Jan Garbarek er en bauta og et begrep i norsk musikk, bestselger på det velrenommerte plateselskapet ECM, og den viktigste representanten for det mange oppfatter som “den norske jazzen”. Samtidig har Garbarek brukt mye tid på suksessrike samarbeidsprosjekter, og på turnering verden rundt. I forbindelse med hans nye plate “In Praise Of Dreams”, som er den første på seks år, har Ballade tatt en lang prat med selvutnevnte “musikalske bastarden”: – Det funker best for meg når jeg – uten å kunne snakke språket til en musiker – likevel forstår hva han eller hun sier. Hvis jeg finner sånne folk, føler jeg meg hjemme og er komfortabel med å samarbeide med dem, sier Garbarek, som i denne første delen forteller om hvordan John Coltrane forandret livet hans.

Jan Garbarek 2 2004 (Foto: musicolog.com/garbarek)

Av: Torstein Ellingsen

Jan Garbareks nye plate “In Praise Of Dreams” nådde nylig en 7. plass på VG-lista. På verdensbasis kommer platen til å bli årets bestselger fra plateselskapet ECM, der Garbarek er en bærebjelke.

Musikeren og komponisten Jan Garbarek (57) har siden 1970 vært den viktigste representanten for det mange oppfatter som den “norske” jazzen. Han har utgitt 25 plater i eget navn. Nå har det gått seks år siden sist. Hans mange turneer og sideprosjekter har tatt mye tid, men de gjør samtidig Garbarek til landets kanskje mest profilerte musiker i Europa og USA. Hans samarbeid med Keith Jarretts kvartett og vokalgruppen The Hilliard Ensemble er begge stillferdige suksesshistorier. Sistnevntes plate “Officium” har over ti år solgt svimlende 860.000 eksemplarer.

I fjor spilte Garbarek på Miroslav Vitous’ kritikerroste plate “Universal Syncopations”, sammen med verdensnavn som Chick Corea (piano), John McLaughlin (gitar) og Jack DeJohnette (trommer). Kritikerne jublet og skrev at “Garbarek spiller jazz igjen!”

Søker nye språk
Garbarek er oppvokst i Oslo, og bestemte seg for å spille saksofon da han som 14-åring hørte John Coltrane herje med melodien “Giant Steps”. Året etter vant han datidens Idol – NM i amatørjazz. I 1967 platedebuterte han med “Til Vigdis” – tilegnet hans kone.

— På gymnasiet hadde jeg en drøm om å drive med sammenliknende språkvitenskap, og ville lære mer om ords opprinnelse fra bl.a. arabisk og sanskrit. Ukjente språk virket tiltrekkende på meg. Jeg hadde latin og gresk som fag, var interessert i lingvistikk og i tolkningsmangfoldet som oppstår ved oversettelsen av de klassiske verkene, f.eks. bibelen. Jeg begynte å studere polsk på universitetet. Siden faren min var fra Polen, så hadde jeg en ide om at ved å lære språket, kunne jeg få kontakt med mine slektninger. Planen var at jeg først skulle tilegne meg polsk, så flere språk etter hvert.

Ikke USA
Garbareks karriere på Blindern varte i bare seks uker. Så kom et fristende turnetilbud, og det var det. Men Garbarek har i høyeste grad bevart interessen for musikere med andre språk enn sitt eget.

— Det funker best for meg når jeg – uten å kunne snakke språket til en musiker – likevel forstår hva han eller hun sier. Hvis jeg finner sånne folk, føler jeg meg hjemme og er komfortabel med å samarbeide med dem.

Garbarek forteller at det på 1960-tallet nesten var utenkelig å skulle bli musiker.

— Det er ikke sånn som nå, da unge talenter planlegger dette fra de er 10 år gamle. For meg tok den ene turneen den andre, så jeg fikk aldri noen formell musikkutdannelse. Jeg reiste ikke over til Berklee School Of Music i Boston, som var det hotteste for mange den gang. Jeg tenkte i andre baner. For meg hørte det ut som om Berklee uteksaminerte hundre saksofonister hvert år, som alle enten låt som John Coltrane, eller som Charlie Parker…senere gikk jeg derimot en tid hos pedagogen May Sønstervold, og lærte en del grunnleggende teori. Det er det nærmeste jeg har kommet å studere musikk.

Bastard
Mange opplever Garbarek som representant for “norsk” musikk. Men selv er han ikke så veldig glad i den betegnelsen.

— Jeg er en musikalsk bastard, som bærer på mange påvirkninger. Jeg er ikke så opptatt av å være norsk, men enkelte skalaer og intervaller fra den norske folkemusikken er blitt værende i meg, enten jeg liker det eller ikke. Hva er typisk norsk? “Det norske” er bare en gren av et stort tre, ikke en gren som svever i lufta for seg sjøl. All musikk som gir seg ut for å være “ren”, f.eks. “norsk”, er en illusjon. Norsk musikk er blandet opp. En spellemann med hardingfele, fra en trang dal i Norge, har jo også hørt på orientalsk musikk, jazz og Michael Jackson. Derfor finner man f.eks. likheter i folkemelodier flere steder i verden.

— Det er viktig å ha kilder og biblioteker, og ta vare det vi kjenner av gammel musikk, spilt i Norge. Men man må ikke tro at denne musikken alltid har vært sånn, og at man kan fryse den ned i en slags opprinnelig form. Musikk har alltid utviklet seg, og vil fortsatt gjøre det.

Ballade publiserer andre del av dette tredelte intervjuet i morgen.

Publisert:

Del: