Nina Pedersen er norsk i Italia og italiensk i Norge. Det kan både være en velsignelse og en forbannelse som artist.

Nina Pedersen Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen / Berlinkontoret

– Det føles som om det var i går. At jeg kom hit med én koffert i hver hånd, ung og blåøyd, smiler Nina Pedersen.

Hun flyttet til Italia for en mann. Det var i 1990. 28 år siden.

– Nå har jeg bodd lenger her enn jeg har bodd hjemme, sier hun.

Ballade møter vokalisten, artisten, låtskriveren, arrangøren, korlederen og sanglæreren i Roma, et steinkast fra A.I.D.A., det internasjonale kunstakademiet, hvor hun skal ha dagens privatundervisning. Til daglig jobber hun som stemmelærer på Saint Louis College of Music, en av Italias mest anerkjente universiteter for musikk.

Da ekteskapet tok slutt på midten av 90-tallet bestemte Pedersen seg for å bli i Italia.

– I begynnelsen var det kanskje litt på trass, at jeg skulle klare meg selv. Jeg kom hit uten å kunne språket, jeg kjente ingen så det var vanskelig å skape noe som var mitt. Men dette skulle jeg klare, jeg ville ikke komme hjem med halen mellom bena, forteller hun.

Fra elev til lærer
– Jeg har holdt på med musikk hele livet, men det var i Roma jeg begynte å studere jazz. Hjemme i Norge var det nesten ingen lærere som kunne undervise i det på den tiden. Det var vel bare konservatoriet i Trondheim? Det var min generasjon som skapte undervisningsplaner og metodikk. I dag er situasjonen en helt annen.

– Da jeg flyttet til Roma og oppdaget jazzundervisningen på Saint Louis husker jeg at jeg tenkte «wow, så stilig». Jeg begynte å studere og ble veldig aktiv på skolen. Og i dag underviser jeg der!

Nina Pedersen Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen / Berlinkontoret

Under studietiden begynte hun å gjøre spillejobber, men måtte også jobbe som servitør for å klare seg. Det var en vanskelig tid.

– Jeg opplevde å ikke ha penger til mat. Jeg hadde ikke penger til å ha strøm I leiligheten, så jeg fikk frostskader på ben og føtter. Det var skikkelig tøft. Jeg jobbet på en pub, så jeg fikk ihvertfall spise ett måltid mat der om dagen. Pengene jeg tjente gikk til skolepenger, husleie og en gammel moped som jeg kjørte til og fra jobben med.

Mange prosjekter
– Var det musikken som holdt deg gående?

– Ja. Og en overlevelsestrang. Det er utrolig hva man klarer når man havner i en slik situasjon hvor du ikke har noe valg. Italia er et veldig vanskelig land å bo i sånn sett, du er totalt overlatt til deg selv. Og det er mange som er i den situasjonen, også i dag.

I tillegg til å undervise pleier hun også flere musikalske prosjekter. Med trioen Northern Lines utforsker hun skandinavisk musikk sammen med de italienske musikerne Pierpaolo Principato og Paolo Innarella. Hun synger og swinger med Moonlight Big Band. Og hun har grunnlagt, arrangerer og dirigerer a capella jazz-koret ConCorde.

Men det er hennes eget jazzprosjekt, under eget navn, som ligger hennes hjerte nærmest. Hennes tredje soloalbum, «Eyes Wide Open», kom ut på Losen Records i fjor.

– Jeg skriver nye låter til min fjerde plate nå. Men jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta før den blir ferdig.

Konstant utlending
– Hvordan er det med norske og italienske referanser i musikken din?

– Jeg tror det er en blanding. Jeg håper at det er et resultat av den personen jeg er i dag. Mine norske røtter kan man nok høre, og litt påvirkning av italiensk musikk er det sikkert også. Men det er den amerikanske jazztradisjonen som ligger til grunn. Det er den jeg har studert fra begynnelsen.

– Du har bodd lenger i Italia enn i Norge nå. Føler du deg mer italiensk enn norsk?

– Jeg er norsk i Italia, og italiensk i Norge. Det er ganske konsekvent. Jeg føler at jeg er i en konstant situasjon hvor jeg er utlending. Jeg er utlending her i Roma, men jeg er også utlending når jeg kommer hjem til Norge.

Les også: Ble fortalt at hun hverken hadde nok talent eller stemme

Det har også vist seg å være en utfordring når hun skal booke spillejobber i Norge,

– Jeg får ofte høre at de bare booker lokale musikere. Da hjelper det ikke at jeg er norsk, så lenge jeg bor i Italia. Det har jeg opplevd flere ganger. Men det er vanskelig å komme innenfor uansett. Det er det nok for alle. Det er få klubber og få spillejobber, det er mange om beinet og veldig høyt nivå på norske musikere.

Nina Pedersen Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen / Berlinkontoret

Skikkelig jazzland
– Oppleves du som eksotisk med din norske bakgrunn og stil i Italia?

– På min første CD tok jeg utgangspunkt i den norske folkemusikken og jazzet den opp. Den ble veldig godt mottatt i Italia, men var helt uinteressant i Norge. Med trioen Northern Lines spiller vi mer moderne ting av nordiske komponister, og det kan nok oppleves mer eksotisk. Vi har spilt i både Spania og Italia og opplever at det er populært der. Etnojazz og world music er veldig stort i Italia.

– Så Italia er et skikkelig jazzland?

– Ja det er et stort jazzmiljø. Det er minst 150 jazzfestivaler her. Alle landsbyer med respekt for seg selv har sin egen jazzfestival, og jeg har spilt på flere, ler Pedersen.

– Hvordan får du spillejobber?

– I Norge mailer jeg jazzklubbene et par ganger i året. I Roma er det litt annerledes. Her er det viktig at du er ute på klubbene og blir kjent med de som driver dem. Her er de ikke organisert slik som i Norge med Norsk Jazzforum. Her er det flere cafékonsert-jobber som betaler 50 euro per person. Tidligere var jeg ute nesten hver kveld, det var en del av jobben. Nå har jeg familie og en sønn på syv år, og jeg jobber til sent på kveld, så lysten til å gå rundt å selge inn seg selv for 50 euro har avtatt litt. Skjønner du? ler Nina.

Les også: Hvordan få filmprodusenter med på notene?

En scene det derimot er ettertraktet å få spille på i Roma er Auditorium Parco della Musica. Her holdt Pedersen slippkonsert for sin siste plate i samarbeid med den norske ambassaden i november. Rundt 350 personer kom på konserten.

– Du er blitt et kjent navn i Roma?

– De fleste vet nok hvem jeg er. Jeg har jo bodd her i 30 år.

Blir aldri utlært
Som sangpedagog har Pedersen spesialisert seg på ulike stiler som jazz, swing, bossanova og folkemusikk. Og det er tydelig at hun brenner for å formidle sangen.

– Jeg har undervist i rundt 20 år. Jeg lærer så mye av det. Jo flere studenter man har, og flere stemmer man jobber med, så lærer og forstår jeg mer om hvordan stemmen fungerer og hvilket fantastisk instrument det er. Det er fantastisk å jobbe på høyskolenivå, men også å jobbe med amatører som bare har lyst å synge.

For noen år siden startet hun «Saturday Jazz Lab», et tilbud til sangere som bare har mulighet å møtes et par lørdager i måneden.

Via Saint Louis reiser hun også rundt i Europa for å holde og delta på worskhops på andre konservatorier.

– Det er spennende å se hvordan andre underviser, og å være åpen for andre undervisningsmetoder. Jeg slutter aldri å lære, selv etter 20 år som lærer, avslutter hun.

Publisert:

Del: