INNLEGG: I sin blogg irriterer Morgenbladets musikkritiker Magnus Andersson seg over Kristian Meisingsets kronikk i Aftenposten. Han mener det er merkelig at Meisingset kan forkaste en hel kunstform som han åpenlyst ikke har særlig kjennskap til, og spør om vi ville tatt Meisingset alvorlig hvis det var samtidspoesien han kritiserte på et like tynt grunnlag. Ballade trykker her en lett bearbeidet versjon av Anderssons opprinnelige bloggpost på hanslick.com.

Magnus Andersson 2005

Av Magnus Andersson

Egentlig skulle dette vært en anmeldelse eller en refleksjon over ballettforestillingen ”På kammerset med Elo & Boyadjiev”, men det ble til noe annet. Det ble til noe annet fordi jeg har gått og irritert meg mye. Bakgrunnen er kulturredaktør Kristian Meisingset, som til daglig skriver i tidsskriftet Minerva, sin kronikk i Aftenposten 18. november.

Han retter oppmerksomheten mot den kritikkverdige programmeringen i Norges nye operahus, men det er ikke dette jeg irriterer meg over. Nei, dette fortjener han heller takk for enn kritikk. Hva som er langt mer problematisk er hans spørsmål om hvorvidt ”Operaen i Bjørvika var en god og legitim investering.” Skulle Meisingset få det slik han ville hadde vi nå ikke hatt et nytt operahus, og kanskje DNO&B også hadde vært tvunget til å legge ned virksomheten i den gamle bygningen på Youngstorget. Å kategorisk fordøme et kulturuttrykk hører til i en høyrepopulistisk argumentasjonsstil som det forbauser meg at en seriøs kulturredaktør kan nedlate seg til å bruke.

Bakgrunnen for hans uvilje mot opera er forestillingen ”Titus”, og på bakgrunn av regien konkluderer han med at forestillingen ikke angår ham. Jeg mener at han har bommet på to vesentlige ting. For det første må vel ikke kunst av alle slag være så forbasket seriøs hele tiden? Jeg skjønner ikke hvorfor humoren i stykket ikke var nok. OK, jeg kan skjønne at det ikke var tilstrekkelig, at det kanskje var for lav humor for Meisingset, men likevel er det en lang rekke poenger som selv den uvante operabesøkeren kan få seg en god latter av. Er ikke humor noe som angår mennesker av i dag?

Det andre han ikke har sett i forestillingen er langt alvorligere. Han omtaler en ”glimrende fremføring av musikken og fantastiske solister”, og samtidig er han ærlig nok til å bekjenne at dommen er felt med utrente ører. Er det så ikke bare godt at han lar seg begeistre? Jo, selvfølgelig, men med utrente ører har en rekke vesentlige poenger med forestillingen gått tapt. Når Meisingset bekjenner sin manglende vane med å se og høre opera, diskvalifiserer han seg fra å skrive en seriøs kritikk av opera som kunstform.

Når han ikke er i stand til å forstå hva Rinaldo Alessandrini fikk til med orkesteret, når han ikke er i stand til å høre de små nyansene i tolkningen, når han ikke kan høre hvordan tekst spiller mot orkestersats og Alessandrinis behandling av den; da er hans kritikk dømt til å komme utenfra, som noe påklistret, som noe uvesentlig, som et populistisk oppgulp som ikke berører de kunstneriske hendelser som finner sted i det nye operahuset.

Ville vi akseptert hans resonnement hvis det gjaldt samtidspoesi? Ville hans kritikk om manglende relevans være gyldig der? Hva er det han søker? Hvis han bekjente at han ikke hadde grundig kjennskap til samtidspoesien, hvis han ikke kjente dens kodespråk, ville vi da akseptert hans resonnement som ender i antydningen om at kunstformen burde legges ned? Ville vi tatt hans kritikk på alvor hvis han mente at samtidspoesien var underlegen fordi den manglet et (politisk?) budskap?

Gjennom Alessandrinis mesterlige ledelse var ”Titus” langt mer enn vakker, og gjennom å være en musikalsk fulltreffer har forestillingen stor relevans. Tar man språkets bokstavelige betydningspotensial som eneste utgangspunkt for menneskelig erfaring og forståelse blir imidlertid relevansen merkverdig blek. Men hvis språket var alt ville vi mennesker vært døde for lenge siden, fordi forplantning og en rekke andre vesentlige drifter blir ikke styrt med ordet.

Nok et beklagelig aspekt ved Meisingsets kronikk er at han ikke har klart å skrive navnet til den institusjon han omtaler korrekt. Den heter nemlig ikke Den Norske Opera, men Den Norske Opera & Ballett. Gjennom å glemme å omtale balletten ser han bort fra de aller mest spennende oppsetningene i det nye opera- og balletthuset. Den siste av disse var ”På Kammerset med Elo & Boyadjiev”. Danseforestillingen var nok en gang en makeløs prestasjon. Koreografene er i absolutt verdensklasse. Boyadjiev er sjeldent musikalsk, og Elo er en stor humorist. Dansekompaniet ved Den Norske Opera & Ballett har gjennomgått en rivende utvikling de siste årene, og dette var tydelig i disse forestillingene. Dessuten må jeg nevne den levende musikken som ble spilt av Sølve Sigerland og ikke minst Oslo Strykekvartett. Jeg fikk dessverre ikke med meg de sistnevntes Schubertfestival, men jeg er uhyrlig takknemmelig for at jeg fikk med meg deres fortolkning av Schuberts Piken og døden-kvartett i den nevnte ballettforestillingen.

Jeg lurer på hva Meisingset ville sagt om forestillingen. I hans liste over relevante kunstformer i Norge nevner han ”litteratur, teater, musikk og kunst”. Dans er ikke en av de relevante kunstformene. Kan det være at han har problemer med at dansen ikke handler om noe? En bevegelse kan vel ikke ha relevans for vår samtid? Men hele spørsmålet om relevans er en absurd spørsmålsstilling.

Det er gledelig at Aftenposten gir så stor plass til en kommentar rundt musikken. Imidlertid er det trist at kronikken ikke handlet om hva som faktisk skjer i operahuset. Vi trenger en levende debatt om hva opera- og balletthuset skal fylles med, og argumentene bør være faglig begrunnede. En slik debatt sto åpenbart ikke på Meisingsets agenda.

Magnus Andersson er musikkritiker i Morgenbladet og har en blogg på hanslick.com.

Publisert:

Del: