KONSERTANMELDELSE: Oslo Jazzfestivals nest siste dag presenterte flere gode konserter i et slagkraftig program. Jacob Young åpnet kvelden med sitt ECM-band, Paul Bley lagde magi i Jacobskirken og Atomic satte et mildt sagt kraftfullt punktum for en minnerik aften. – Å spille pumpende sekstitallsjazz og avantgardistisk improvisasjon er noe mange er i stand til å gjøre hver for seg, men det er ikke selvsagt å sammenkjøre alt dette i samme band, skriver Ole Albrekt Nedrelid om sistnevnte.

Atomic 08-1/Foto: Ole Albrekt Nedrelid

Av Ole Albrekt Nedrelid

I 2004 debuterte gitarist Jacob Young på plateselskapet ECM etter flere utgivelser på norske selskaper siden 1995. Denne platen het “Evening Falls” og har høstet gode kritikker, noe også fjorårets nummer to-plate på ECM, “Sideways”, har gjort. På Victoria var det Jacob Young Band med Paolo Vinaccia som gjest, som spilte.

Youngs komposisjoner er melodiøse og svært harmløst arrangert, og bandet besitter en hang til varm klang i presentasjonen av dem. Særlig er Mathias Eick og Vidar Johansen på henholdsvis trompet og klarinett/tenorsaxofon med på å formidle denne varmen, og gir sammen med delikate basstoner fra Mats Eilertsen et godt harmonisk grunnlag for solist Young, som benyttet seg av både jazzgitar og nylonstrenger.

Selv om det er Jon Christensen som har spilt trommer på begge platene, var det tydelig at gjest Vinaccia var den mest autoritære på denne konserten. Å ha to trommesett satt opp på denne måten er i seg selv en interessant idé, men dessverre ble dette heller et uromoment siden de to ikke kommuniserte særlig godt.

Jacob Young fikk likevel formidlet vakker musikk fra to plater som uttrykksmessig er forholdsvis like. Jeg lot meg i hvert fall overbevise i løpet av det første settet, som var det jeg rakk før en levende pianolegende skulle opptre i Kulturkirken Jakob.

Paul Bley

Paul Bleys solokonsert var på mange vis en stor opplevelse; det mørklagte kirkerommet med nøktern belysning fremme i koret var den perfekte iscenesettelsen for den gamle mesterens improvisasjoner.

Bley har vært aktiv siden femtitallet og anses som en av de virkelig store innen improvisasjon som sjanger. Soloplaten “Open, to love” fra 1972 er en klassiker i ECM-katalogen, og i fjor ga det samme selskapet ut et opptak fra 2001, hvor den da 69 år gamle Bley gjorde en friimprovisert konsert i Mondsee i Østerrike. For øvrig var ECM på besøk også her for å gjøre opptak.

Det er ikke det at han har så utpreget utilgjengelig spillestil som gjør ham spesiell, for meg virker det mer som at det er innfallsvinkel og baktanke som gjør mannen til en kunstner.

Konserten fremsto som fullstendig improvisert, hvor vi fikk ta del i en samtale mellom Bley og flygelet. De to hendene benyttet seg av samtlige tangenter for å få frem tankene hans, og som vi kjenner fra innspillinger, er han svært utbroderende. Det skjelvende virkemidlet tremolo er et minstekrav i beskrivelsen av stilen hans. Denne dialogen pianist og piano imellom var uten særlig dramatiske diskusjoner, heller noen ettertenksomme tankerekker.

Det fascinerende var at selv om alle toner fremsto som nye, kunne man av og til skimte kjente motiv fra kjente låter der inne i tåkehavet et sted. Det var som å pusse dugg fra vinduet og myse gjennom glasset for å se om det var noe der. Og det var det – uten at det var det likevel. En fem-seks slike stunder merket jeg meg, som ga nesten en sitrende irritasjon, men samtidig enda større respekt for hva det var han holdt på med der fremme.

All billedbruk til side, denne konserten var tvers gjennom et stort øyeblikk, noe jeg innser mer og mer i ettertid. Jeg vil uansett minnes lenge de sekundene etter den dramatiske nedgangen til flygelets mørkeste register hvor den plutselige stoppen fikk hele rommet til først å riste, så til å lytte til den lange etterklangen fra instrumentet og la den falle fløyelsmykt til ro. Det føltes ut som en evighet; magi i mine ører.

Atomic

Et nytt høydpunkt, dog fullstendig annerledes i sin natur, viste seg etterpå i Atomics konsert på Victoria. Den norsk-svenske kvintetten begynner nesten å dra på åra siden oppstarten i 2001, og det som en gang var friskt og ferskt på den skandinaviske jazzscenen er i dag på grensen til et tilbakelagt kapittel.

Dette synes tydeligvis Atomic selv også, som etter å ha spilt inn tre studioplater og en liveboks, nå har kommet med “Retrograde”. Dette er en dobbel studioskive med en live bonusplate, ensemblet sikter tydeligvis mot nye stormfulle høyder. Mer kritisk til egen stil, mer utfordrende overfor lytteren, og med større armslag i form og struktur.

For å si det lett og litt banalt, nå fremstår de mer som et friimproband enn et frijazzband. Vi kan sammenligne med førstealbum “Feet Music” for å se de store kontrastene, og det er helt klart at de nærer en helt annen type improvisasjon nå, all den tid soundet fremdeles er vel bevart. I de tidlige platene lå et sterkt fokus på driv og energi, mens friimproviserte strekk har gradvis sneket seg inn i bandet og kommer klart frem på “Retrograde”.

Dette får bandet til å vokse, rett og slett til å virke mer voksent. Å spille pumpende sekstitallsjazz og avantgardistisk improvisasjon er noe mange er i stand til å gjøre hver for seg, men det er ikke selvsagt å sammenkjøre alt dette i samme band. Atomic gjør det, så også på Victoria denne augustkvelden.

Gamle låter som “Crux” og ikke minst bomben “Boom Boom” avsluttet hvert sitt sett, og viste at bandet har gjort utrolige ting også tidligere, mens det øvrige repertoaret hentet fra “Retrograde” viste at det samme bandet nå gjør nye utrolige ting. Jeg tar hatten av og takker for konsertopplevelsen.

Publisert:

Del: