INTERVJU: Jon Faukstad står med ett ben i tradisjonsmusikken/dansemusikken og ett i kunstmusikken. Nå er han aktuell med platen ”Accordion Chamber”, som består av kammermusikk skrevet for akkordeon. Folkemusikk møter samtidsmusikk i Faukstads hender, som fremfører et bredt spekter av komponister – fra Olav Anton Thommessen til Sigmund Groven. – Jeg skiller ikke mellom folkemusikk og annen type musikk. Det musikantiske er uavhengig av genre, og for egen del finner jeg glede i mange stilarter, sier Jon Faukstad i dette intervjuet.

Jon Faukstad, 2007

Av Bjørn Hammershaug

Jon Faukstad er professor i trekkspill ved Norges musikkhøgskole, der han siden 1972 har vært leder for trekkspillutdanningen. Faukstad har samarbeidet med en rekke komponister opp gjennom årene, turnert både i inn- og utland og skrevet flere bøker.

Nå er den aktive trekkspiller igjen aktuell med en ny plate: ”Accordion Chamber” (JPS, 2007) er tittelen.

Her tar Faukstad for seg kammermusikk skrevet for akkordeon, med et repertoar som strekker seg fra Olav Anton Thommessen og Håkon Berge til Sigmund Groven. Det er en plate som bryter eventuelle genrebarrierer som måtte eksistere mellom kunstmusikk og folkemusikk, og som understreker Jon Faukstads brobyggerrolle mellom de to musikkformene.

— Jeg skiller ikke mellom folkemusikk og annen type musikk. Det musikantiske er uavhengig av genre, og for egen del finner jeg glede i mange stilarter. Jeg er jo egentlig bare en enkel dansemusiker fra landet. Melodi og rytme er de bærende elementer i dansemusikken, og disse bør også gjennomsyre samtidsmusikken. Så jeg tenker vel egentlig på de samme grunnleggende tingene i all musikk.
Men noe som slår meg, er hvor lite mange musikere faktisk kan om musikk utenfor sin egen genre, sier Faukstad.

Misjoneringstrang

Han sier at det ligger en misjoneringstrang bak prosjektet ”Accordion Chamber”:

— Jeg ser et behov for å dokumentere og gjøre materialet tilgjengelig. I mange år har jeg jobbet med nyskrevet musikk, som det er mye arbeid å tilegne seg. Da er det utilfredsstillende å spille det noen få ganger, for at det så skal bli glemt. Det er utilfredsstillende å se på at det arbeidet man har lagt ned, ikke skal sette noen spor.

Han tror det eksisterer et behov for en plate som ”Accordion Chamber” ute i verden, og understreker at målsetningen har vært å lage et raffinert kunstnerisk produkt, som samtidig er lyttervennlig.

”Accordion Chamber” er også et såkalt FoU-prosjekt, et forskning- og utviklingsprosjekt fra Norges Musikkhøyskole. CDen har innlagt datafiler med partiturer og stemmemateriale, og Magli Elster og Inger Hagerups tekster til Øystein Sommerfeldt sanger, er oversatt til engelsk.

— En del av jobben for oss som er ansatt ved NMH, er nemlig å drive slik FoU-arbeid. Det betyr at vi ikke bare skal undervise, men produsere litt mer enn bare undervisning. Klassisk musikk på mitt instrument er kommersielt ganske smalt, og det å trykke noe er en heller tvilsom økonomisk affære. Det er nesten så man får dårlig samvittighet av å ”prakke” det på forlagene, sier Jon Faukstad med et smil.

— Instrumentet er ikke utbredt innenfor kunstmusikk, men det har entusiaster spredt over hele verden. Jeg vil forsøke å kanalisere plata til dem, og gi musikere mulighet å bruke musikken selv. Det er klart det er en høyere terskel for en musiker i f. eks Japan å ringe til Norge for å få tak i noter, enn det er å bare laste de direkte ned fra platen. Jeg har et håp om at dette faktisk skal bli brukt, og derfor har jeg kostet litt ekstra penger på dette, forteller Faukstad.

Hva la du til grunn for utvalget av komponister og stykker?

— Det var særlig to ting: Det skulle være god musikk, og jeg ville ha en stilistisk spredning. Man kan jo diskutere hva som går under begrepet ”samtidsmusikk”, men jeg ønsket å vise et bredt spekter, fra Thommessen til Groven.

Hvordan vil du gå frem for å nå ut til de rette kretser?

— I første omgang blir det ved å spre platen for omtale på nettsteder og i fagblad. Jeg har mottatt noe støtte fra Fond for lyd og bilde, og har tenkt å bruke noe av det på å sende den til relevante høyskolemiljøer. Øst-Europa og Asia er to spennende markeder der instrumentet står sterkt, ikke minst i Russland.

Det skyldes ikke bare en kulturell historie, men har også politiske røtter, sier professoren:

— Trekkspill har lange tradisjoner på høyskoler og konservatorier der borte. Kommunistene favoriserte trekkspill foran piano, både i Kina og i Sovjetunionen. Det ble ikke ansett for å være så borgerlig, humrer Faukstad.

Han kaller seg kanskje en ”enkel dansemusiker fra landet”, men det er nå en sannhet med moderasjoner. Aksenten vitner riktignok om bakgrunn fra Gudbrandsdalen, og det var her han startet sin karriere som spellemann, men Jon Faukstad er godt utdannet i sitt fag. Etter filiologistudier ved Universitetet i Oslo, reiste han til Det kgl. danske Musikkonservatorium i København med professor Mogens Ellegaard som lærer, og ble faktisk hans første student på akkordeon. I 1972 ble Jon Faukstad statsprøvet musikkpedagog.

Akkordeon/trekkspill

Mange lurer kanskje på hva som egentlig er forskjellen på trekkspill og akkordeon?

— Teknisk sett så er forklaringen ganske enkel. På et vanlig trekkspill har bassiden et system med ferdigbygde akkorder, noe som er både praktisk og genialt for tradisjonell populærmusikk. For samtidsmusikk/klassisk er dette derimot ikke så anvendelig. På et akkordeon kan akkordmanualet gjøres om til et manual med enkelttoner. Dermed har man to uavhengige manualer og helt andre muligheter. På engelsk kaller man det free bass accordion.

Men det var også en kulturpolitisk strategi bak navneendringen, kan Faukstad fortelle:

— Det etablerte musikkliv har tradisjonelt hatt en arrogant holdning overfor trekkspill og trekkspillmusikk. Det har hatt en dårlig klang, og gjerne blitt sett på noe mindreverdig som brukes på bryggedans og den slags. Det føltes derfor nødvendig å finne et annet ord. Men akkordeon er jo et trekkspill, og jeg bruker de to ordene om hverandre.

Trekkspill: ugresset i folkemusikkhagen

Som professor på Musikkhøyskolen; hvordan er tilveksten av trekkspillere i Norge for tiden?

— Vi skulle ønsket bedre rekruttering. Instrumentet fremstår ikke som typisk ungdomskultur, og det er nok ikke førstevalget for ungdom som skal velge seg instrument. Det har heller ikke det støtteapparat som gjerne blir etablerte instrumenter som fiolin og piano til del. Og ikke har vi noe som tilsvarer korpsbevegelsen til å forestå rekrutteringen. Trekkspill er generelt lite synlig i media, og ganske ukjent for mange. Musikere som har vært på skolekonserter med trekkspill, forteller at alle blir veldig fascinert av instrumentet. Men mange av ungene har knapt sett det før!

Jon Faukstad blir engasjert når han snakker om trekkspillets kulturelle rolle i Norge, eller skal vi si den manglende kulturelle rollen dette instrumentet har hatt her i landet:

— Jeg ser det også som litt av et kall å fremheve trekkspillet som kulturfaktor. Det har vært SÅ oversett i Norge, sier han med ettertrykk.

— Felemusikken er dokumentert så til de grader, og mange skriver om kveding, felespill, munnharpe og langleik – men nesten ingen som har skrevet om trekkspill. Folk kommer rett og slett ikke på det, tror jeg.

Dessuten har det tradisjonelt vært sett på som ugrass innad i folkemusikkmiljøet, mener Faukstad. Han minner om at det ikke er lenge siden dette var et gjengs syn i folkemusikkmiljøet, og trekker frem splittelsen av Landslaget for Spelemenn for bare 20 år siden som eksempel på dette.

Spilleglede

Trekkspilleren uttrykte en gang at spilleglede er den mest sentrale drivkraften, trangen til å utrykke glede og underholde seg selv og andre:

”Grunnen til at vi i si tid byrja å spela var nettopp trongen til å uttrykke glede, for oss sjølve og til andre. Så la oss i vårt daglege kav med problemløysing, prestisje og ambisjonar om karriere, ikkje gløyme at musikk skal vera underholdning, uttrykk og glede.”

Det er noe Jon Faukstad har etterlevd gjennom hele sitt musikalske virke, og det kommer godt til uttrykk på “Accordion Chamber”.

Publisert:

Del: