Hun bor i Osaka i Japan og arbeider som assistent for en patentadvokat. Hvordan kan det ha seg at en japansk kvinne driver en uoffisiell Supersilent-nettside, anmelder nesten alle nye norske jazz- og impro-utgivelser, og er usedvanlig godt oppdatert på norsk musikk? Bente Kalsnes har intervjuet kvinnen bak nettstedet www.grinningtroll.com, som omtaler norsk musikk som “utradisjonell, fri for begrensninger og uavhengig av kommersialisering”.

Grinningtroll 2004

Av Bente Kalsnes

Mizuho Yabe (32) ble oppmerksom på norsk musikk gjennom den tyske labelen ECM, og oppdaget etterhvert at det også kom annen interessant musikk fra dette landet langt nord. Det var Arild Andersen som startet det hele. I 1999 hørte hun noen av Andersens innspillinger på ECM og ble nysgjerrig. Så fikk hun tak i Trygve Seims “Different Rivers” (2000) og reiste til jazzfestivalen i Molde, hvor hun traff Seim i egen person. Siden da har hun vært glødende opptatt av norsk og nordisk musikk.

Først av alt: Hvordan vil du karakterisere den norske musikken du liker?

— Jeg synes norsk musikk er fri for begrensninger. Den er utradisjonell og uavhengig av kommersialisering – men jeg vet jo at det finnes kommersiell musikk i Norge også. Når det gjelder norsk jazz opplever jeg den som uavhengig av tradisjonelle stiler. Det virker som mange norske musikere har mulighet til å gjøre det de har lyst til. De er begavede og klarer å realisere en personlig stil.

— Jeg synes også innflytelsen fra den norske folkemusikken er interessan, fortsetter Yabe. – Samtidig er lydene og ideene til Arve Henriksen, som er min favorittmusiker, eller Maja Ratkjes komposisjon “Gagaku Variations”, veldig påvirket av japansk tradisjonell musikk. Henriksens og Ratkjes musikk gjør inntrykk på meg, jeg fant noe i deres musikk som jeg også har i meg selv, uten at jeg var klar over det på forhånd.

Du sa at du fant norsk musikk gjennom ECM. Bestilte du platene på nettet, eller kunne du finne dem i platebutikker i Osaka?

— Dette var i 1999. På den tiden var det ganske vanskelig å finne norsk musikk i dette landet, og jeg bestilte mange album over internett. Nå er de fleste utgivelsene i ECMs nye kataloger tilgjengelige i Japan.

Mitzuho Yabe har vært i Norge to ganger. Første gang under Molde Jazzfestival i 2001, og deretter i Oslo i februar 2003.

Hvilke norske band har du hørt på konsert i Japan eller andre steder?

— Det er mange, men for eksempel “Karta Quartet” med Arild Andersen and Terje Rypdal i Berlin i 2000, Bugge Wesseltoft og Wibutee i Yokohama i 2002, Nils Petter Molvær i 2002 i Tokyo og Osaka, Christian Wallumrød Quartet i 2003 i Tyskland, Ephemera i Osaka, Poing i Kasugai… Det neste jeg skal høre er Jan Garbarek Group i Tokyo nå i februar.

På Grinningtroll-siden anmelder Mitzuho Yabe plateutgivelser og konserter, og har også en svært så oppdatert nyhetsliste med artikler.

— I det siste er det mange mennesker som er blitt oppmerksomme på norsk musikk i Japan, men det er fortsatt mangel på informasjon. Noe av grunnen er det norske språket, og så er det heller ikke mange kritikere som kjenner den norske scenen særlig godt. Så jeg prøver å presentere oppdatert informasjon og håper at det hjelper flere til å finne frem til denne interessante musikken. Men det viktigste er at jeg selv har lyst til å gjøre noe for den musikken jeg liker.

Hvordan får du tak i informasjon, kan du lese norsk?

— Ja, jeg kan lese korte setninger, nyhetsoverskrifter, for eksempel, uten ordbok. Men det er fortsatt vanskelig å lese intervjuer eller anmeldelser. Jeg sjekker blant annet Ballade hver dag for å plukke opp lokale nyheter, men det er mye vanskeligere å lese norsk enn å lese engelsk.

Hva slags tilbakemeldinger har du fått på Grinningtroll-siden?

— De fleste som leser siden min er “silent viewers”, jeg hører ikke så mye fra dem… Folk finner siden min gjennom søkemaskiner og kommer ofte igjen regelmessig. Noen ganger hører jeg om folk som er blitt interessert i musikken gjennom det jeg har skrevet, og så har gått og kjøpt albumet på grunn av min anmeldelse. Det er hyggelig. De fleste epostene jeg får fra folk som er inne på siden, handler om hvordan de kan få tak i musikken jeg skriver om.

Vet du hvem som bruker siden din?

— Ikke eksakt. Men jeg tror de fleste er fra Japan, og noen fra utlandet. Jeg vet at noen journalister, samt ansatte i plateselskap og butikker, har henvist til siden min. Noen ganger blir jeg også kontaktet av musikere som har funnet navnet sitt på siden. Men egentlig er det ikke så viktig for meg å føre statistikk over slikt.

Du nevnte at interessen for norsk musikk i Japan har økt?

— Det er ganske enkelt fordi vi har mange flere muligheter til å høre norsk musikk nå. Det største problemet for norsk musikk i Japan er distribusjon. Med en gang en platelabel distribuerer noe norsk musikk og merker at folk liker det, begynner de å distribuere nye platemerker. Situasjonen har blitt mye bedre i det siste, men etter min mening er det fortsatt færre japanske distributører som sprer norsk musikk enn det er lyttere som liker denne musikken.

Du driver også en fanside for det norske bandet Supersilent – har du møtt dem?

— Ja, jeg traff dem i 2003 da de spilte på Blå. Arve (Henriksen) møtte jeg i 2001 in Molde. Rune Kristoffersen traff jeg også i Molde for første gang. Det var før jeg hadde startet Supesilent-siden, men siden da har vi holdt kontakten.

Mizuho Yabes nettsted www.grinningtroll.com er bare tilgjengelig på japansk, men inneholder bl.a. et imponerende lenkeregister til norsk musikkliv. Supersilents uoffisielle, men autoriserte, nettside driver hun derimot på engelsk. Denne kan interesserte finne på www.supersilence.net.

Publisert:

Del: