I mars i år ble Vossajazz-tilskuere de første som fikk oppleve materiale fra “Kyanos”, det nye og foreløpig siste albumet til Jon Balke & Magnetic North Orchestra. Tittelen betyr “blå” på gresk, og det samme kan sies om albumet, en melankolsk og musikalsk oppsummering av arbeidet ensemblet har lagt ned de siste ti år.

Jon Balke

En stille formiddag blant pensjonister og andre med god tid møter vi Jon Balke på Tøyensenteret. Selv har han ikke spesielt god tid, og har nettopp leid seg nytt lokale i nærheten for å få gjennomført prosjekter som må være klare til høsten. Men aller først på lista står vignetter for Jazzradioen på NRK P2.

“Kyanos” er avslutningen på en triologi av plater fra Magnetic North Orchestra, basert på et konsept hvor Balke lager musikalske motiver, riff eller melodilinjer som som kan jammes frem til en ferdig komposisjon i en livesammenheng. Med seg denne gangen har han svært kompetente og samspilte musikere, hvorav de mest kjente nok er Morten Halle på saksofon og fløyte, Arve Henriksen på trompet og Audun Kleive på trommer og perkusjon. Selv trakterer Balke piano og keyboards, og som mange andre ECM-album ble det hele spilt inn i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio.

Den første plata med dette ensemblet kom i 1993 på ECM og het “Further”. Og nå føler Balke at det er på tide å gå videre.

— Dette blir den siste plata med denne besetningen. Alle i bandet har gått igjennom en prosess, og har blitt profilerte solister som kan jobbe med sin egen musikk. Og det er dessuten vanskelig å ha et så stort ensemble, for det kreves en slags kontinuitet i utviklingen av en kollektiv klang, og det er jo ikke alltid alle i gruppen kan ofre tiden som trengs.

47-åringen gikk musikklinja på Hartvig Nissen Gymnas, og i sitt andre år der bestemte han seg for å satse på musikk. Etter gymnaset tok han på seg diverse industri- og fabrikkjobber og sparte opp til et Fender Rhodes-elpiano, som ble haulet rundt og flittig brukt ved livejobber rundt omkring i Oslo i forskjellige bandkonstellasjoner.

— På den tiden var det å være profesjonell musiker ansett som veldig utrygt, det var mye mer vanlig å velge seg en streit og sikker jobb. Men etterhvert ble jo ikke de jobbene så sikre lenger, i forhold til den karrieren jeg hadde valgt som frilans-musiker, hvor jeg hele tiden har måttet planlegge og skape min egen hverdag.

Noen år etter gymnaset hospiterte han på Musikkhøyskolen, og tilegnet seg mer kunnskap om orkestrering og sonologi (læren om lyd) fra blant annet Olav Anton-Thommesen og Lasse Thoresen, to bautaer som fortsatt underviser på høyskolen. Og selv om han ikke har formelle papirer på det, har han kalt seg profesjonell musiker siden 1974 da han blant annet var med Arild Andersen og hans kvartett på Jazz Jamboree i Warszava. Året etter ble han med samme mann inn i Arne Bendiksen Studio og spilte inn “Clouds in my head”, og startet med det sin karriere på det legendariske tyske jazzselskapet ECM.

I løpet av disse første årene spilte han med Norges ledende jazzmusikere, f.eks Radka Toneff, Karin Krogh og Jon Eberson, og på slutten av 70-tallet søkte han ut av landet og begynte å jobbe med musikere fra Skandinavia, Tyskland, England, USA, India, Brasil og Gambia. Jazzfans vil kanskje kjenne igjen navn som Marilyn Mazur, Archie Shepp og John Surman, men også folk som Paolo Fresu, Nguyen Le og Fredrik Lundin er sentrale i denne perioden.

Det finnes sikkert nok stoff for en biografi om Balke og hans tonale gjerninger her på jorden, så det er enklere å henvise til websidene hans for detaljer. Men det er verdt å nevne at han innimellom faste bandprosjekter hele tiden har komponert verker og musikkstykker for videoinstallasjoner, teater og jazzfestivaler, for å nevne noe. Og de viktigste bandene har muligens vært Masqualero, Jøkleba og altså plateaktuelle Magnetic North Orchestra. Masqualero ble dannet i 1983 med bl.a. Arild Andersen, Nils Petter Molvær og Jon Christensen, og i tillegg til turnering og festivaljobber ga de ut et selvtitulert album på ODIN Records og “Bande a parte” på ECM. Dessuten spilte bandet inn “Aero” på ECM etter at Balke hadde sluttet.

Trioen Jøkleba, hvor Balke spiller med Audun Kleive og Per Jørgensen, har også gitt ut plater. De kom sammen i 1990, og ga ut sin første langspiller i 1991 (“On and on” på ODIN Records), fulgt opp av selvtitulert album året etter på Norsk Plateproduksjon, samt en liveplate på Curling Legs i 1995. Hele tiden med et mål for øye om å utforske grensene for fri improvisasjon.

— For tiden har vi lagt trioen på is, men vi snakker jo hele tiden om å spille sammen igjen. Vi var rett og slett en veldig heldig kombinasjon av folk, og i forhold til musikalsk intensitet foran et publikum er Jøkleba sikkert det mest spennende jeg noensinne har gjort. Vi hadde en sosial, mental og musikalsk balanse som gjorde at vi la lista veldig høyt, så vi bestemte oss for å legge ned inntil videre. Den siste livejobben vi gjorde var vel i Bologna for…to år siden?

I 1998 gjorde Balke “Rotor” med strykerensemblet Cikada, og føler dette var starten på en ny retning for ham.

— Det var først da jeg begynte å jobbe tett med strykere og prøve ut andre typer melodilinjer enn den klassiske. Hvis du gir en jazzmusiker en skrevet melodilinje vil han tolke den og gjøre den til sin, og jeg ville se etter hva man kan gjøre med strykere i forhold til dette. Foreløpig har nysgjerrigheten ført til Grand Magnetic, et prosjekt hvor Balke og utvalgte musikere samarbeider med større strykergrupper. I slutten av august skal nordmennene til Vejle i Danmark og spille med danske barokke strykertrioen Fever Strings. De spiller på tarmstrenger, så autentisk barokke er de. I tillegg til Fever Strings vil Balke også sette sammen en gigantisk dansk strykerseksjon for anledning.

— Det er veldig spennende for meg, for når jeg komponerer for en slik sammenheng drar lyden seg mot en polyfon, rytmisk musikk. En slags barokkmusikk, men med et annet tonespråk.

Balke kan være enig at det er vanskelig å finne ut hva man skal kjøpe av musikken hans, spesielt for de som oppdager ham i disse dager.

— Det er kanskje litt mange plater å forholde seg til, men det er jo slik musikkbransjen fungerer, at det er CDer som genererer oppmerksomhet. Vi har hatt bra livejobber og fått massevis av “buzz” og kontakter, men det varer bare noen få dager. Man må ha et dokument, noe å legge frem så folk husker det du holder på med. Men for meg er å spille live det viktigste, plater er bare stykke musikk.

— Og liveskiver?

— Det blir den samme følelsen. Det er ikke noe som kan reprodusere noe bra nok i forhold til det å oppleve den konsentrerte kraften et lyttende publikum og et fokusert orkester kan skape i et godt rom.

Hjemme har Balke en datter på snart fem år, og han har vært gift i tre år. Han var allerede vant til å måtte planlegge og strukturere hverdagen og arbeidskapasiteten sin før han fikk barn, men etter fødselen ble det enda strammere.

– Det er både nyttig og fantastisk å være småbarnsforelder, det gjør at jeg utnytter tiden mye bedre enn før og blir bedre til å fokusere og gjøre færre ting. Men det er frustrerende at det mentale rommet jeg har til å fabulere i har krympet, og at iderikdommen er mer begrenset. Og jeg blir på en måte tvunget inn i en klarere musikalsk bevissthet om hva jeg vil gjøre.

Og det han vil gjøre er musikk og lyd, f.eks installasjoner. Han vet ikke om han får jobben ennå, men han har jobbet frem et forslag om en interaktiv lydinstallasjon med sensorer til Haukeland Sykehus, og er besnæret av mulighetene.

— Det er en fin måte å tenke på. Jeg kan frigjøre meg fra en lineær tidsakse og start/slutt-begrensninger, og det åpner opp for andre måter hvor jeg kan strekke tidsaspektet.

Når det gjelder samtidige som jobber med ny lyd og ny teknologi, innrømmer Balke at han ikke har fått fulgt med så mye som han gjerne skulle ha villet.

— Mye av min inspirasjon kommer fra den tidlige New York-scenen, og folk som Residents, Brian Eno, Material og John Zorn, sånne folk. De siste årene har jeg vel vært mer opptatt av akustisk orkestermusikk, men du kan skrive at jeg har hørt litt på den soloskiva til Lasse Marhaug. Jeg leker en del med lydbehandling i studioet mitt, og har fått med meg hele utviklingen fra firespors til f.eks Pro Tools. Også har jeg vært på en del kurs på NoTAM (Norsk nettverk for Teknologi, Akustikk og Musikk, – journ. anm.) om lydbehandling.

Få menn over 45 kan vise til å nesten aldri ha hatt en vanlig 8-til-4-jobb og allikevel ha fått gjort så mye kunsterisk arbeid, men Balke har ingen planer om å trappe ned produktivitetsnivået. Foruten Grand Magnetic-prosjektet holder han på med et stykke for Cikada-medlem og pianist Kenneth Karlsson, som han planlegger å mikse ned for DVD-Audio.

På DVD kommer også en solo pianoplate, hvor Balke jobber med billed- og videokunstnere som Kjell Bjørgeengen og Tone Myskja, og han snakker om å legge elektronisk behandling av musikken som bonusspor. I tillegg er det ingen dum idé å legge alle de tre Magnetic North Orchestra-platene på én DVD, mener han. Kanskje den samme DVDen også kan romme dokumentaren som filmjournalisten Audun Aagre er i ferd med å lage om ensemblet?

Sikkert er det i hvert fall at vår mann har travle år fremfor seg. Og lurer på hva gamlegutta på fabrikken sier om han Jon nå, over 25 år etterpå?

Jon Balke anbefaler egne plater:

* Jøkleba – On and on (1991) (ODIN NJ 4034-2)
* Jon Balke & Oslo 13 – Nonsentration (1992) (ECM 1445)
* Jon Balke & Magnetic North Orchestra – Solarized (1999) (Emarcy 547123-2)
* Jon Balke & Magnetic North Orchestra – Kyanos (2002) (ECM 1822)

Publisert:

Del: