jo med på en del av hva som skjer av morsomme og fine ting rundt omkring. Da er det forstemmende å høre at Midt i Musikken velger å prioritere blomsterpottofon.

Hvorfor det er nettopp musikken som behandles så lemfeldig er ikke umiddelbart forståelig, men jeg aner en sammenheng med at det er den kunstarten det er forbundet mest problemer med i forhold til det skumle begrepet “dannelse”, som i Norge er noe man tror finnes i direktørvillaer fra Ullern og vestover og noe svært mistenkelig og spissborgerlig. Å kalle hip-hop-ens utvikling for “musikkhistorien” er helt akseptert.

(Dette vil selvsagt bli tolket som uttrykk for finkulturell arroganse, så jeg må skynde meg, før jeg blir avfeid som uhip, å legge til at jeg finner mye fint i musikk i nær sagt alle genrer. Hvis man kategoriserer ABBAs “I do, I do, I do” som foredlet svensktopp , får jeg sannelig noe ut av svensktopp også.) Kanskje er trenden nå i ferd med å spre seg til litteraturen. Nylig så jeg et skikkelig kritisk innslag om bransjeavtalen på NRK2s Store Studio som artet seg noenlunde på denne måten:

Programlederen: -Nå blir det billigere bøker, folkens!

Publikum: -Juhu!

Seeren: -???….#%¤!!

REMA 1000 prøver nå å presse seg inn på bokmarkedet, og selger vel snart pallevis av Harry Potter og Dan Browns neste gnostokryptokrim til halv pris. Som faghandlerne innen musikk tidligere har gjort det, vil da bokhandlere miste inntekter av storselgerne og i mindre grad være i stand til å ta seg av uttrykk med smalere appell. Vi aner hvor det går….

Temperaturen i mitt innlegg kan forklares med at jeg her en dag hørte et innslag om reality-TV-sex på Kulturbeitet, og jeg ble forbanna for at man ikke kan slippe unna reality-helvetet noe sted. En Dagblad-journalist skrev til meg i forbindelse med overskriftene jeg hadde sakset i forrige innlegg: “Kan du ikke ta det med godt humør, da? Man trenger ikke å ta alt så seriøst.”

“Man trenger ikke ta alt så seriøst?” Da det seriøse snart er fullstendig fortrengt i dette Big Brother-marerittet, har jeg har utviklet null-toleranse for tullprat. Jeg er faktisk ingen sur person til daglig, og liker ikke å bruke verdifull kvalitetstid på å være det, så jeg velger da som sagt skogseksilet.

Reistad mener at kritikken min er holdt i en form som gjør at den ikke vil bli tatt alvorlig. Responsen jeg har fått fra mange musikere og aktører i administrasjon og utdanningsinstitusjoner tyder på at det ikke er bare er jeg som har verket med dette i lang tid. Det er ikke bare misnøye der ute, det er mye opplagret sinne!

Og resignasjon.

Publisert:

Del: