God stemning og i overkant mange gode ideer preger Øyvind Skarbøs bestillingsverk til årets Nattjazz.

Øyvind Skarbø med bestillingsverket Skarbø Skulekorps under Nattjazz i Bergen sist helg, © Oddbjørn Steffensen / Nattjazz

Salg av kaffe og langpanne-sjokoladekake er nok ikke det første en forbinder med jazzfestivaler i mørke lokaler, men i tilfellet Skarbø Skulekorps er de glade korpsforeldrene ved inngangen det mest naturlige innslaget i verden. Noen unge musikanter fra Møhlenpris skolekorps er kveldens oppvarmere i et kort innslag som får god respons.

Aurora og Albert fra Møhlenpris skolekorps spiller i Skarbø Skulekorps, © Oddbjørn Steffensen / Nattjazz

Fascinasjon for korps
Øyvind Skarbø er et kjent navn fra band som 1982, Bly de Blyant og Håkon Kornstads opera-møter-jazz-prosjekt. I forhåndsomtaler av konserten har Skarbø fortalt at han var inne i en periode med for få spilleoppdrag og dermed bestemte seg for å realisere en drøm han lenge hadde hatt om å danne sitt eget lille «korps» og skrive all musikken selv.

Skarbø Skulekorps, © Oddbjørn Steffensen / Nattjazz

Denne kvelden skal de gamle korpsuniformene han i et innfall kjøpte på Finn endelig vises frem, når Skarbø Skulekorps har æren av å åpne Nattjazz, den ni dager lange festivalen på USF Verftet i Bergen.

Uniformsluene og -jakkene kastes etter hvert som temperaturen øker på scenen, men Skarbø holder på den nostalgisk-ironiske korpsstemningen når han mellom låtene for eksempel skryter av hvor flinke til å øve musikerne i det håndplukkede stjernelaget hans har vært. Mot slutten av konserten deler han dessuten ut Skarbø Skulekorps’ æresmedalje til blogger og musikkentusiast Svenn Sivertssen – som dessverre ikke er til stede.

Erfaren som utøver, ny som komponist
I forhåndsomtaler forteller Skarbø også at han er relativt fersk som komponist og har måttet jobbe med selvtilliten, men at deltakelse i Borealis-festivalens mentorprogram for unge komponister har gitt ham mye.

Den som så den svært vellykkede barneforestillingen «Hysj», som Skarbø skapte sammen med trommis-kollega Øyvind Hegg-Lunde, vil kjenne igjen en forkjærlighet for vibrerende western-temaer og futuristisk blipping. Det er mye fin humor i komposisjonen, og det er forståelig at Nattjazz har villet gi en allsidig utøver som Skarbø muligheten til å utfolde seg i et bestillingsverk.

Skarbø har hentet inspirasjon til låtene sine på de underligste steder. Han forteller om lakrisbutikken Kadó i Berlin og om sin fascinasjon for å se YouTube-videoer om stell av hesters hover, hvilket har gitt navn til låten «Farrier».

Skolekorpsfane og festivalbanner, © Oddbjørn Steffensen / Nattjazz

Denne sjarmerende, lekne inngangen til musikken er en styrke hos Skarbø, men kanskje kan den barnlige nysgjerrigheten også være en ulempe – jeg opplever at han prøver å favne om og rekke litt for mye i komposisjonene sine, og jeg savner å få nyte de forskjellige temaene. For eksempel er det noen suggererende partier der Skarbø briljerer som trommis og der hele bandet samtidig viser hva de kan som går over i drømmende blipping før de helt har fått satt seg, verken i kroppen min eller i publikumsorganismen på gulvet.

Sprelsk sjangerblanding
I løpet av konserten er bandet innom så mange sjangre samtidig og om hverandre at det ville være fåfengt å prøve å identifisere og nevne dem alle. Den elleville blandingen er til tider svært morsom, men iblant føles det også som om Skarbø kaster inn litt for mange ideer på den drøye timen han har til rådighet. Kanskje ville det løftet konserten dersom vi fikk bli værende litt lenger i noen av stemningene før musikken skifter ham igjen.

Samtidig kan det jo sies å være i typisk korpsånd å ha variasjon i repertoaret og ikke vegre seg for å prøve ut nye sjangre – helst i potpurri. Ellers er det ikke mye som minner om korps i det musikalske uttrykket, og det er ifølge Skarbø heller ikke meningen. Et par kakafoniske utbrudd kan riktignok skape assosiasjoner til oppgirede korpsunger som tar av før dirigenten innser at det er tid for pause. Blåserekken imponerer – i likhet med resten av utøverne.

Saksofonist Signe Emmeluth i Skarbø Skulekorps, © Oddbjørn Steffensen / Nattjazz

Fullt på scenen
Til tider har låtene forseggjorte blåserarrangementer og et driv som kan minne om noe av det beste fra Jaga Jazzist. Instrumenteringen er ofte utypisk, for eksempel er bruken av pedal steel helt nydelig. I de rolige hvilepartiene mister imidlertid tonene noe av energien, disse mellomdelene blir litt for like. Enkelte partier, for eksempel en lengre banjosekvens, føles uferdig i arrangementet.

Imponerende blåserrekke i Skarbø Skulekorps, © Oddbjørn Steffensen / Nattjazz

Mot slutten får vi dessuten et gjestenummer med vokal idet tre av medlemmene fra Real Ones dukker opp, alle iført korpsuniform og utstyrt med drillstaver. Koreografien og drillesoloen vekker stor jubel fra salen, og når Møhlenpris foreldrekorps slenger seg på fra den overfylte scenen, blir ikke stemningen dårligere.

Den sjangerbreie, uredde innstillingen til Skarbø er sympatisk. Innimellom kunne det nok imidlertid vært en fordel å fordype seg snarere enn å prøve å favne om for mye på en gang. Det tar tid å finne sin egen metode og stil som komponist, og vi er utvilsomt mange som gleder oss til å høre mer fra Skarbøs hånd.

Publisert:

Del: