– Kim Kashkashian har redefinert min oppfatning av instrumentet bratsj. Hennes spill har vært veldig betydelig for min nåværende musikalske utvikling, sier Jan Garbarek om den armensk-amerikanske musikeren. I samspill med henne og den fransk-afrikanske trommeslageren Manu Katché har “In Praise Of Dreams” landet et sted mellom europeisk jazz, keltisk musikk, kammermusikk og world music. I denne andre delen av dette intervjuet forteller Garbarek om prosessen rundt platen, samarbeidet med de to musikerne – og hvordan et manipulerende veggur også kan skape musikk.

Jan Garbarek (blå manipulasjon)

Av Torstein Ellingsen

På den nye platen “In Praise Of Dreams” spiller Jan Garbarek tenor- og sopransaks, keyboards, sampler og perkusjon, Kim Kashkashian spiller bratsj, og Manu Katché spiller trommer. Sjangermessig ligger innspillingen et sted mellom europeisk jazz, keltisk musikk, kammermusikk og world music. Den poetiske albumtittelen er lånt fra et dikt av Wislawa Syzmborska. På sine tidligere album har Garbarek bare unntakskvis brukt samplingsteknikk. Ballade er interessert i å vite mer om hva som skiller den nye platen fra tidligere innspillinger.

Drømmeplate
— Bortsett fra et par trommegroover, og mine egne improvisasjoner, har jeg komponert alt på sequenser. Nærmere full kontroll kommer ikke jeg! Hva gjelder den elektroniske delen, har jeg letet opp og prosessert lyder.

I tilnærmingsmåte virker “In Praise Of Dreams” derfor ganske likt soloprosjektet “All Those Born With Wings” (1986). Garbarek sier han hadde behov for å strukturere litt, og var mer orientert mot evolusjon, enn revolusjon, slik at endingene i musikken kunne skje over litt tid. Produsent Manfred Eicher bestemte platens dramaturgi.

— Denne gangen ga jeg meg selv en spesiell utfordring: Jeg skulle skrive ti melodier i ti ulike tempi på metronomen, fra 60 til 120 slag pr minutt.

Denne ideen tror Garbarek skyldes at han, da han skulle starte å komponere, ble minnet om en gammel historie: En gang på 1970-tallet arvet kona hans nemlig et flott veggur, som tikket høyt. Ekteparet satte det opp i stua, og der sto det i flere år. Men etter hvert skjønte Garbarek at han hadde en ugrei tendens til å skrive melodier i samme tempo som klokka. Så uret måtte dessverre bæres ut av huset!

Bratsj i hodet
På sin nye plate plasserer Garbarek seg selv mellom en kammermusiker og en poptrommeslager. Armensk-amerikanske Kim Kashkashian er en av vår tids mest etterspurte strykere innen klassisk- og samtidsmusikk. Garbarek har samarbeidet med henne før, blant annet ved innspilling av filmmusikk, og på et par ECM plater. I en pressemelding går Garbarek så langt som å si at “Kim Kashkashian har redefinert hans oppfatning av instrumentet bratsj”, og beskriver hennes spill som “veldig betydelig for hans nåværende musikalske utvikling…”

— Det var på en ‘armensk aften’ under festspillene i Bergen i 1999, at jeg endelig fikk sjansen til å spille med Kim. Komponisten Tigran Mansurian skrev så et stykke for bratsj og sopransaks, “Lachrymae”, spesielt for oss to. Dette gjorde at våre musikalske stemmer kom enda tettere.

— Generelt skriver jeg melodier jeg er komfortabel med på saksofon. Men da jeg skulle skrive materiale til den nye plata, ville jeg ha klangen til en bratsj, og brukte først en samplet lyd. Den ble etter hvert så viktig, at jeg måtte ha en “ordentlig” bratsj. Kims bratsjlyd var nok allerede der, i hodet mitt, og jeg innså at jeg trengte henne til å fylle en annen melodirolle enn min egen.

— Kim bor i Boston med sin lille datter, og kan for tiden ikke reise så mye. Etter at hun – litt overraskende – hadde takket ja til min forespørsel om å spille på plata, dro jeg over til henne med mine lydfiler i kofferten. Kim fylte rollen glimrende. På tre timer fikk jeg mer på tape enn jeg kunne drømme om!

Garbarek hadde skrevet ned alt Kashkashian spilte. De to improviserte aldri sammen. Likefullt er samspillet mellom bratsj og saksofon det bærende element på platen.

— Jeg var overveldet over den dybde Kim la i melodilinjene. Slik hun klinger er egentlig veldig nært slik jeg vil spille saksofon. Det var derfor utrolig inspirerende å jobbe med henne. Hun tok min musikk til et annet nivå, og ga meg noe å strekke meg etter når jeg skulle legge på mine improvisasjoner.

Fast puls
Garbarek fikk også med seg en av verdens ledende poptrommeslagere. Hans trommer ble spilt inn i Paris, tidlig i prosessen. Men samarbeidet med ham startet egentlig allerede for 15 år siden, da fransk-afrikanske Manu Katché, Garbarek, og den indiske fiolinisten Shankar spilte sammen i Paris – ganske likt trio-formatet på “In Praise Of Dreams”. Deretter ble Katché medlem av Jan Garbarek Group, holdt konsert i Molde, og spilte på platene “I Took Up The Runes” og “Ragas and Sagas” (1990), “Twelve Moons” (1992) og “Visible World” (1995).

— Manu Katché ble jeg interessert i allerede på slutten av 1980-tallet, etter å ha hørt en plate med Robbie Robertson og sett et TV-program med Peter Gabriel. Det gikk opp for meg at det særlig var der Manu hadde en tydelig rytmisk rolle, at jeg likte musikken best.

— Manu er allsidig og sofistikert, og mye av hans trommespill går ut på å spille definerte mønstre. Manu har evnen til å velge akkurat den riktige grooven til et musikkstykke, og varierer den så på sin egen minimalistiske og dynamiske måte. I stedet for å spille solistisk, holder han seg til den pulsen og stemningen han har etablert.

— Jeg liker trommefigurer som går og går, som spiraler. Noe av dette hadde de gamle swingtrommeslagere, som for eksempel Jo Jones og Gene Krupa, som jeg er litt opptatt av for tiden. De var time-keepers, og spilte puls, mer enn frirytmiske og ekspressive ideer, slik de fleste av dagens jazztrommeslagere gjør. Denne faste pulsen har jeg savnet litt. På den nye platen fyller Manu den rollen på en elegant måte.

Tredje og siste del av dette intervjuet publiseres på Ballade i morgen.

Publisert:

Del: