Publisert:

Del:

Fortsatt er kjønnsbalansen ujevn i musikklivet, men det er vanskelig å komme videre i debatten, skriver Heidi Sævareid.

© Lars Opstad, Rikskonsertene

16. januar ble Charlotte Myrbråtens Bergens-baserte konsept ”Full Pop” bragt til Oslo av Rikskonsertene, med tre debatter og tre konserter (Amina Sewali, Nils Bech og Femtastic.)

— Det kan kanskje virke trettende med nok en debatt om kjønn og skjønn og musikk, åpnet Myrbråten. Så hvorfor fortsette? Jo, fordi ting ikke skjer fort nok. Vi har fortsatt en mannsdominert kritikk, et kjønnet språk og en stor skjevhet ved festivaler og utdanningssteder. Hva kan gjøres? Bør noe gjøres?

At ting beveger seg tregt i musikkbransjen, ble bekreftet av Elin Aamodt, leder i GramArt. Hun fortalte om Balansekunstprosjektet og presenterte en undersøkelse som har kartlagt kjønnsbalansen i musikklivet: i medlemsmassen og på inntektsfronten. Kvinner får færre spillejobber og nomineres sjeldnere til priser. Det handler ikke om mangel på risikovilje, mente Aamodt – men om at både menn og kvinner velger menn.

Vel – ting kan se dystert ut. Men Elin Aamodt understrekte at ingen diskriminerer med vilje. Hun talte også imot sutring – det vil jo ingen høre på. Ja til positivt fokus! Denne holdningen var i tråd med tilbakemeldinger hun hadde fått fra medlemmene i GramArt.

I påfølgende debatt, om statistikk, tall og endring, grep leder for Rikskonsertene Turid Birkeland raskt fatt i sutrepoenget. Klart man må si fra når noe er galt – det må til hvis man vil ha endringer.

Kvotering ble også et tema. Aamodt uttrykte skepsis, selv om hun tidvis fant kvotering nødvendig. Journalist Rita Westvik minnet om historiske fakta og poengterte at kvotering bedrer prosessen.

Et annet eksempel på støtte til kvinner, er AKKS. Leder Hilde Hammer kunne fortelle at ikke alle ønsker å bli assosiert med AKKS i tiden etter gjennombrudd i det profesjonelle musikklivet. Dette måtte man bare ta til etterretning, sa hun, men understreket også at AKKS gjør en viktig jobb med å skape forbilder for unge jenter.

Et annet aspekt som kom frem i debatten, var at stivbente regelverk ofte hindrer likestilling – NAV har f.eks. kompliserte ordninger for frilansere, noe som slår hardt ut for kvinner med barn. Så ubalanse handler ikke kun om mannsdominans.


F.v: Turid Birkeland, Rita Westvik, Hilde Hammer og Elin Aamodt. Foto: Lars Opstad, Rikskonsertene

Neste debatt hadde overskriften ”Kritikk, musikk og språk.” Kritiker og forfatter Susanne Christensen innledet, og uttrykte lite håp om bedret kjønnsbalanse. ”Rock rimer på cock”, spissformulerte hun. Men samtidig – siden rock i bunn og grunn betyr sex, så burde man utnytte det frigjørende potensialet når man arbeider med musikk, mente Christensen, som holdt frem den feministiske punkebevegelsen Riot Grrrl.

Etter innledningen deltok Christensen i panelet, som ellers besto av Eirik Kydland, redaktør i Eno, og Lisa Dillan, improvisasjonskunstner og jazzvokalist.

Dillan delte Christensens dystre syn. Vi er ikke et demokrati, sa hun. Menn har fortsatt all definisjonsmakt innen kulturlivet.

I panelet var det enighet om at det er forbedringspotensial på kritikkfronten (utdrag av skrekkeksempler på sexistiske musikkanmeldelser rullet på skjermen i bakgrunnen). Erik Kydland ramset opp en del stikkord om hva som er galt – man bruker for eksempel fortsatt oftere ordet ”jenteband” enn en skikkelig sjangerbetegnelse, man sammenligner (og dobbeltanmelder) kvinnelige artister som ikke har noe annet til felles enn å være kvinner. Språkbruken er det også mye å utsette på, mente Kydland, som har skrevet en kritisk tekst om tendensen til å snakke om at flinke damer har ”baller”.

Kydland tok også opp sutretråden som Aamodt startet. Å beskylde noen for å sutre er et eksempel på språklig maktstruktur, sa han. Selvsagt må man påpeke det som er galt! Så klinket han til med følgende fynduttrykk: Keep on sutre in the free world!

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Myrbråten spurte om det er for enkelt å skaffe seg en posisjon som anmelder av populærmusikk. Er det slik at dette ikke krever noen forkunnskaper, i motsetning til litteratur- og teaterkritikk?

Dillan svarte at det er store faglige mangler hos mange anmeldere, og at dette kan være blant årsakene til at det blir mange usakligheter i anmeldelsene. Hvis man har kunnskap blir det gjerne mer prat om gitarteknikken enn puppene til en kvinnelig musiker, mener Dillan-

Hva kan man så gjøre? Flere nevnte at dette i første rekke er pressens mandat. Både redaktører og hver enkelt anmelder må ta ansvar. Kydland kom med følgende formaning: Jobben din er å unngå klisjeer! Tenk mens du skriver!

Siste debatt i rekken, som handlet om sjanger og kjønn, ble innledet av Natalie ”Cleo” Missaoui og Vanessa Marko, to representanter for det feministiske hiphop-kollektivet Femtastic. De fortalte om sitt arbeid for å oppmuntre flere unge jenter til å begynne med hiphop. Dette er jo en sjanger hvor kvinner er underrepresentert, i likhet med for eksempel metal. Da paneldiskusjonen kom i gang, ytret paneldeltager Maja Ratkje uro for misogynien i hiphop, og Marko bekreftet at det er sterke strukturer å kjempe imot.

Journalist og forfatter Marta Breen presenterte en del av sine funn fra arbeidet med boken Kvinner, vin og sang. At kvinner og menn velger ulike instrumenter, tør vel være kjent. Det er dessuten en tendens til at kvinner jobber mer med vokal, harmonier, melodier og tekster. Og kvinner spiller gjerne solo, mens menn oftere spiller i band. Men selv om Breen nevnte disse tingene, var hun også oppgitt over konstant kjønnsfokus– for eksempel over uttalelser som: ”Sitter kvinnelige musikere fast i knitrepopen?”

Musiker Nils Bech, som stadig bryter med kjønns- og sjangerforventninger, sa at det hadde vært utfordrende å møte folks fordommer mot ham og hans feminine uttrykk. Han vil jo bare gjøre sine ting, men folk oppfatter det åpenbart som et statement.

Maja Ratkje kom med et hjertesukk over at det ble et slags statement i seg selv å være kvinne i samtidsmusikken, og fortalte at det var vanskelig å slippe inn. Kunstmusikken er basert på menn, og hvor er forbildene? Og hvor er de kvinnelige dirigentene? Helst i salen, skal man tro Oslo-filharmoniens sjefsdirigent Petrenko. Ratkje viste til hans problematiske uttalelser om kvinnelige dirigenter ble brakt på bane – og fastslo at patriarkalske maktstrukturer fortsatt er et problem.

Paneldeltagerne var enige om at mange fastlåste forestillinger har å gjøre med manglende oppfinnsomhet og vanetenkning, noe som i sin tur fører til ubalanse på de ulike musikkfeltene. Dette var også Aamodt inne på, men hun mente det var gode håp om endring nå som det er flere kvinner i ledende stillinger i musikklivet.


F.v.: Charlotte Myrbråten, Vanessa Marko, Nils Beck, Maja S. K. Ratkje og Marta Breen. Foto: Cathrine Jacobsen, Rikskonsertene

Så er spørsmålet – bidrar et arrangement som Full Pop til endringer i et ubalansert musikkliv? Det er vel et urettferdig spørsmål, for så enkelt er det jo ikke, men siden kjønn og musikk stadig debatteres, bør innfallsvinkelen for et ordskift vurderes grundig.

Myrbråten fortalte innledningsvis at hun hadde tatt et aktivt valg denne kvelden om å utelate anmeldere som fortsatt tror noe heter ”jenteband”, og først og fremst invitert folk som mener at noe bør gjøres, folk som kan tenke konstruktivt sammen. Derfor ble det neppe aggressive fronter, varslet hun. Det er vel og bra at det ikke legges opp til krangling og roping, men samtidig tror jeg debatten kunne vært langt mer konstruktiv om man hadde fått i tale noen av de aktørene som er med på å opprettholde status quo. Nå er det uråd å peke ut ”enkeltsyndere”, til det er situasjonen for kompleks, men det hadde vært interessant å høre hva for eksempel redaktører har å si om dette. Pressens mandat ble flere ganger nevnt i samtalene.

Samtalene, ja – for dette var nok i større grad en prat mellom meningsfeller enn et ordskifte mellom folk som utfordret hverandre. Den største uenigheten handlet om hvorvidt det var greit å snakke om sutring, og som tilhører var det lett å få følelsen av at her var det intet nytt. Jeg etterlyser ingen skyttergravsdebatt, men stiller meg tvilende til hvor nyttig det er at meningsfeller sitter og gjentar for hverandre og salen (trolig meningsfeller) hva problemene består i. Det fremstår for meg som å preke for menigheten. Mer motstand trengs.

Men – det er så klart ikke Full Pop som skal bære byrden av å finne løsningen på kjønnsubalansen i musikklivet. Her må det arbeides på mange områder, og Balansekunstprosjektet er en godt utgangspunkt for arbeidet. For det er et stykke igjen.