En ny og massiv trippelutgivelse dokumenterer en aktuell variant av Frode Gjerstads 25 år gamle band Circulasione Totale Orchestra.

Frode Gjerstad Kongsberg 2007 (Foto: Carl Kristian Johansen)

Av Carl Kristian Johansen

Én disk i bilen, én i cd-spilleren hjemme, den tredje på kontoret. Platene i trippelutgivelsen ”Bandwidth” av Circulasione Totale Orchestra har ikke vært samlet på ett sted siden den ramlet ned i postkassen. Samlet inneholder de konsertopptak fra Moers, Tyskland, Zürich, Sveits og Molde, Norge, men det kommer ikke fram av utgivelsen hvordan de er fordelt på de tre diskene.

Ikke en gang plateselskapet vet, og bandleder Frode Gjerstad har ikke tenkt til å avsløre det.

På overflaten er det lett å trekke paralleller fra den tilsynelatende informasjonsmessig ustrukturerte plateutgivelsen til det like tilsynelatende fritt improviserte innholdet på de tre diskene.

Men det er tanker bak alt, selv i Gjerstads univers.

Avvisningens kreative kraft
Den nå 61-år gamle siddisen startet Circulasione Totale Orchestra, eller sirkulasjonsorkesteret som han kaller det selv, i 1984. Dette var i et tidsrom Gjerstad var aktiv med flere utgivelser på det engelske plateselskapet Impetus, som blant annet dokumenterte internasjonalt anerkjente improvisatorer som Evan Parker og John Stevens i samme periode.

Sirkulasjonsorkesteret skulle være en kreativ sandkasse for Gjerstads egne ideer. Håpet var å få til en kjedereaksjon med orkestermedlemmene, som han hentet fra den yngre garde i lokalmiljøet i Stavanger. Sammensetningen var en noe forsinket, men kontant reaksjon på hvordan han selv ble behandlet som kontaktsøkende saksofonist i ungdomsårene. Da ble han avvist den eldre garde.

— Det var destruktivt og negativt. Jeg lærte utrolig mye av blant annet John Stevens og Johnny Mbizo Dyani i trioen Detail, og jeg tenkte at jeg hadde noe å bringe videre derfra, forteller Gjerstad.

Han fikk tak i unge folk i Stavanger og startet sirkulasjonsorkesteret, hvis kvasi-italienske, men selvforklarende navn, ble til over et par glass rødvin. En 15 år gammel Paal Nilssen-Love ble med rundt 1990.

— Vi var ti mann. Alle var ikke like flinke, men vi hadde det utrolig gøy. Noen kom og noen gikk, noen ganger var det eldre folk noen ganger yngre. Noen ganger lå prosjektet på is. Og det var helt greit. Det har vært mye organisering, og iblant har jeg plukket opp ideene igjen, sier Gjerstad.

Spektakulær idé
Slik har Circulasione Totale Orchestra utviklet seg til nå å befinne seg ved et aldri så lite høydepunkt i en ny revitalisering av Gjerstads idésandkasse. Dette triple konsertalbumet kommer året etter den godt mottatte ”Open Port” som ble kåret til årets beste ensembleinnspilling av det amerikanske webmagasinet All About Jazz. ”Open Port” og var utgivelse nummer fem i den ellers lite omtalte Circulasione-diskografien siden ”Accent” fra 1989, og var nok en medvirkende årsak til at Gjerstad tidligere i år ble tildelt den høythengende Buddy-prisen av Norsk jazzforum.

Gjerstads pågående oppfrisking av “sirkulasjonsorkesteret” sammenfalt med kulturbyåret i Stavanger i 2008. Han søkte kulturby-direktør Mary Miller om midler for å samle alle musikerne som har vært innom orkesteret siden oppstarten. Det ville resultert i et spektakulært kombo med i hvert fall 13 trommeslagere og 11 bassister. Gjerstads ambisiøse tanke var å lage en pool med musikere og arrangere ti-tolv konserter slik at alle kunne være med minst én gang. Men Miller bet ikke på agnet og la ”bare” 300.000 kroner på bordet. Korreksjonen førte til at han gjorde et utvalg blant de som har betydd mest for ham gjennom disse årene, og det er disse vi hører på ”Open Port” og ”Bandwidth”.


Circulasione Totale Orchestra, Maijazz 2008. F.v.: Lasse Marhaug, Kevin Norton, Anders Hana, Frode Gjerstad, Sabir Mateen, Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten, Børre Mølstad, Louis Moholo-Moholo og Nick Stephens.

Disseksjon umulig
”It’s a 360 degree panorama of rapidly-moving themes, underscored by gobs of imagery and the instrumentalists finely tuned improvisational faculties.” skrev All About Jazz om ”Open Port”.

Gjerstad selv sammenligner sirkulasjonsorkesteret med et punkeband, og ønsker å gi grunntanken om spontanitet og improvisasjon en form for retning. Han forkastet et eget notesystem han opprinnelig hadde tenkt å bruke da orkesteret ble samlet i 2008. I stedet tok han heller en slags dirigentrolle. Uten taktstokk, men kanskje mer i samme gate som Miles Davis, en av hans største inspirasjonskilder, gjorde fram til midten av 1970-tallet, eller, som John Zorn gjør det i dag: Dirigent Gjerstad snakker med de enkelte musikerne underveis og gir beskjed om når de skal spille. Dette skaper en egen dynamikk, mener Gjerstad.

— Når man er 12 stykker er det litt viktig at ikke alle spiller samtidig. Man må posjonere det ut. Litt av poenget er å gi musikerne en overraskelse. Det må ikke være slik at musikerne får anledning til å tenke gjennom hva de skal gjøre.

Hva medlemmene skal spille når de får Gjerstads ”go” er derimot ikke opp til Gjerstad. Men materialet på ”Bandwidth” har en retning, selv om han synes ordet er problematisk å forholde seg til. I motsetning til de mest puritanske former for improvisasjon avviser ikke det elektro-akustiske ensemblet tendensene til rytmiske forløp. Det betyr ikke at perkusjonistene blir redusert til ”timekeepers” eller elektronikken til teppelegging.

— Jeg synes rytmen skal ønskes velkommen. Jeg liker det når improvisert musikk har en form for rytme og puls. Hvis den har en puls har den en utvikling, og jeg har valgt musikere som liker å bruke rytmer på forskjellig vis, sier Gjerstad, og trekker fram trommeslagere som Hamid Drake og Paal Nilssen-Love.

— Noen ganger sliter jeg noe jævlig og jeg kan oppleve at musikken ikke får noen retning. Men det er vanskelig å si noe konkret om det. Når man hører på musikken i etterkant er det ikke sikkert at man opplever det samme som i konsertsituasjonen. Det kan bare være at de parameterne man vanligvis lytter til ikke var aktive. Det er vanskelig å dissekere denne musikken og si hva som er dårlig og hva som er bra.

Legg igjen verktøykassa

Man vil kanskje alltid møte noe uavklart i sammenhenger der den improviserte musikken står i sentrum. Gjerstad mener det er viktig å ha en stor verktøykasse fylt av måter å spille på, men hevder samtidig det er viktig å glemme at man har den. Improvisert musikk handler om umiddelbarhet, stimulans og respons. Man må gripe etter de mulighetene man har innen rekkevidde der og da, og kan ikke ty til forhåndsavtaler og noter eller grafer. Det er kanskje derfor den er så vanskelig å plukke fra hverandre i ettertid, selv for en ringrev av Gjerstads kaliber.

— Hjernen kan være en sensurinstans som forsinker hele prosessen. Man må stole på at de spontane innfallene holder. La oss si at Paal spiller en figur. Hvis jeg ikke reagerer spontant har han kommet langt videre. Man må reagere i løpet av et split-sekund. Ikke tenke først, og så reagere.


Utsnitt av Circulasione Totale Orchestra i Moers, Tyskland, 2008: F.v: Paal Nilssen-Love, Anders Hana,
Ingebrigt Håker Flaten, Frode Gjerstad.

”Jo mindre man tenker desto bedre er det.” ”Musikken må komme naturlig.” ”Man må skru av computeren.” Gjerstad peker stadig i motsatt retning av intellektet som plattform i den skapende prosessen. Denne innstilling preger ”Bandwidth”, men han mener at bruken av ordet fri før improvisasjon blir relativt også for Circulasione Totale Orchestra. Det ligger en historie til grunn for den enkelte musiker, som blant annet innebærer hva man har hørt på og hvem man har spilt med tidligere. Fri improvisasjon finnes ikke, det finnes bare grader av bundethet. Alternativt, grader av frihet, mener Gjerstad.

— Etter å ha holdt på med dette noen år ser jeg at det er en del ting som går igjen. Det har dannet seg tradisjoner. Man har samme dilemma i improvisert musikk som i dixieland-musikk og tradjazz. Det er fraser som går igjen. Jeg føler på mange måter at jazz tilhører museet. Det har ikke skjedd så mye siden John Coltrane, mener Gjerstad.

Men som med verktøykassen til den individuelle musiker, ser Gjerstad, karakteristisk nok, problemstillingen om den stivnede jazzsjangeren fra flere vinkler.

— Fraser som går igjen er også et uttrykk for at det har dannet seg et slags språk. Samtidig utgjør verktøykassen et personlig uttrykk. I denne musikken er det viktigste å finne en personlig måte å spille på, som er en blanding av den tekniske biten og ”soundet” ditt, sier Gjerstad, og trekker fram Jan Garbareks måte å spille på som ”sinnssykt personlig”.

Gjerstad betoner sin jazzbakgrunn og han ser på Circulasione Totale Orchestras musikk som en forlengelse av Miles Davis tidlige 70-tallsperiode, Gil Evans elektriske band, og tildels også Jimi Hendrix. Han mener at ”Bandwidth”-konstellasjonen hører like mye hjemme på rockescener som på jazzscener, og håper at utgivelsen på Rune Grammofon kan bidra til at sirkulasjonsorkesteret når fram til et nytt publikum.

(se video av Circulasione Totale Orchestra “Open Port” her og her)

– Uttrykket på ”Bandwidth” er i seg selv annerledes enn rock, men jeg skulle veldig gjerne spilt med bandet på en rockefestival siden det ligger såpass mye energi i musikken, sier Gjerstad.

Dill-dall
Omslaget på ”Bandwidth” røper at Per Zanussi (bass) og Hamid Drake (trommer) erstatter Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Paal Nilssen-Love på disk 3. Line-up’en på disk 1 og 2 er identisk med ”Open Port” fra 2008.

Men hvorfor får vi ingen informasjon om hvilke konserter som er hvor på de tre diskene, Gjerstad?

— Den informasjonen er overflødig. Jeg har gitt ut 60 – 70 skiver der all informasjon er med, men det er bare praktisk dill-dall som ikke har noen betydning. Det som er viktig er innholdet og musikerne som er med. ”Bandwidth” er et kollektivt verk av Circulasione Totale Orchestra, og jeg vil ikke framheve noen som solister eller stjerner.

— De som har problemer med det kan få den informasjonen ved å kontakte meg, sier han likefremt.

Kontaktinformasjon til Frode Gjerstad finnes på hans hjemmeside.

Publisert:

Del: