Norsk jazzliv led et stort og smertelig tap, da Johs Bergh døde forrige torsdag. Finn J. Kramer-Johansen er daglig leder i Norsk Jazzarkiv, som Johs Bergh i sin tid var med å ta initiativ til. Her er hans minneord over mannen som hele tiden ga av seg selv og sin nesten uutømmelige kunnskap om norsk jazz.

Johs Bergh

Johs Bergh døde brått den 24. mai. Det er ufattelig at mannen som gav hele sitt liv til norsk jazz, nå er borte.

Med hans død har norsk jazzhistorisk forskning og hele det norske jazzliv mistet sin største forkjemper og faglige kapasitet. Det er ufattelig at vi ikke lenger skal kunne lene oss til hans enorme kompetanse og søke råd fra hans uuttømmelige kunnskapskilde om jazz og om norsk jazz spesielt.

Og Johs’ største ønske var nettopp å kunne dele denne kunnskapen med andre. Derfor svarte han alltid ja til å gi råd og hjelp til musikere og plateprodusenter, journalister og forfattere, samlere og diskografer, festivaler og jazzforskere. Uttallige er de som har fått hjelp av Johs – uttallige er vi som står i gjeld til han – en evig takknemlighetsgjeld.

Han var en stor samler av jazzplater, og fra tidlig på femtitallet engasjerte han seg i alle sider ved norsk jazzliv. Johs arbeidet hele sitt voksne liv for at jazzen i Norge skulle få sin rettmessige plass i norsk musikkhistorie og forskning.

Han tok på seg lederverv og var en drivende kraft i en rekke norske jazzinstitusjoner som Norsk Jazzforbund, Oslo Jazz Circle og Norsk Jazzarkiv. Johs var både medarbeider og redaktør i tidsskrifter som Jazz Society, Jazz Forum og Jazznytt. Her og i sitt mangeårige arbeid som programsekretær i NRK lærte vi å respektere hans store faglige tyngde og seriøse tilnærming.

Han var en av drivkreftene bak opprettelsen av Norsk Jazzarkiv i 1981. Endelig ble materiale som tidligere kun fantes i private samlinger, på loft og i kjellere, offentlig tilgjengelig. Johs Bergh var arkivets formann de ti første årene, senere styremedlem og medlem av arkivets faglig utvalg. Uansett hvilken formell posisjon han hadde i arkivets styrende organer, var han hele tiden opptatt av både arkivets faglige integritet og dets organisasjonsmessige utvikling.

Når arkivet sto ved viktige veivalg, var han alltid klar til å forsvare arkivets funksjon i norsk musikkliv. Som styreleder ga han uforbeholden støtte og hjelp til oss som var knyttet til arkivet. Han hadde en spesielt var og fin sans for hva som virkelig betydde noe når vi andre hadde det vanskelig i privatliv eller på jobb.

Johs var kompromissløs når det gjaldt kvalitet. Det var viktig for han å skrelle vekk jazzhistoriens myter, vandrehistorier, halvsannheter og erindringsforskyvninger.

Han stilte strenge krav til seg selv – og andre – og tillot ikke omtrentligheter.

Han var lite opptatt av egen heder og ære, det var arbeidet og resultatene som telte.

Likevel var han glad for i noen år å motta Statsstipend for å arbeide med norsk jazzforskning – og dette var selvsagt også en stor og velfortjent anerkjennelse for hans innsats.

Johs var på ingen måte ferdig med sitt arbeid for norsk jazz, og vi regnet jo alle med at han skulle kunne øse av sine kunnskaper i mange år til. Slik ble det ikke.

Mye fikk Johs likevel formidlet til oss gjennom sitt arbeid.

I de siste 15 årene husker vi hvordan han sammen med Bjørn Stendahl arbeidet frem de tre store standardverkene i norsk jazzhistorie. I 1999 kunne han også presentere sitt “livsverk”, den norske jazzdiskografien. Og i vår kom de tre første CD’ene i serien med gjenutgivelser av norsk jazzmusikk.

Nå skulle vi ha fortsatt dette samarbeidet med oppdatering av diskografien og med innholdet i de to neste CD’ene i serien. Det siste vi diskuterte over telefonen noen dager før han døde, var nettopp disse prosjektene.

En klippe er borte, og savnet og sorgen er grenseløs.

Tankene går til den nærmeste familien.

Publisert:

Del: