ANMELDELSE: Når det blir for mye av for lite — og det å ville Schubert. Annabel Guaita gjør en personlig vandring gjennom to av Trondheim kammermusikkfestivals dager.

© Arild Schei

Trondheim kammermusikkfestival har i mange år satset på nålevende festivalkomponister, og dermed satser de også mer på den nye musikken enn mange andre festivaler gjør. Festivalen holder jevnt over et høyt nivå, og evner å treffe et bredt spekter av publikum. Bruken av uortodokse lokaler skaper samtidig lave dørterskler for nye publikummere.

Møtet med årets festivalkomponist, Lera Auerbach var en blandet opplevelse. I tillegg til å være komponist, deltok hun både som utøver, fotograf og poet. I Trondheim hørte jeg også mer enn Auerbachs komposisjoner. Opplevelser av Schuberts og Mozarts musikk smittet over i måten jeg lyttet til Auerbachs stykker på, og dette til sammen reiste spørsmål omkring musikkens, versus utøverens ekspressivitet. I musikalsk sammenheng betyr espressivo det å spille uttrykksfullt, og et spørsmål som trengte seg på ble hva som egentlig ligger i det å være uttrykksfull? I hvilken grad er et personlig utrykk nødvendig for å formidle musikken?

Et sansebombardement
Operaen «The Blind» ble spilt på Dokkhuset. Regien var ved John La Bouchardière og librettoen er basert på skuespillet Les Aveugles («De Blinde») av Maurice Maeterlinck. Allerede før musikken startet, var sansespillet i gang. Publikum ble ført inn i salen med bind for øynene, og skulle på denne reisen få følelsen av å være i en skog. Raslende løv, lavendellukt, ujevn skogsbunn og vekselvis varme- og kuldebølger traff kroppen på veien inn til stolene. Sangerne begynte på en lang reise i vokale linjer. Det steg og sank i intensitet. De vandret omkring i rommet, og på et tidspunkt var jeg omringet av utøvere som sang med fullt register i utrykk og i desibel. Lydnivået og sangernes følelsesladde uttrykk overskred mitt komfortnivå. Jeg lurer på hvorfor jeg opplevde dette som et ubehag?

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Jeg opplevde samtidig at musikken fikk mindre plass enn jeg foretrekker i en opera. Det rare var at jeg samtidig opplevde musikken som påtrengende. Auerbach sier i et intervju at hun er glad i maksimalisme. Maksimalismen i oppsetningen opplevde jeg som et sansebombardement. Samtidig opplevde jeg musikken lite substansiell, og dermed vanskelig å følge. Jeg lette etter en mer tydelig form, eller var det mer innhold jeg lette etter? Jeg minnes en film om den rumenske dirigenten Sergiú Celibidache. Han sier her at man intuitivt forsøker å strukturere enkelthendelser for å skape en helhet av dem.

«En tonesekvens følger en struktur som til sist sammenbinder begynnelsen med slutten. Når vet jeg at et musikkstykke er slutt? Jeg vet det når jeg opplever at slutten er i begynnelsen. Når slutten holder det begynnelsen lovet. Kontinuitet betyr ikke å gå fra ett øyeblikk til et annet, men å oppleve tidløshet. Hva skal til for å oppleve en hvilken som helst struktur som et hele? Den absolutte koblingen mellom de individuelle delene.»

Essensen i det Celibidache sier er at det er sinnets natur å søke en sammenheng mellom første og siste tone. Kanskje krevde den symbolistiske teksten med sin trang til ikke å forklare — men heller hensette leseren i en tilstand av sansning — et musikalsk tilsvar. Mitt problem var at jeg ønsket at musikken ville speile dybden som den åpne teksten skaper og her hørte jeg ingen slik dybde, snarere en repetitiv veksling mellom to enkle elementer: salmesangen og de følelsesladde linjene.

Å ville Schubert
Så gikk turen til Schubert i Frimurerlogen. Schuberts musikk krever en evne til å arbeide i dybden og å se den store strukturen gjennom detaljene. Det fordrer også å finne en utrykksmessig balanse mellom å gjengi musikkens karakter, og legge sin personlighet inn i tolkningen. Hvor mye skal man gi av seg selv, og når skal man gjøre dette?

Les også: Intervju med festivalkomponist i 2007, George Crumb

Ann-Helen Moen og Håvard Gimses tolkning av fem sanger av Franz Schubert førte meg litt nærmere et svar. Jeg opplevde nemlig at Moens prosjekt med Schubert var å holde tilbake. Hun startet de lange reisene gjennom hver sang med å holde igjen, nesten uttrykksløst, og etter hvert var det som om jeg ble ”lokket” opp på scenen. Jeg ville høre mer! Hennes vidunderlige stemmeprakt og intonasjon bar musikken fram. Hun trengte ikke legge på mye utrykk eller vibrato. Uttrykket ble til. Men så; i den tredje sangen Des Fischers Liebesglück, en sang med fire identiske vers, med samme reise gjennom det samme musikalske materialet: Da åpner hun slusene. Det treffer, og det treffer hardt. Hvorfor? Det er en følelse av å lytte til en som vet hva hun vil. Med hele verket. Hun vil Schubert. Hun uttrykker ikke bare seg selv, hun lar Schuberts musikk strømme gjennom sin teknikk og klang og filtrerer på denne måten musikkens utrykkskraft slik at det også er plass til meg som lytter. Det ble form og det ble innhold. Og det ble en tanke om at det tilbakeholdne i starten av sangen ble vanvittig virkningsfullt. Her ble utøverens tilbakeholdne utrykk en betingelse for hvordan jeg opplevde helheten i musikken.


Lera Auerbach spiller sitt eget verk. Foto: Arild Schei

Torsdag var det duket for Auerbach med Trondheim Symfoniorkester Som solist i Mozarts 20. klaverkonsert var hun tung på labben og de ustabile tempiene hun hadde i yttersatsene gjorde det vanskelig for orkestret. Men TSO under ledelse av Rolf Gupta gjorde en formidabel innsats. De reagerte lynraskt og spilte med spenst, presisjon og energi. Pianisten Lera Auerbach gjorde en hederlig innsats, men det virket ikke som hun fant seg til rette i rammene som Mozart gir for utøveren. Jeg opplever at hun har for mye eget utrykk som hun ikke klarer å tilsidesette. Hun klarer ikke hvile i Mozarts verden. Jeg får en følelse av at hun går inn for å være overveldet, av musikken — men også av seg selv. Jeg spurte meg selv om hun kanskje anser det å være overveldet som en forutsetning for å kunne uttrykke store emosjoner musikalsk. Om hun trodde overveldelsen ville ha en smitteeffekt på publikum. Kadensene hun hadde skrevet selv, ble det beste med Mozart-konserten. Hun lekte med harmonier og temaer, og kom «på hjemmebane». Der og da tenkte jeg at det hadde kledd henne bedre å være i jazzsjangerens friere tøyler.

Les også: Intervju med festivalkomponist i 2008, Rolf Wallin

Utfordre og overraske?
Ordet jeg gikk smakte på disse dagene var ekspressivitet. Kan man altså bli for uttrykksfull som utøver? Et det i så fall mulig å viske seg selv mer og mer ut som utøver ved å gå inn i det uttrykksløse? Jeg har forstått at Moen og Gimse fant det problematisk at Schubert skriver så langsomme tempi. De hadde likevel bestemt seg for å holde tempoet nede i noen av de langsomste sangene, og tok det som en del av festivalens oppfordring; om å overraske og å utfordre.

Å holde tilbake slik, kanskje dette er å sende sine følelser innover i stedet for utover. Kan dette kalles et inntrykk i stedet for et uttrykk? Ved å holde tilbake utfordrer — og kanskje til og med rører og henfører — man sitt publikum?

Annabel Guaita er frilans pianist og kritiker i Bergens Tidende. Er i sluttfasen av en kunsterisk doktorgrad om Fartein Valen.
Sitatet er hentet fra Schmidt-Garré: Celibidache; You don’t do anything, you just let it evolve. (DVD, Pars media, 1991)

Publisert:

Del: