– Som man roper i skogen, får man kongler i munnen, lyder et velkjent ordtak av Knutsen & Ludvigsen. Komponist Jon Øivind Ness hadde egentlig tenkt å ha det fint på Katnosa, og etter beste evne forsøke å ignorere at Norges største “kulturavis” lokker med overskrifter som “Fant skilpadde igjen etter 10 måneder” og “Sjimpansen Charlie skal slutte å røyke”. Men skrikene fra “Wasabi” og “Midt I Musikken” rykket Ness tilbake til den norske medievirkeligheten, der japanske krigsrop og krav om journalistisk underholdningsverdi med stadig større styrke gjaller over vannene. Omringet av hyperkapitalismens hogstmenn på alle kanter, fant Ness ut at det nok var like greit å skrive et siste, grettent leserinnlegg-epos. Riktignok en smule selv-sensurert, da artikkelforfatteren hverken higer etter å bli tvangsinnlagt eller politianmeldt.

Katnosa! (Foto: Jon Øivind Ness)

Kjære Jørgen Karlstrøm!

Jeg ser i ditt innlegg om orkesterrepertoaret at du kommenterer uttalelsene fra Synne Skouen og meg selv i forbindelse med Spellemannprisen.

Jeg kan ikke snakke for Synne, men jeg hadde opprinnelig ingen lyst til å kommentere denne saken, og gjorde det bare fordi en venn ba meg om det.

Det var faktisk jeg som først oppdaget at samtidsmusikken var slått sammen med elektronikaen, og jeg hadde hatt en diskusjon på nettet med noen i Sprellemannpisskomiteen som sa at det var ingen vits i å gjøre noe fordi kategoriene allerede var slått sammen, så det, så. Så jeg hadde egentlig ikke noe gidd igjen. Hva er vitsen når man bare får et skuldertrekk som respons?

Faktisk er jeg så lei av å lese mine egne sure leserinnlegg at jeg i vinter sendte en kamerat følgende SMS: “Jeg vil mye heller være en kul markaperson enn en sur leserinnleggfyr. Hilsen provosert, forarget og skuffet, Katnosa”.

Men før jeg (forhåpentligvis) avslutter min karriere som sur leserinnleggfyr, skal jeg nå skrive det sure leserinnlegg-epos par excellence , og så skal jeg gå ut og ha det fint i skogen igjen.

Her på P2 hørte jeg nylig Halfdan Bleken igjen briske seg som “avantgardemusikkekspert”. “Gjør de dette på gjørs?”, tenkte jeg, og holdt fast ved mitt mantra “kul markaperson, kul markaperson, kul markaperson!”. Men, nå når esken likevel er åpnet: Hvorfor skal den selverklærte samtidsmusikkhateren Bleken til stadighet brukes som samtidsmusikkekspert? Han lager faktisk innimellom fine programmer om tidligmusikk, jeg avviser ham ikke på personlig grunnlag. Han må gjerne hate samtidsmusikk, men dette gjør ham, om ikke diskvalifisert, så ihvertfall uegnet til å uttale seg om dette området som “ekspert” på nasjonal radio. Ikke uventet syntes han et stykke av Salvatore Sciarrino var helt dødt, et forsøk på å lage en musikalsk grammatikk, men ikke noe musikalsk språk.

Én ting skal Bleken ha: Det var ikke det fineste Sciarrino-stykket jeg har hørt. Men hvis han mener at Sciarrino ikke har et eget språk er han helt på jordet. Jeg tror jeg vil si det så sterkt som følgende: Ingen andre nålevende komponister har som Sciarrino klart å definere ikke bare et språk, men et helt eget univers som umiddelbart slår en: Ah, det er Sciarrino! Hvis Bleken repliserer “ja, men jeg har ikke hørt så mye av Sciarrino” kan man jo spørre seg om hvorfor han til stadighet skal være samtidsmusikkekspert.

Vi holder oss på P2.

På formiddagen er det en nyskapning som lever sitt lille liv under navnet Wasabi. Her får man høre “wasabiansk” musikk man kan hoppe til. Nå og da dukker det opp en låt det går an å lytte til. På grunn av programmets musikalske profil er man rent statistisk nødt til å like noe en gang i blant. Programmet har nemlig ingen profil i det hele tatt, bortsett fra at det er en viss overvekt av lounge-aktige ting, eller som jeg liker å se det: komp uten låt. Det er flere faktorer som gjør at programmet er vanskelig å høre på. Det går ikke et sekund uten at et eller annet menneske sier “wasabi”, enten kvinnelig sensuelt inne i alle sangene, eller skrikende, på japansk, eller på engelsk-tysk av halvparten av Kruder og Dorfmeister. Denne evinnelige selvreklamen er selvsagt ment for å bygge opp programmets profil som merkevare, og er usannsynlig irriterende.

Det som for min del blir det avgjørende er imidlertid de mange merkelige meldingene programlederen sender ut: “Bob Marley og Bob Dylan er de viktigste Bob-ene i samtidsmusikken”. Det er greit nok at samtidsmusikkbegrepet er vanskelig, men særlig på bakgrunn av Spellemannsaken synes jeg det er ytterst problematisk å kategorisere Marley og Dylan som samtidsmusikk.

“Frank Zappa er musikkhistoriens mest ekspanderende komponist”. Jeg liker Zappa veldig godt, men dette utsagnet blir for drøyt. Har programlederen hørt om Gesualdo, Haydn, Beethoven, Berlioz, Wagner, Stravinskij, Schönberg, Xenakis, Ligeti for å ha nevnt noen “ekspanderede”(som en airbag?) komponister, eller har han avskaffet musikkhistorien før 1960? Én ting er at Wasabi representerer en endring av P2s musikalske profil som kan diskuteres. Jeg har forsåvidt ikke noe problem med popmusikk, men jeg synes ikke programlederen bare kan avskaffe hele den klassiske vestlige musikkhistorien.

Det er massevis av lignende uttalelser, men jeg får ikke gravd flere frem fra hukommelsen, og ingen nye kommer til. Jeg slår nemlig av radioen mellom 1100 og 1200. Til orientering slår jeg ikke av radioen mellom 1330 og 1400. Jeg får ikke så mye ut av det som skjer da, og kanskje det de sier er dødsprovoserende, men jeg kunne ikke velge samisk c-språk på videregående.

Fortsatt på P2:

Midt i musikken. Hva skal en si? MiM har, når man regner etter, overraskende mange gode medarbeidere. Overraskende, fordi programmet er kulturkanalens tynneste suppe. Jeg må innrømme at enkelte av innslagene kan være gode, og Magne Hegdal-påskespesialene av Annelita Meinich var f.eks. helt supre. Det som imidlertid er helt utålelig, er den “lette, festlige” tonen hvor programlederen gjør seg dummere enn han/ hun er og med barnehagespråk sier “Hvorfor det, mon tro?”(Setningsmelodien piper opp i syvende oktav på siste stavelse). Men når denne “festlige” programledertonen sprer seg til innslagene blir det helt uakseptabelt, med intervjuet med Eirik Raude under Ilios-festivalen som lavmålet hittil. Intervjuet skjedde dagen etter håndballkampen mellom Norge og Sverige og hele innslaget dreide seg om å få Eirik Raude og en annen musiker til å lage en ny og spenstigere supportersang for det norske håndballandslaget. Ingenting om festivalen i det hele tatt!!

Jeg selv og mange andre har erfaringer hvor man henvender seg til MiM om en konsert hvor et halvmælende nek (Unnskyld, kjære Havren. Jeg mente ikke å forulempe deg) avspiser en med følgende melding, som om den var ferdiginnspilt på lydbånd: “Det ækk´e JOURNALISTISK spennende nok”. Det journalistiske er altså kommet i forgrunnen og det musikalske i bakgrunnen. Heter programmet “midt i journalistikken”? Dette hadde muligens vært greit hvis innslagene hadde vært spennende journalistisk og gjerne (helst) også musikalsk, da. Hva får man? Oppkonstruerte konflikter knyttet til fiktive problemstillinger i musikklivet. Fjottete innslag om “festlige” (nok en gang) instrumenter som blomsterpottofon, og påfallende mange artister med en eller annen artig gimmick, som ikke er spesielt artige musikalsk.

Denne “journalistiske” holdningen dyrker jo frem en opportunisme i forhold til utenommusikalske påfunn. De fleste gode musikerne vil ta avstand fra en slik opportunisme, og vil ikke bli presentert i MiM. Profilen i MiM er nå så løs at man ikke merker når klokka passerer firetallet og det ordentlige pludreprogrammet WOK (og nå i den senere tid Radioselskapet) begynner. For min egen del har jeg nå ingen radiomessige indikatorer på at klokka passerer fire. Jeg slår nemlig av radioen klokka 1500, og hvis jeg slår den på igjen er det for å høre på Dagsnytt Atten.

Jeg har hørt at den løsere jakka har medført en viss stigning i antallet lyttere for kanalen. Her er et moment til den viktige ratingen deres: Jeg, som er mer enn middels interessert i musikk, slår av radioen under de daglige musikkprogrammene. Jeg vet at jeg på grunn av min høye utdanning og spesialiserte profesjon ikke er representant for P2s målgruppe, den såkalte mannen i gata, men i likhet med ham er jeg én lytter. Og er det ikke en tankevekker at P2 prøver å lage musikkprogrammer for en som er antatt ikke å være spesielt interessert i musikk fremfor en som er det? Jeg må vel for nyansenes skyld tilslutt si at P2 har flere faste ukentlige musikkprogrammer som jeg faktisk hører på med glede, selv om denne opplysningen kan bidra til å senke surheten i mitt sure innlegg.

Resten av mediene: Bortsett fra Morgenbladet og det utmerkede nettstedet Ballade (muligens også Klassekampen, som jeg dessverre ikke har fått lest i det siste) er det ikke mye å rope hurra for i musikkjournalistikken. Dagbladets Se og Hør-metamorfose, som ethvert tenkende menneske vil kalle en forflatning, var i følge Håkon Moslet “innovasjon”. Enhver Idol-skreppe som slenger en pupp ut av vinduet i fylla er “kulturstoff” i ukevis.

Her er et utvalg med overskrifter sakset fra Dagbladets nettside (jeg har forlengst sluttet å kjøpe papirutgaven) for noen dager siden:

Griser stuper, svømmer og hopper hinder

Siri og Anders fra Fagerstrand svarer

Betroelser og alkohol

Sex med lærer´n

Ikke bare lekkert- Pornostjerna Jenna feiret bursdag

–Klarer ikke å holde en tone- Idol-Jorun må bedre kondisen.

Fant skilpadde igjen etter 10 måneder

Sjimpansen Charlie skal slutte å røyke

Victoria skadd i nytt reality-konsept: Kjendis-bryting.

I forbindelse med Karlstrøms poeng om orkestermusikken: De aller fleste klassiske konserter (i Oslo) som ikke er med Oslofilharmonien blir ikke anmeldt. De fleste norske komponister skriver ikke veldig mange orkesterverk, men kammermusikk. Det kan komme så mange det vil på konsertene, men det kommer ingen anmelder og dermed har det i offentligheten ikke skjedd. Jeg kan nevne eksempelvis en konsert hvor en norsk solist som første nordmann fremførte Brian Ferneyhoughs “La Chute D´Icare” for et fullstendig fullpakket Parkteater som spontant reiste seg i stående applaus mens etterklangen av den siste tonen fortsatt hang i lokalet.

Til en av våre klassiske musikkanmeldere som hevder at det ikke finnes noen “vox populi”, en folkets stemme eller dom, i samtidsmusikkmiljøet. Den finnes. Du er bare ikke til stede der den gir seg tilkjenne. Da kunne du også ha gitt den røst i din avis.

Uansett, denne minnerike konserten fikk ingen anmeldelser og har i offentlighetens rom ikke funnet sted. Jeg har hatt mange fantastiske musikkopplevelser, innimellom med få publikummere, noen ganger med mange, men samme hvor fint vi har hatt det og samme hvor mange vi har vært har det for allmennheten aldri funnet sted. De eneste som kan fortelle at det var mange mennesker på konserten er oss “innvidde” og dermed er vi mistenkeliggjort. “Siden det ikke var noen anmelder der var det sikkert ingen publikummere heller.” Nylig arrangerte min venn Lene Grenager en portrettkonsert med seg selv som inkluderte to urfremførelser og et av de fineste stykkene jeg har hørt fra en norsk komponist de siste årene. Ingen anmeldelser.

Da en av Finlands kjente musikkritikere, Mats Liljeroos, fikk høre om denne situasjonen, fikk han hakeslepp. I Helsinki blir alle klassiske konserter med en urfremføring anmeldt i minst tre hovedstadsaviser og innimellom i flere.

Denne usynliggjøringen av at samtidsmusikken faktisk i visse sammenhenger ikke bare er viktig i seg selv, men at den også treffer mange flere mennesker enn man skulle tro ut fra medieomtale og platesalg, er i ferd med å bli farlig. Snart er den radert ut av Spellemannprisen, snart er den ute både her og både der.

Det er en merkelig uoverensstemmelse mellom opplevelsene folk forteller om at de har hatt av f.eks. nevnte Sciarrino og hvilke CD-er de kjøper. Jeg har snakket med en kar med Afzelius-Lundell-referanser som har hatt en av sine største konsertopplevelser med et Sciarrino-stykke. Men, når han kommer ut av konsertsalen går han likevel ikke og kjøper en CD med Sciarrino, da er det tilbake til Afzelius igjen. Kanskje er det fordi folk ikke aner hvor de skal få tak i en slik CD, eller kanskje de tror at denne typen musikk trenger en konsentrasjon de bare er i stand til å gi den i konsertsalen, eller er det “finkulturelle” stigmaet et hinder for noen? Uansett tolkes det relativt dårlige platesalget i vår kommersialiserte verden som en indikasjon på at denne musikken ikke er viktig.

La oss ta et bilde fra Oslos klorofyllrike omegn: Hva om man hogger all skogen i Marka bortsett fra i et ca. ti meter bredt belte på hver side av alle grusveiene? De fleste syklistene ville ikke ha merket noe, da det er disse trærne de ser når de er der ute. Jeg tror imidlertid de aller fleste markabrukerne ville ha reagert med forferdelse om de fikk høre at det ikke var mer skog i skogen enn den man ser fra veien.

Kommersialismen forsøker til stadighet å kryste livet av en del av de mer sårbare genrene, genrer som blant annet også gir seg tilkjenne gjennom sin påvirkning på musikere i de mer populære genrene. Altså: Selv om man ikke selv liker jazz, liker man kanskje en popartist som er påvirket av jazz.

For å bruke eksempler jeg har brukt før: Hvor ville Zappa vært uten Xenakis og Varése, Mike Patton uten Berio og futuristene, Charlie Parker uten Stravinskij, Stravinskij uten tjuetallsjazz osv.? Elton John ville jo ha blitt rimelig kjedelig om det eneste han hadde hørt på i oppveksten var Elton John.

I Oslo ser man jo at særlig jazzmusikere går på samtidskonserter og vice versa. Denne skjønne idyllen føler jeg imidlertid nå er truet av hyperkapitalismens hogstmenn på alle kanter, og at genrer som ligger lenger enn ti meter fra allfarvei må forberede seg på intense smerter i rotområdet.

Orkestrene og den norske musikken har det blitt skrevet så mye om at det temaet dropper jeg.

Jeg har forklart Jørgen Karlstrøm om bakgrunnen for min resignasjon.

Beskrivelsen av dagens tilstand er så nedslående at jeg sannsynligvis vil få spørsmål om min mentale tilstand etter at folk har lest dette.

Da jeg oppdaget at jeg fortsatt var sint etter å ha vært på tur i skogen fordi jeg bare hadde tenkt slemme, men likevel fascinerende, tanker om MiM-medarbeidere og 16 tonns blylodd, fant jeg ut at noe måtte gjøres.

Siden denne ørkesløse situasjonen bare forandrer seg til det verre, velger jeg å stenge den ute, sykler i skogen og går opp i en høyere enhet med blåveisen og hoggormen, sysler med mitt og venter på min lønn i himmelen (som jeg ikke tror på). På denne måten har jeg det fint.

Men, ut fra mitt litt milde skogsnirvana klinger likevel et mindre mildt budskap, med adresse til de jeg har nevnt med negativt fortegn i teksten over: Dere kan ta løpefart og…………!!!

(Her hadde jeg tenkt å skrive noe skikkelig slemt og grisete, men da jeg hverken ønsker å bli politianmeldt eller tvangsinnlagt velger jeg å sensurere meg selv ).

Publisert:

Del: