– I nær fremtid, når plateselskaper og fysiske musikkforretninger har gått under, vil mengden musikk tilgjengelig være så enorm at det blir nødvendig med egne, personlige musikkspanere, som velger ut musikken for hver av oss. Privatpersoner vil ikke se markedet i det hele tatt, sier Jon Bing. I denne andre delen av Ballades store profilinervju med Norges eget fremtids-orakel, forteller Bing om hvordan han tror musikkbransjen vil måtte omlegge seg, fra å selge produkter til å selge opplevelser. Samtidig er han bekymret for at en totalt uoversiktlig bransje vil føre til at det blir umulig å gi offentlig støtte til god og viktig musikk.

Musikkagent?

Av Knut Steen

I forrige del av dette intervjuet nevnte Jon Bing at plateselskapene, som han ser som en flaskehals i musikkformidlingen mellom stadig flere skapere og brukere, kommer til å gå under. Men hvis de klare distribusjonkanalene forsvinner, hvordan skal da forbrukerne finne frem til musikken? Hvis mengden musikk øker like sterkt som Bing skisserer, og hver artist kommer til å stå for sine egne utgivelser, vil det ikke da bli en heltidsjobb å holde seg orientert?

— Antakeligvis. Derfor har jeg spesielt stor tro på agent-teknologien.

Mener du en “musikkspaner” som hjelper deg med å finne frem til musikk du liker?

— Mer enn det – jeg snakker om agenter som hele tiden kjøper musikk til deg, ikke bare ut i fra det du har spurt etter, men også ut i fra det de tror du vil ha, i forhold til det du har kjøpt før. La oss si at jeg har et musikkbudsjett på 300 kroner i uken. Jeg kontakter min agent, og sier “Sørg for at jeg får den beste musikken, som jeg liker. Du har 300 kroner å bruke”. Jeg vil ikke ane hva agenten min gjør, men jeg vil til enhver tid ha ny musikk tilgjengelig, som jeg ikke har hørt.

Så disse agentene vil bli en type sherpaer på et stadig høyere og mer uoversiktlig fjell av musikk?

— Nettopp – og de vil selvfølgelig også snakke sammen: “Dæven har du hørt den siste fra “Band Y”, den har det gått mye av. Han jeg kjøper for, som liker det samme som han du kjøper for, har nå kjøpt enda mer av denne artisten”. Privatpersoner vil ikke se markedet i det hele tatt, for dem vil dette bli like enkelt som en kringkastingsstasjon, man slår på bryteren, og musikken er der.

— I dagens elektroniske marked er det lett å bli blendet av teknologien. Nå går vi bare bort til skjermen, vi slipper å logge oss på ved hjelp av et 300 volts modem. Men vi må fremdeles åpne nettleseren, taste inn URL’en til siden vi vil besøke, finne den ønskede musikkfilen, og laste ned. Dette er selvfølgelig alt for tungvint, dette vil noen gjøre for deg i bakgrunnen. Det vil til enhver tid ligge musikk og filmer klare til deg, som du kan velge å nyte når du vil, eller supplere ved egen innsats.

Hva tror du dette vil gjøre for utviklingen av musikk?

— Dette er et veldig spennende spørsmål. Det er en viss fare for at vi som er opptatte av musikk som en del av kulturpolitikken, vil bli spilt utover sidelinjen, fordi vi mangler de pedagogiske verktøyene til å påvirke folks smak eller musikkvalg. Dette spørsmålet har blitt stilt i forhold til allmennkringkasting, og svaret er at vi vet ikke hvordan vi skal klare å ta vare på allmennkringkasternes oppgave i fremtiden. Jeg vet ikke engang om det vil være meningsfullt å snakke om allmennkringkastere, i et samfunn hvor alle vil være i stand til å se alt til enhver tid. Det vil være mye bry å sette sammen et allment tilbud, når den enkeltes setup-bokser gjør det samme spesielt for dem. Disse boksene finnes allerede, jeg har nå tilbud fra min setup-boks-leverandør om ti timer film, som jeg kan se når jeg vil, på ett eller annet medium. I USA er det 30 timer som er snittet av hva folk bestiller, og da lader leverandøren ikke bare inn det jeg har bedt om, men også det de tror jeg vil se ut i fra tidligere valg, og tilbakemeldinger jeg gir.

Men hvis man skal være litt grinebitersk og dommedagslig…

— Og det skal man absolutt være!

…så vil mange mene at man har fått lite innhold og mye søppel på TV. Står vi ikke da overfor den samme faren med musikken, som i Norge er subsidiert og støtet igjennom offentlige midle, nettopp for å opprettholde et mangfold og en kvalitet som har verdi og lang holdbarhetsdato? Hvis man allerede på det private plan må ha agenter for å tilfredsstille den enkeltes behov, hvordan i huleste skal da det offentlige få oversikt over hvilke uttrykk og aktører som behøver og fortjener hjelp og støte?

— Det er en helt reell fare for at man vil få mer møl, og at det blir umulig å få noe som likner på en overordnet oversikt. Hvordan vi skal løse dette vet jeg ikke. Du har helt rett i at Norge har hatt en bevisst kulturpolitikk, og ser man på den kvaliteten norsk musikk har i forhold til det man finner på verdensmarkedet, skal man ta av seg hatten. Det er liten tvil om at kulturskolene har betydd enormt mye. Jeg tilhører også de som synes at offentlig støtte av kulturlivet er nødvendig, og synes at Fremskrittspartiet er noen ordentlige idioter når de sier at kulturen skal finansiere seg selv. Det er omtrent som å foreslå å montere myntapparater på lyktestolpene. Det er enkelte ting man må betale for å ha der, fordi det er viktig for et samfunn – og kultur er viktig i et moderne samfunn, ellers fungerer det rett og slett ikke. Dett betyr at jeg er enig med deg og din grinebiterske bemerkning, og litt skremt av muligheten for at den populære mening skal råde fullt ut. Samtidig tilhører jeg ikke de som synes at plateselskapene er farlige organisasjoner, selv om de er store og mektige, og derfor har alle de utvekster og mindre hyggelige sider som store og mektige organisasjoner har.

Men fremtidsutsiktene deres ser du ikke lyst på? På telefonen sa du at “de som har aksjer i plateindustrien, bør selge så fort som mulig”. Det tatt i betraktning – hvor langt inn i fremtiden tror du den virkeligheten du beskriver kan være?

— Jeg tror den er veldig, veldig tett om hjørnet, og jeg tror plateselskapene er de som vet dette best. De vi trolig forsøke å følge med utviklingen så godt de kan, slik at de kan fortsette å spille en rolle som mellomledd, tilby ferdigredigerte kanaler, og prøver å overleve i den virkeligheten vi går inn i. Men det de må gjøre, er å overleve ved å levere tjenester, som det oppleves at det er et behov for, i stedet for dagens situasjon, der det å produsere varer er det som er nødvendig. I nær fremtid vil de ha konkurrenter som kan tilby det samme, og dermed må de kunne tilby noe bedre enn dem for å overleve. De vil komme i en helt annen markeds- og forretningssituasjon. At agentmarkedet kommer til å blomstre opp parallelt med plateselskapene, er også naturlig, som en konsekvens av all den musikken plateselskapene ikke er interesserte i, og ikke tror på. Historien om garasjebandet som ingen trodde på, men som ble populære allikevel, er kjent, sier Bing.

Plateselskapene har i alle år fnyst av spådommene om at de fysiske produktene skulle forsvinne, og har så langt fått rett. En av sammenlikningene som har blitt brukt, er dataentusiastenes like feilaktige spådommer om at datamaskinen ville bringe oss inn i det papirløse samfunn. Alle vet at vi aldri har brukt så mye papir som vi gjør nå.

— Det er helt korrekt. Men de som sier det, glemmer å spørre om hvor stor andel av opplysningene som finnes på et kontor, er på papir. Ser man på denne andelen, vil man se at andelen på papir aldri har vært så liten som nå.

Men hva med produktfetisjismen – flere undersøkelser har vist at mange ønsker å eie fysiske produkter, og nyter å holde en plate med omslagskunst, tekster og liknende i hånden. Tror du dette behovet vil utraderes med nye generasjoner, eller er det muligheten til å få tak i de fysiske produktene som kommer til å forsvinne?

— Jeg tror at det kommer til å være et marked for dette, men at det kommer til å være veldig lite. Det kommer nok til å være større enn markedet er for pergament-manuskripter, som drives av omtrent den samme formen for glede. Jeg kan godt tenke meg at det dukker opp kombinasjonsvarer, som for eksempel en egen spiller som het “Beatles-albumet”, som inneholdt alle sanger, videoer, album, biografier og fotografier fra gruppen. Denne ville da ikke kunne brukes til noe annet enn å nyte The Beatles, plugget inn i en eller annen forsterker eller fremviser. Men jeg tror ikke vi har sett nok av produktutviklingen til å kunne forutse hvordan denne typen håndholdte produkter vil utarte seg. Kanskje vil en slik musikkboks se ut som en glassterning, som man kan sette sammen med ett aller annet avspillingsutstyr, og som har visse holografiske kvaliteter.

Men hoveddelen av musikken vil fremstå som filer?

— Ja, som opplevelser. Salget av både filer, og disse unntaksvise, fysiske produktene vil også kunne selge direkte fra artisten, eller den de velger å bruke. Dermed vil også musikkfaghandelen gå under, dersom de ikke tilpasser seg et nytt marked, og fremstår som attraktive samarbeidspartnere for artistene, avslutter Bing.

Ballade publiserer torsdag tredje og siste del av denne samtalen, der Bing bl.a. tar opp om kopisperren er musikkens venn eller fiende, hva som skal til for å få satt i gang et effektivt filsalg over Internett – og hva som kommer til å skje med prisen på musikk når mennesker kjøper sanger enkeltvis, isteden for hele samlinger av musikk på en CD-plate.

Publisert:

Del: