Det kan oppstå interessante og inspirerende løsninger når ungdommelig energi møter årelang erfaring. – I new York lærte jeg at jeg hadde talent. At jeg kunne få til det jeg ville. At improvisasjon er en form for rask komposisjon. Dette sier den svært profilerte jazzgitaristen Jacob Young i denne andre delen av Ballades store portrettintervju. Her forteller han også om sitt forhold til norsk musikkpresse: – Norske musikkjournalister er også nokså irriterende. Det finns noen hederlige unntak, men stort sett opptrer de som kveg som er livredde for å ha en selvstendig mening. Innsikt i musikalsk kvalitet er ikke fremtredende, mener Young.

Jacob Young (Foto: Dag Alveng)

Av Torstein Ellingsen

Inspirasjon
Ballade vil vite hvilke gitarister som har vært hans viktigste inspirasjonskilder. Jacob forteller at de mest sentrale har vært Grant Green, Jim Hall, John Scofield, John Abercrombie, Bill Frisell og Pat Metheny (særlig da han var på ECM). Av norske gitarister nevner han Bjørn Klakegg, Terje Rypdal, Lakki Patey, Knut Reiersrud, Knut Værnes og Staffan William-Olsson.

Vi vil videre vite hva lærerne i New York særlig lærte bort.

— At jeg hadde talent. At jeg kunne få til det jeg ville. At improvisasjon er en form for rask komposisjon. Jim Hall fikk meg til å tenke improvisasjon og komposisjon på en ny måte. Han søker sammenheng og tematisk utvikling, slik en klassisk komponist gjør det. Han tenker som en komponist når han spiller solo. Dette ga meg inspirasjon til å øve.

— Det å lære seg ulike sjangre er viktig, men ikke selve målet. Et viktigere mål er å begrense frase-spillingen. Unge musikere går gjerne i den fella – de spiller nesten den samme soloen hver gang. Man må alltid spørre seg: Hvilken komposisjon er det jeg improviserer over?

Prioriterer norsk musikk
Jacob spiller på den nye plata til Bendik Hofseth. Sammen med Bendik sitter han også i styret i NOPA, og jobber med saker som gjelder norske komponister og tekstforfattere. Jacob er tidvis irritert på norske jazzfestivaler og journalister som ikke kjenner sin besøkelsestid hva gjelder norsk musikk.

— Festivalene er altfor trendorienterte. I tillegg er de mer og mer en stor fyllefest, hvor musikkopplevelse er nedprioritert. Det viktigste er mange mennesker og mye øl. Festivalene kan dessuten bli flinkere til å gi et svar når man henvender seg til dem.

— Norske musikkjournalister er også nokså irriterende. Det finns noen hederlige unntak, men stort sett opptrer de som kveg som er livredde for å ha en selvstendig mening. Innsikt i musikalsk kvalitet er ikke fremtredende. De kan mye om historie, de rette navnene og elsker å høre musikk – men det er ikke alltid nok.

— Det er ille at norske avisredaksjoner synes det er interessant å bruke kultursidene sine på så mye amerikansk og utenlandsk musikk. Det får man jo overalt uansett. Det er trist at redaktørene ikke ser at de har et kulturansvar for å bringe norske kulturuttrykk ut til folk. En journalist bør ha som hovedoppgave å informere om hva som skjer, og hvordan det som skjer stiller seg i forhold til andre ting som har skjedd før. Fortrinnsvis det som skjer lokalt. Det lokale er jo avisenes domene. Alt det andre får vi jo uansett på TV, og gjennom andre medier.

Jacob er derimot mer imponert over norske musikeres og jazzklubbers profesjonalitet og tålmodighet:

— Det er rørende hvor mange som jobber så mye, med så dårlige fremtidsutsikter. Dessuten er jeg takknemmelig for alle de gode hjelperne i (jazz)klubbene rundt om i landet, som stiller opp på idealistisk basis, og hjelper med å få livemusikk ut til publikum, også utenfor festivaltida. Uten disse arrangørene stopper musiken opp.

Nytt materiale – og noen konserter
— I år skal jeg prøve å komponere nytt materiale, og så vil jeg forsøke å spille noen konserter med bandet mitt i Norge og andre steder. Så skal jeg jobbe som frilans gitarist og komponist. Kvintetten fra Evening Falls skal spille på Sunside Jazzclub i Paris (12. mai) og i Munchen (13. mai). Det blir spennende. Norske festivaler blir det dessverre ikke noe av i sommer, noe jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over, sier Jacob.

— Generelt prøver jeg å gjøre forskjellige ting, ha balanse. Hvis man bare gjør én ting, kan det bli for endimensjonalt. Man trenger dessuten livserfaring for å bli en original musiker og opphavsmann.

— En 20 åring som drar til New York for å prøve lykken har ofte ikke så mye livserfaring. Det kommer etterhvert, avslutter småbarnsfar Jacob Young.

Mer informasjon om Jacob Youngs utgivelser og konserter er å finne på www.jacobyoung.no

Publisert:

Del: