“Dødsboer ryddes, spillesteder og studier er nedlagte. Båndene rådner, plakaterne, instrumenterne, livs- og karriereforløbene forsvinder. Historien smuldrer mellem hænderne på os.” (fra prosjekteringen av RockCity, Dansk Rock- og Pophistorisk Museum & Samlinger, 2000)

Av: Robert Dyrnes, styremedlem, Norsk Rockforbund, Helge Gaarder, produsent, Rikskonsertene, Marit Hamre, leder, NRK Platearkivet, Ole Andreas Hagen, bibliotekar, NRK Platearkivet, Aslak Oppebøen, informasjonsrådgiver, Norsk Musikkinformasjon, Arvid Skancke-Knutsen, redaktør, ballade.no, willy b, kulturarkeolog

1. Bakgrunn for innstillingen
Behovet for opprettelse av et eget arkiv for norsk pop/rock har vært diskutert i en årrekke. På 80- og 90-tallet ble spørsmålet spesielt aktuelt, bl.a. på bakgrunn av etableringen av Norsk Jazzarkiv og Norsk Visearkiv.

Under Lydarkivkonferansen i Mo i Rana i 1998 – jfr. vedlegg 1 ”Statutter Norsk Lydarkivkonferanse” – ble behovet for ivaretakelse og innsamling av norsk populærmusikk diskutert. Man ble enige om at spørsmålet skulle tas opp som et hovedtema på neste konferanse i 2000. Saken ble forberedt av det nye arbeidsutvalget:
— Siren Steen (Bergen Offentlige Bibliotek)
— Trond Valberg (Nasjonalbiblioteket)
— Hans Heinrich Thedens (Institutt for musikk og teater, Universitetet i Oslo)
— Inger Johanne Christiansen (Nasjonalbiblioteket, Norsk Musikksamling)
— Marit Hamre (NRK Platearkivet)
— Helge Gaarder (Rikskonsertene)

Lydarkivkonferansen i Bergen 2000, vedtok følgende resolusjon:
”Konferansen for norske lydarkiv og bibliotek” avholdt konferanse 26.-27. oktober i Bergen 2000. Et av hovedtemaene var bevaring, arkivering og formidling av materiale innen norsk pop/rock. Bl.a. presenterte daglig leder Olle Johansson Svensk Rockarkiv som Svensk Kulturråd initierte i 1993. Konferansen konkluderte med at det er behov for et eget Norsk Rockarkiv. Det ble nedsatt et eget arbeidsutvalg for å utrede nærmere spørsmål som organisering, institusjonstilhørighet, form, innhold og økonomi. Utvalget består av Norsk Rockforbund (Trond Bjørknes), Norsk Musikkinformasjon (Aslak Oppebøen), Rikskonsertene (Helge Gaarder), willy b og NRK Platearkivet (Marit Hamre). Utvalget konstituerer seg selv og supplerer med ytterligere medlemmer etter behov. Utvalget skal ferdigstille en betenkning/innstilling til Nasjonalbiblioteket v/ Bendik Rugaas innen 1.5.2001.

Arbeidet med innstillingen har tatt lengre tid enn forutsatt da det ikke har vært egne midler til forprosjektet, og alle involverte har arbeidet med saken i tillegg til daglige arbeidsoppgaver.

Norsk Rockforbund har vært representert av styremedlem Robert Dyrnes i stedet for Trond Bjørknes, og utvalget er etterhvert supplert med Ole Andreas Hagen i NRK Platearkivet og Arvid Skancke-Knutsen i Norsk Musikkinformasjon.

Utvalget har under arbeidet med innstillingen besøkt NRK Platearkivet, Norsk Barnebokinstitutt, Norsk Musikksamling, Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv og Norsk Musikkinformasjon.

Innstillingen stiles til Nasjonalbiblioteket med gjenpart til oppdragsgiver – deltakerne på Lydarkivkonferansen 2000. Da konklusjonen på utvalgets arbeid er at det bør opprettes en selvstendig stiftelse i egne lokaler, kan man ikke forvente at Nasjonalbibliotekaren vil følge opp saken på egen agenda. Utvalget tar derfor selv ansvar for videre saksgang – jfr. kapittel 8 – men er selvfølgelig takknemlig for all bistand Nasjonalbibliotekaren kan gi.

2. Behovet for innsamling, bevaring og formidling
Det er fire hovedgrunner for at det bør opprettes en egen nasjonal institusjon for innsamling, bevaring og formidling av norsk populærmusikk:

1) Kulturformens bredde, omfang og betydning
2) Bevaring av eksisterende samlinger
3) Fortløpende ivaretakelse
4) Forskning, undervisning, formidling

2.1 Populærmusikkens bredde, omfang og betydning
Utbredelsen og betydningen av populærmusikk har etterhvert nådd et ganske voldsomt omfang i Norge. Siden midten av femtitallet, da kinofilmen ”Vend Dem Ikke Ryggen” ble symbolet for et kulturelt veiskille i den vestlige verden, har tusener av norske band og artister etterlatt seg musikalske minnesmerker, både på nasjonalt og regionalt nivå. Noen har også oppnådd til dels stor oppmerksomhet utenfor landets grenser, og vært med på å plassere Norge i en positiv, internasjonal kontekst, innenfor et av de aller mest universelle av alle kulturuttrykk.

Samtidig er populærmusikk et vanskelig begrep å fange og avgrense. Alene den (overordnede) stilretningen vi kan kalle ”rock”, har eksistert i et utall varianter også i Norge. Det er i denne sammenheng antagelig nok å nevne noen av de viktigste hovedbølgene i kronologisk orden: Rock’n’roll, shadows-musikk, beat, R&b, psychedelia, pop, progrock, punk, new wave, garasjerock, black metal – kort sagt en vrimmel av musikalske uttrykk, med sine spesifikke og tidstypiske koder. I tillegg kommer alle tenkelige hybrider og avarter gjennom femti år med levende historie.

Denne omskiftelige kvaliteten utgjør en stor utfordring for de som ser verdien av å dokumentere denne delen av moderne, norsk kulturhistorie. Det er nettopp dette som Institutt For Norsk Populærmusikk har som mål å ta tak i. Historien som skal dokumenteres og gjenfortelles er like mangesidig som de potensielle brukerne av instituttet.

Vi har i denne sammenheng forsøkt å trekke visse grenser opp mot det man kan kalle underholdningsmusikk, der sjangre som revy- og slagermusikk, dansebandmusikk, musikaler og operetter ikke vil falle inn under instituttets prioriterte arbeidsoppgaver. Et nærmere forsøk på disse grenseoppgangene finnes i kapittel 5 – særlig punkt 5.2.

Nettopp fordi populærmusikken omgir oss hele tiden, er det lett å glemme at den er underlagt de samme forgjengelighetens mekanismer som alt annet historisk materiale. Populærmusikken er tilsynelatende godt ivaretatt av media, ressurssterke plateselskaper og oppegående bransjeorganisasjoner, men den historiske dokumentasjonen er i virkeligheten lemfeldig og nærmest ikke-eksisterende. Ingen sentral institusjon har hittil tatt på seg å samle og spore opp informasjon, sette den i en lett tilgjengelig sammenheng for den alminnelig interesserte, og ikke minst å gjøre den aktuell for eventuell framtidig forskning.

Det er ingen gitt å vite hva man kommer til å forske på i framtida. Men vi kjenner problemet med manglende, samordnet innhenting av dokumentasjon fra f.eks. folkelesningssektoren, hvor man mangler både bøker og blader, kildemateriale, informasjon og originale illustrasjoner fra nær sagt alle tider. Dette problemet er nå i ferd med å innhente rocken og dens beslektede uttrykksformer – uansett hvilke ressurser man antar befinner seg innenfor det private samlermarkedet. Dokumentasjon av norsk populærmusikkhistorie bør kort sagt være et spørsmål om kultur-bevaring i bred, offensiv forstand.

Rock/populærmusikk har hatt en stor betydning i Norge de siste femti år, både på det kulturelle, det sosiale og det økonomiske plan. På det kulturelle nivået har rock- og populærmusikk-estetikk berørt alle de andre store kulturområdene de siste femti årene – ungdomskultur, politikk, film, litteratur, tegneserier, media og reklame. ”Alle” har et forhold til populærmusikk, i form av personlige opplevelser av en låt eller et band, eller i møte med det samfunnet som populærmusikken var med på å endre. Populærmusikken er en kameleon, som kanskje bedre enn noen annen uttrykksform reflekterer endringer i samfunnet.

Sosialt sett har populærmusikken aktivisert et utall mennesker, med til dels store og positive ringvirkninger for lokalsamfunnet. Populærmusikken har skapt arbeidsplasser og engasjement, og har tilført verdifull erfaring og målbare gevinster for folk og firmaer i lys- og lydbransjen, konsertarrangører, kulturarbeidere, designere og musikkforhandlere av alle slag. I et historisk perspektiv skal man heller ikke underslå populærmusikkens politiske potensial som en samlende faktor i alt fra antirasistiske markeringer til aksjoner for lokalt samhold.

Økonomisk sett er populærmusikken en ikke ubetydelig faktor i norsk samfunnsliv. Det omsettes årlig plater og blader med basis i underholdningsmusikk for store beløp. Bare i rent plateslag ble det i 2001 omsatt produkter for nærmere to milliarder kroner, hvorav ca. 19 % var rent norske produksjoner. I tillegg kommer inntekter som er knyttet opp mot konsertarrangering og formidling. Det finnes i dag ingen samlet oversikt over hva populærmusikkk utgjør i rene eksportinntekter for Norge – en statistisk mangel som Institutt For Norsk Populærmusikk kan være medvirkende til å rette opp i.

2.2 Bevaring av eksisterende samlinger
Det eksisterer i dag flere relevante samlinger – både private, offentlige og halvoffentlige (foreninger og organisasjoner). Samlingene er generelt ikke tilgjengelige for offentligheten, de er spredt over hele landet med til dels fragmentarisk innhold, og flere er ikke katalogisert hverken digitalt eller analogt. Flere av samlingene er allerede tilbudt et samlende arkiv, men så lenge dette ikke finnes, står samlingene i fare for å forsvinne. Vi skal her nevne fire eksempler:

· Utvalgsmedlem willy b sin omfattende samling av plakater og flyers gjennom 25 år.

· Rikskonsertenes lydvedlegg i søknader til Turné-, festival- og transportstøtte til rock og beslektede musikkformer, ca 1500 enheter (Vinyl, CD, MC, DAT, VHS) fra årene 1992-1999 med til dels unikt materiale.

· Norsk Rockforbunds mangslungne og omfattende materiale – se vedlegg 2 ”Materiale fra Norsk Rockforbund” for detaljer. Samlingen omfatter komplette årganger av avisa Rock Furore med Flexidisker og CD’er, Rock Furores arkiv med pressemeldinger og bandfotos m.m., komplette årganger av Puls, Beat, BluesNews, Kurér og Nye Takter, en omfattende samling demo-bånd – ca. 3000 enheter med store mengder unikt materiale med kjente og ukjente band, samt forbundets arkiv med dokumenter tilbake til 1982.

· Det Oslo-baserte medieverkstedet Bootlegs egenproduserte samling av unike konsertopptak og videoer fra siste halvdel av 80-tallet og frem til midten av 90-årene som dokumenterer en svært viktig overgangsfase i norsk musikkliv; bl.a. med opptak av den norske black metal-scenens spede begynnelse.

Alene disse fire elementene vil utgjøre grunnleggende byggesteiner i instituttets samlinger. I tillegg kan nevnes samlingen etter journalist Arve Strømsether – landets kanskje største platesamling innen norsk populærmusikk fra perioden 1958-1970, samt utvalgsmedlem Robert Dyrnes’ egen samling av godt over 500 hjemlige fanziner – også denne sannsynligvis Norges mest omfattende.

Utover dette finnes det enormt med ulikt materiale – demoinnspillinger, konsertopptak, memorabilia, scrapbøker, film og fotos – hos private samlere, i lydstudioer, hos plateselskaper, i NRKs arkiver og hos spillesteder, arrangører og festivaler.

Det vil med andre ord neppe være noe problem å fylle opp arkivet med det som trengs, hverken hva fonogrammer eller litteratur angår. En del samlere vil donere samlinger til et institutt/arkiv, rett og slett fordi de ønsker at materialet skal bli bevart. Og har man uinteresserte arvinger, eller ingen i det hele tatt, så er det bedre at det får et godt hjem for evigheten. Samlernes siste store dilemma er jo: Hva skjer med samlingen når jeg dør? På det tidspunkt er man ferdig med problemer som penger, tid og plass, og ønsker i stedet materialet vel bevart. Det finnes eksempler nok å hente på slike ting i boksamlernes verden. Et arkiv må imidlertid ha en grundig troverdighet, og være pålitelig både hva informasjon, lagring og ikke minst levetid angår.

Mye materialet som finnes er i ferd med å eldes og forsvinne. Mange av rock- og popmusikkens første utøvere, arrangører og andre aktører faller fra. Vi gjentar: ”Dødsboer ryddes, spillesteder og studier er nedlag-te. Båndene rådner, plakaterne, instrumenterne, livs- og karriere-forløbene forsvinder. Historien smuldrer mellem hænderne på os.” (”RockCity – Dansk Rock- og Pophistorisk Museum & Samlinger”, 2000)

2.3 Fortløpende ivaretakelse
Det utgis i dag om lag 1.000 plater årlig med norske utøvere innenfor populærmusikk-feltet – mesteparten på CD, men et stigende antall også på vinyl. Innkjøpsordningen fanger opp kun en liten andel av dette. Mye av det mest interessante materialet fanges heller ikke opp av pliktavleveringsloven da det er snakk om til dels lave opplag på små selskap/etiketter, jfr. punkt 3.1, samt utgivelser med norske artister på utenlandske etiketter. Det er i dag ingen systematisk ivaretakelse av denne vesentlige delen av norsk kultur. Det samme gjelder for den omfattende aktiviteten på landets spillesteder – alt fra små lokale rockklubber til store, nasjonale festivaler.

I tillegg til dokumentarisk materiale som biografier og lignende, foregår det også en omfattende diskurs omkring norsk populærmusikk: avisdebatter, seminarer, hovedfagsoppgaver, bøker o.s.v. En oversikt utarbeidet av willy b. omfatter drøyt 200 bøker, hovedfagsoppgaver m.m. om norsk rock og/eller internasjonal rock sett fra Norge (jfr. vedlegg 3 ”ROCKENORGE MELLOM PERMENE”). Det finnes i dag ingen instanser som systematisk ivaretar dette materialet.

2.4 Forskning, undervisning, formidling
Institutt for norsk populærmusikk skal være stedet man kan henvende seg og møte nødvendig spisskompetanse. At det er et sterkt behov for et slags studiested i Norge hva rock og populærmusikk angår, ser man fort om man løfter blikket utover de rent kommersielle og de rent akademiske miljøers forsøk på å fange opp feltet.

Kyndig hjelp og veiledning er viktig for interessenter på alle nivå. Det kan være alt fra politiske myndigheter som skal velge hvor ressursene skal settes inn til den individuelle ”fan” som søker spesifikk informasjon om et avgrenset område. Det samme gjelder media, interesseorganisasjoner, kulturarbeidere, produsenter m.fl.

Et godt utrustet Institutt For Norsk Populærmusikk kan og bør supplere og anspore norsk skoleverk i undervisning innen moderne, nasjonal og internasjonal kultur. Senteret vil etter noen tids drift kunne tilby skreddersydde studieopplegg rettet inn mot ulike alderstrinn.

Over hele landet finnes det mange ungdomskoleelever som skriver særoppgaver innenfor pop og rock. Det kan være alt fra lokalt musikkliv til enkeltstående band, og det er viktig at slike unge forskningsemner får den hjelp og oppmuntring de trenger. Norsk Institutt For Populærmusikk vil kunne yte en slik støtte.

Journalister trenger også en kilde å gå til når det gjelder informasjon. Hvor finnes gamle postkort med The Vanguards? Hvor henvender man seg for å finne grundige og utfyllende opplysninger om fremveksten av den norske housescenen? Hvordan få en oversikt over artikler om DumDum Boys i bandets aktive periode? Og hvor kan man henvende seg for å høre historisk verdifulle opptak? I disse dager forberedes en omfattende dokumentarserie om norsk rockhistorie i NRK Radio og TV – 14 radioprogrammer og 10 TV-programmer som skal sendes våren 2003. Et institutt for populærmusikk ville vært en skattkiste i dette arbeidet og representert en etterlengtet kvalitetssikring.

Et arkiv over norsk populærmusikk vil også være et historisk kartotek over fordommer, brytninger, tendenser, trender og talenter – et dokument over nasjonens evne til å ta inn over seg internasjonale strømninger og gi disse en nasjonal drakt.

    3. Arkiv og samlinger i Norge
    En rekke bibliotek og samlinger omfatter en del norsk populærmusikk. Samlingene er imidlertid tilfeldige og alt for spredt. Nødvendig spisskompetanse på feltet er ofte fraværende. Det er jo nettopp behovet for spisskompetanse som er årsaken til at det etableres spesialarkiv.

    I tillegg til den generelle virksomheten i Nasjonalbiblioteket og folkebibliotekene, er det etablert spesialarkiv innen folkemusikk, jazz, viser og samtidsmusikk. Tiden synes overmoden for etablering av et spesialarkiv innen det omfattende feltet populærmusikk.

    Nedenfor følger en kort gjennomgang av relevant virksomhet i Nasjonalbiblioteket og folkebibliotekene i denne sammenheng, samt en kort beskrivelse av Folkemusikkarkivene, Norsk Musikkinformasjon, Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv, Norsk Barnebokinstitutt og Perspektivet Museum.

    3.1 Nasjonalbiblioteket, www.nb.no
    Nasjonalbiblioteket er delt i to avdelinger, henholdsvis i Mo i Rana og i Oslo. På musikksiden har avdelingen i Oslo en egen seksjon – Norsk Musikksamling. Begge avdelingene mottar pliktavleverte lydfestinger.

    Pliktavleveringsloven er imidlertid lite kjent blant mindre, uavhengige selskaper og produsenter. Dette medfører at mye av det historisk sett mest interessante materiale ikke fanges opp. Det er flere grunner til dette, men viktigst er et særtrekk særlig innen indierock, elektronika og hiphop med små opplag på små selskap/etiketter uten sentral distribusjon. Selv virksomheter med et 20-talls utgivelser i året er ukjent med loven.

    Siden denne innstillingen sendes i kopi til mange aktører i norsk populærmusikk – også en del som formodentlig ikke kjenner pliktavleveringsloven – gis det i vedlegg 4 ”Avleveringsplikten” en kort beskrivelse av loven og forskriftene.

    Avdelingen i Mo i Rana registrerer og bevarer flersporsbånd og masterbånd fra plateselskap og produsenter. Det er imidlertid ingen pliktavlevering for slikt materiale. Samlingen er derfor ufullstendig og noe tilfeldig. Et spesialarkiv for norsk populærmusikk kan være en viktig inndriver av slikt materiale for Nasjonalbiblioteket, da et spesialarkiv nødvendigvis må pleie nærmere kontakt med produsentmiljøene.

    Norsk Musikksamling i Oslo samler inn materiale som dokumenterer alle sider ved norsk og nordisk musikk og musikkliv. I tillegg anskaffes internasjonalt materiale i den grad det er viktig som støttesamling. Samlingen er tilgjengelig for forskning i en vid definisjon av ordet, og en stor del av samlingen lånes ut. Dette gjelder dog ikke lydopptakene.

    Samlingen holder til i egne lokaler, og er landets største musikkbibliotek med fire jevnstore samlinger: lydarkiv, manuskripter, noter og bøker. Samlingen gjør også en del innkjøp. I 2000 var tilfanget av offentlig utgitte lydopptak via pliktavleveringen ca. 600 titler. Populærmusikk utgjør en mindre, men allikevel ikke uvesentlig del av dette.

    Samlingen har 5 ¼ stillingshjemler, og av aktiviteter kan nevnes konserter, utstillinger, databasedrift m.m.

    3.2 Folkebibliotekene
    Alle kommuner er pålagt å ha et folkebibliotek, men folkebibliotekene er ikke pålagt å ha en musikkavdeling slik tilfellet er i Danmark hvor bibliotekloven av 2000 krever at alle kommunebibliotek skal ha en musikkavdeling.

    Mange folkebibliotek har likevel et musikktilbud med mindre samlinger av noter og CD-er. En del er avhengig av CD-ene som to ganger i året distribueres fra Norsk Kulturråd til folkebibliotek og musikk- og kulturskoler etter søknad til Norsk musikkinformasjon.

    Antall musikkfonogram i alle landets folkebibliotek var ved utgangen av år 2000 på 307.557. Deichmanske bibliotek i Oslo har en av de største samlingene meden bestand på litt er 18.000. I 2000 var totalutlånet for musikkfonogram i folkebibliotekene på vel 860.000.

    Noen av folkebibliotekene i de store kommunene har egne musikkavdelinger, bl.a. Trondheim, Oslo, Stavanger, Bærum, Bergen, Fredrikstad, Sandnes og Harstad. Disse avdelingene skal dekke alle musikkformer og inneholder både bøker, tidsskrifter, noter og lydfestinger. De er tilgjengelig for alle og har utlån av CDer. Andelen pop/rock-materiale varierer sterkt.

    Enkelte musikkavdelinger legger vekt på å skaffe til veie lokalt utgitte plater. Dette gjelder bl.a. Bergen off. bibliotek hvor musikkavdelingen har gode kontakter i byens musikkmiljøer. Dette gir biblioteket et godt tilfang av lokale demoutgivelser og plater fra lokale uavhengige plateselskap.

    Hovedbeskjeftigelsen til folkebibliotekenes musikkavdelinger vil er utlån noe som gjør samlingene utsatt for tap og slitasje. Alle sjangre fra inn- og utland skal dekkes innen knappe budsjetter. Alt dette gjør at folkebibliotekene ikke kan bygge opp noen komplette samlinger innen norsk pop/rock, og vil ha stor nytte av et sentralt populærmusikkinstitutt som kan bistå med materiale og ekspertise.

    3.3 Folkemusikkarkivene
    Folkemusikken er den sjangeren som er best dekket m.h.t. arkiver og samlinger i Norge. De tre mest sentrale er Norsk Folkemusikksamling, Rådet for folkemusikk og folkedans, og Arne Bjørndals samling.

    Norsk Folkemusikksamling, www.hf.uio.no/imt/avdelingene/nfs, er en del av Institutt for Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, og har dokumentasjon av norsk folkemusikk som hovedoppgave. Arkivet er primært et lydarkiv med titusener av opptak samlet gjennom feltarbeid. Med basis i dette materialet drives forskning og publisering, undervisning og utadrettet virksomhet. For musikkstudenter på grunnfag har Norsk Folkemusikksamling ansvaret for den obligatoriske undervisningen i norsk folkemusikk samt veiledning ved videre studier på området. Avdelingen har to vitenskapelig ansatte i fast stilling.

    Rådet for folkemusikk og folkedans, www.hf.ntnu.no/rff, har et eget folkemusikk- og folkedansarkiv. Arkivet inneholder et databasert personregister med ca. 7.000 informanter, intervju med en stor del av disse, og en del oppmålinger og notat om danseplasser. Samlingene inneholder videre ca. 11.000 fotografier, en stor filmsamling, en stor samling av lydopptak, et video-arkiv med opptak av folkemusikk og folkedans samt en samling av masterbånd fra ulike fonogramproduksjoner. Samlingene inneholder også noter, notater, artikler, tidsskrifter, brev, bøker, foto, avis-utklipp, samt en stor folkemusikksamling fra Musikkvitenskapelig Institutt på NTNU, Trondheim.

    Arne Bjørndals samling, www.hf.uib.no/i/griaka/abs/, er folkemusikksamlingen ved Universitetet i Bergen. Samlingen har fått navn etter spellemannen, sangeren og innsamleren Arne Bjørndal frå Nordhordaland (1882-1965). I 1997 ble samlingen lagt inn under Griegakademiet – Institutt for musikk. Formålet med samlingen er innsamling, arkivering, forsking og formidling. Vestnorsk folkemusikktradisjon er et prioritert ansvarsfelt, men virksomheten favner også nasjonalt og internasjonalt. Av innhold i samlingen kan nevnes omtrent 14.000 lydbandopptak av slåtter og sanger, 45 timer videoopptak, omtrent 8.000 noteoppskrifter samt en stor samling med avisutklipp fra århundreskiftet fram til i dag.

    I tillegg til disse samlingene finnes en rekke lokale arkiv som Telemark og Agder folkemusikkarkiv, Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, Folkemusikkarkivet for Sør-Gudbrandsdal, Valdres Folkemuseum og Nordnorsk Folkemusikksamling ved Universitetet i Tromsø (samisk musikktradisjon).

    3.4 Norsk Musikkinformasjon, www.mic.no / www.ballade.no
    Norsk Musikkinformasjon(NMI) ble stiftet i 1979 på initiativ fra Norsk Komponistforening og Norsk Kulturråd. Senterets primære oppgave den gang var å arkivere og markedsføre verk av norske komponister. Denne forlagslignende driften er fremdeles en vesentlig del av NMIs virksomhet med en portefølje på ca 400 komponister og 10.000 verk. Samlingen inneholder ca. 6.000 originalmanuskripter, en stor lydbåndsamling, en platesamling samt en stor samling avisutklipp over norske komponister. NMI er i dag lokalisert i Musikkens Hus og samlokalisert med jazz- og visearkivene (se 3.5).

    Med årene har nye oppgaver kommet til, og i dag fremstår senteret i større grad som en informasjonssentral for et samlet norsk musikkliv innen alle sjangre. Samtidsmusikken i kunsttradisjonen er imidlertid fortsatt et hovedanliggende.

    I 1999 etablerte NMI plateutsalget EDNA med ambisjon om til enhver tid å ha samtlige norske utgivelser innen alle sjangre på lager. Etter to års drift måtte EDNA legges ned da NMI ikke fikk tilstrekkelige midler til videre drift av prosjektet.

    Noen hovedaktiviteter:
    · Eget hustrykkeri for noter
    · Digitalisering av noter
    · Salg og utleie av noter
    · Publikumsavdeling med resepsjon og bibliotekar
    · Nettavisen ballade.no – den største norske musikkavisen på internett
    · Deltakelse i IAMIC – et internasjonalt nettverk av musikkinformasjonssentre i 38 land

    NMI har i dag 11 ansatte/engasjerte, og har i en årrekke søkt bevilgende myndigheter om midler til å utvide virksomheten til også å gjelde populærmusikk. Dette fordi en stadig økende mengde henvendelser til senteret omhandler pop/rock. Det er søkt om midler til 1 ekstra ansatt for å ta seg av feltet, men søknaden er gjennom flere år blitt avslått.

    3.5 Norsk Jazzarkiv og Norsk Visearkiv
    Jazz- og visearkivet er to selvstendige stiftelser med separat økonomi, men er samlokalisert i Musikkens Hus. I mange år ble begge arkivene finansiert direkte av Kulturdepartementet. Forvaltningen av disse midlene er nå overført til Norsk Kulturråd som gir arkivene både driftsstøtte og støtte til enkeltprosjekter. Begge arkivene ble etablert med arkivformål som det primære, men etter hvert er spisskompetansen og formidlingsaspektet blitt viktigere. Arkivene er lokalisert noe bortgjemt i to kontorer i en gang bak Norsk Musikkinformasjon.

    Norsk Jazzarkiv, www.jazzarkivet.no, er et dokumentasjons- og kompetansesenter for norsk jazzhistorie etablert i 1981. Arkivet ble opprinnelig opprettet av private entusiaster med egne samlinger. Arkivets arbeid kan grovt deles i tre hoveddeler:

    1) Innsamling, ordning og oppbevaring av ulike typer materiale som kan belyse norsk jazzliv
    2) Forskning
    3) Informasjon om norsk jazzhistorie og om norsk jazz generelt

    Arkivet inneholder lydsamling, klipparkiv, fotosamling, boksamling, tidsskriftsamling samt en video- og filmsamling. Platesamlingen består av 1000 CD’er og 1500 LP’er. Tilfanget baseres for det meste på påmeldte utgivelser til innkjøpsordningen. Det er ikke midler til egne innkjøp.

    Arkivet driver gjennom styremedlemmer og medarbeidere generell historisk forskning på norsk jazz, og formidler forskningsresultatene gjennom produksjon av rapporter, databaser, CD-utgivelser og bøker om norsk jazzhistorie. Arkivet produserer også biografier, arrangerer lyttekvelder og besvarer spørsmål med tilknytning til norsk jazz. Jazzarkivet har én hel og en 2/5 stilling som hovedsakelig tar seg av arkivering, prosjektarbeid og formidling av norsk jazzhistorie.

    Jazzarkivet vil i liten grad ha overlappende samlinger og interesser med et fremtidig populærmusikkarkiv. Et unntak er innspillinger hvor norske jazzutøvere medvirker på populærmusikkutgivelser og omvendt. I denne voksende gråsonen vil arkivene kunne utfylle hverandre.

    Norsk Visearkiv, www.musikkenshus.no/visearkivet, er et arkiv for norske viser etablert i 1982. Etableringen skjedde i nær kontakt med Folkemusikkarkivet og Norsk Folkemusikksamling. Arkivet har én ansatt, og samler inn og tar vare på alle slags viser, gamle som nye, og har dessuten litteratur og annet materiale om viser, visesang, visedikting og viseforsking.

    Arkivet er et servicearkiv og et visebibliotek for alle som er interessert i sang og viser – amatører som profesjonelle. Arkivet er åpent for interesserte i vanlig kontortid. Ellers kan alle henvende seg til arkivet gjennom brev, telefon eller e-post. Norsk Visearkiv hjelper til med å finne fram til enkeltviser og -sanger samt bakgrunnsstoff. Mange av henvendelsene kommer fra folkebibliotekene landet over.

    Materialet i arkivet er ordnet i flere ulike samlinger – boksamling, lydsamling, skillingstrykk-samling, tidsskriftsamling, manuskriptsamling m.m. De ulike samlingene er katalogisert i hver sin katalog, og alle katalogene er bundet samen i et viseregister som nå er på ca. 60.000 viser. Registreringen foregår i et selvlaget system. Katalogen er ikke mangfoldiggjort og er ikke tilgjengelig på internett.

    Platesamlingen består av 1300 CD’er og 900 LP’er. Tilfanget baseres for det meste på påmeldte utgivelser til innkjøpsordningen. Det er ikke midler til egne innkjøp. Et prioritert prosjekt i disse dager er å gjøre norske middelalderballader tilgjengelig på internett.

    Grensen mellom viser og pop/rock er flytende – jfr. artister som Halfdan Sivertsen og Bjørn Eidsvåg. Visearkivet og et framtidig populærmusikkarkiv må avklare en arbeidsdeling slik at man unngår unødvendig dobbeltarbeid. Det er imidlertid ikke til å unngå at en del materiale hører naturlig hjemme begge steder.

    3.6 Norsk Barnebokinstitutt, www.barnebokinstituttet.no
    Av de stedene arbeidsutvalget besøkte under utarbeidelsen av foreliggende rapport, framsto Norsk Barnebokinstitutt (NBI) som det beste eksempelet på hvordan et framtidig populærmusikkinstitutt kan etableres og organiseres.

    NBI er et nasjonalt informasjons- og dokumentasjonssenter for barne- og ungdomslitteratur, og dermed en serviceinstitusjon og et kompetansesenter for læresteder, kulturinstitusjoner, media og allmennheten. Det meste i samlingen er til utlån.

    Instituttet er en selvstendig stiftelse finansiert av Kulturdepartementet, og er lokalisert i egne lokaler sentralt i Oslo sentrum.

    Instituttet samler all norsk og oversatt barne- og ungdomslitteratur som blir utgitt i Norge. I tillegg samles norsk og internasjonal faglitteratur om barnelitteratur, om barn og lesing, om barn og media m.m. samt relevante tidsskrifter. Samlingen består i dag av nærmere 60.000 bind.

    Instituttet har 5 heltidsansatte med driftsmidler i 2001 på kr. 2,8 millioner. Instituttet får i tillegg penger fra Kulturrådet til enkeltstående prosjekter.

    Instituttet driver forskning på barne- og ungdomslitteratur, leverer utstillinger til skoler, bibliotek og kulturhus, og initierer og produserer forskjellige prosjekter som det treårige litteraturformidlingsprosjektet “Inn i teksten” for 5.-7. klasse i Agder. Instituttet er faglig samarbeidspartner for Nordisk barne- og ungdomslitteraturkonferanse.

    3.7 Perspektivet museum, Tromsø, www.perspektivet.museum.no
    Det finnes ingen spesialarkiv innen pop/rock i Norge i dag. Det nærmeste man kan komme er kanskje musikkavdelingen i Bergen offentlige bibliotek som i en årrekke har samlet systematisk på den regionale populærmusikken.

    I Tromsø finnes et interessant prosjekt i regi av Perspektivet Museum / Tromsø Bymuseum med tittel ”Tema 1999 – 2002: Ungdomskultur”. Prosjektet er en hovedsatsing fra muséets side med stikkordene ungdom – musikk – møteplass: om framveksten av en ungdomskultur i Tromsø fra 1950-tallet og fram til i dag. Prosjektet omfatter innsamling, dokumentasjon, forskning og formidling gjennom utstillinger, konferanser, debatt og publikasjoner. Prosjektet har som mål å formidle kulturhistorisk kunnskap om framveksten av det spennende, unge musikkmiljøet i Tromsø. Prosjektet fokuserer på behovet for særskilte møteplasser for utøvelse av ung kultur samt generelt å skape debatt om ungdommens vilkår i dag.

    Prosjektet er delt i to: En historisk del som pågår fra 1999 – 2002 og Samtidsdokumentasjon året 2000 – 2001.
    En større utstilling om ungdomskultur i Tromsø fra 1950-tallet til i dag planlegges i forbindelse med åpningen av Perspektivet Museums nye bygg.

    4. Noen arkiv og samlinger i Europa
    Arbeidsutvalget har gjort en del undersøkelser på hva som finnes i andre land. Undersøkelsene er ikke komplette eller systematiske, men ut fra den kjennskapen og de kontakter utvalgsmedlemmene har gis det nedenfor en kort presentasjon av følgende fem institusjoner:

    · National Sound Archive – Pop Music, London
    · Klaus Kuhnke Archive of Popular Music, Bremen
    · Svensk Rockarkiv, Stockholm
    · Nationaal Pop Instituut, Amsterdam
    · Dansk Rock- og pophistorisk Museum & Samlinger

    Ingen av disse har eksakt den form eller det innhold som arbeidsutvalget mener vil være det rette for Norge, men alle har ett eller flere særtrekk som med fordel kan bygges inn i et norsk institutt for populærmusikk.

    4.1 National Sound Archive – Pop Music, London, www.bl.uk/collections/sound-archive/pop.html
    Et arkiv for popmusikk i vid forstand som inkluderer alt fra “music hall”-musikk fra tidlig på 1900-tallet til dagens rock og elektronika. Arkivet utfører tjenester for skoler, radio/tv/film, produsenter, plateselskaper o.s.v., men er også åpent for publikum. Man må imidlertid først bli godkjent som bruker ved å få et ”Reader’s Pass”.

    Alle lydopptak er tilgjengelige for lytting, men ikke for hjemlån. Hele katalogen er på nettet.

    Arkivet er lokalisert i det britiske nasjonalbiblioteket British Library, og er en egen seksjon i biblioteket – selv om dette ikke vises i den fysiske romløsningen. Arkivet består for det første av en omfattende lydsamling med offentlig utgitt musikk i alle formater (vinyl, CD, kassetter etc.) som øker med rundt 15.000 enheter årlig, videoer (offentlig utgitte, promo-videoer etc.), radio- og tv-materiale, 78-plater, private opptak (konserter og intervjuer) m.m. Arkivet har også en liten samling populærmusikk fra resten av verden. I tillegg samles skriftlig materiale om popmusikk (musikkaviser, tidsskrifter, bøker, CD-rom etc.). Noter samles inn av National Sound Archive, men man kan henvende seg til pop-seksjonen for å få tilgang på materialet.

    Seksjonen betjenes av én ansatt som kun jobber med poparkivet. I tillegg utfører øvrig personale i National Sound Arhcive tjenester for seksjonen.

    4.2 Klaus Kuhnke Archive of Popular Music, Bremen, www.kkarchiv.de
    Klaus Kuhnke-arkivet er et referanse-arkiv åpent for publikum. Grunnleggeren Klaus Kuhnke var produsent av radio og tv program om populærmusikk og forfatter av utallige artikler om emnet. Arkivet ble opprettet på basis av Kuhnke og de andre grunnleggernes personlige samlinger i 1975. Arkivet definerer populærmusikk som alt som ikke passer inn i betegnelsen klassisk musikk. (pop/rock/jazz/folk/vise etc.). Arkivet ble opprinnelig etablert som en selvstendig stiftelse, men ble i 1991 innlemmet som et institutt i Academy of Arts i Bremen, og er nå lokalisert i akademiets bygninger.

    Samlingen består av ca. 55.000 lydfestinger (vinyl, CD, kassetter, 78-plater etc.), ca 8.000 bøker og en rekke tidsskrifter. Arkivet har fire ansatte, og produserer bl.a. bøker, tidsskrifter og CD’er.

    4.3 Svenskt Rockarkiv, Stockholm, www.ljudochbildarkivet.se/SLBA/ROCK/Rockinfo.htm
    Svensk Rockarkiv skal samle og dokumentere rockmusikken i Sverige. Arkivet er åpent for allmennheten, men materiale lånes kun ut til institusjoner. Forskere og privatpersoner får benytte arkivets materiale i samlingens lokaler.

    Arkivet er en organisert som en medlemsorganisasjon i en egen stiftelse, men har et nært samarbeid med bl.a. Statens Ljud- och Bildarkiv, Statens Musiksamlingar og SKAP (svenske NOPA).

    Arkivet er samlokalisert med ALB (Arkivet for Ljud och Bild i Stockholm) og inneholder offentlig utgitte lydfestinger (vinyl, CD, 78-plater), bøker, avisutklipp, plakater, tidsskrifter m.m. Materialet prioriteres slik:

    1) Innspillinger (CD, film, video, tv, vinyl etc.)
    2) Dokumentasjon (plakater, foto, artikler, tidsskrifter, bøker, noter etc.).
    3) Klær, smykker etc.
    4) Musikkinstrumenter

    Innsamling og arkivering av materiale under de to første punktene tar det aller meste av ressursene. Statens Ljud- och Bildarkiv bidrar med lokaler og personale. To personer jobber deltid med å ta hånd om arkivets materiale. Av aktiviteter kan nevnes CD-utgivelser og en egen arbeidsgruppe for Svensk Rockhistorie.

    4.4 Nationaal Pop Instituut (The Dutch Pop & Rock Institute), Amsterda, www.popinstituut.nl
    Det hollandske rock & pop instituttet er en nasjonal organisasjon som jobber for å fremme og heve kvaliteten på hollandsk popmusikk. Instituttet ble opprettet i 1975, og mottar støtte fra den hollandske stat for bl.a. å promotere, registrere og dokumentere hollandsk popmusikk.

    Instituttet er en selvstendig stiftelse i egne lokaler sentralt i Amsterdam.

    Innholdet er delt i tre divisjoner:

    1) Multimedia Centre – et musikkbibliotek med bl.a. en elektronisk diskografi over nederlandske band og artister
    2) Support & Subsidy – en avdeling som i hovedsak jobber med konsertarrangører og turnéstøtte
    3) Promotion & Projects – en avdeling som gir ut pop-tidsskriftet ”FRET” i tillegg til å hjelpe usignerte band og promotere nederlandsk populærmusikk i utlandet.

    4.5 ROCK CITY – Dansk Rock- og Pophistorisk Museum & Samlinger
    Danmark har siden 70-tallet vært et foregangsland hva angår implementering av pop/rock i offentlig kulturpolitikk, men det er ikke etablert et eget arkiv for populærmusikk. I juni 2001 leverte imidlertid en bredt sammensatt arbeidsgruppe et ”visons- og dialogoplæg” – Rock City, jfr. vedlegg 5 ”Projekt Danmarks Rockhistorie – Rock City”. Gruppa mottok støtte fra Statens Musikkråd for å prosjektere det forestående arbeidet. Etter et halvt år ble det levert en forskningsplan som bl.a. involverer Rytmisk Musikkonservatorium i København og de musikkvitenskapelige instituttene ved universitetene i København, Århus og Ålborg. Folketingets kulturutvalg er orientert om prosjektet, og man regner med at Danmarks Rockhistorie blir et punkt i finansforhandlingene i 2002.

    Ambisjonsnivået er høyt: Man ser for seg et Rockens Hus som en sentral og levende del av et byområde. Huset skal både romme et arkiv og et opplevelsessenter som henvender seg til alle generasjoner og nivåer. Av påtenkte aktiviteter nevnes alt fra utstillinger og museum til kino, konsertsal, lydstudio, bibliotek, en egen skole- og formidlingstjeneste, kompetansesenter for forskning, gavebutikk, restaurant, konferansesenter og hotell. Man ser også for seg en egen Scandinavian Hall of Fame etter mønster fra Hall of Fame i Cleveland, USA.

    Prosjektet har ennå ingen nettside, men tilsvarende arbeid pågår i Sverige med følgende adresser:
    Rock City AB, Hulstfred, www.rockcity.se

    POPMUS – Museum for svensk Populærmusikk, Skara, www.skaramus.se/popmusmapp/popmusny.html

    5. Institutt for norsk populærmusikk
    Ovenstående viser at det også i Norge er behov for en nasjonal enhet med ansvar for innsamling, arkivering og formidling av materiale innen populærmusikkfeltet. Da arbeidsutvalget påbegynte arbeidet, var utgangspunktet behovet for et arkiv – derav begrepet ”Norsk Rockarkiv” i resolusjonen fra Norsk Lydarkivkonferanse (s. 4). Etter hvert som arbeidet har utviklet seg – ikke minst undersøkelsene om hvordan feltet ivaretas i andre europeiske land – har utvalget konkludert med at et ”Norsk Rockarkiv” blir for smalt av to grunner:

    1) ”Rock” er et omstridt begrep. For mange kjennere er rock kun en spesifikk del av et totalt bilde som inkluderer en rekke ulike musikkformer fra soul og country til elektronika og hip-hop. Vel vitende om at populærmusikk-termen også har sine svakheter – mye jazz, klassisk og folkemusikk er også populær musikk – velges mellom to onder ”populærmusikk” framfor ”rock”. Mer om definisjon og avgrensning i punkt 5.2.

    2) Vi mener vi har beskrevet et behov som omfatter mer enn et arkiv, og vi er redde for at dette enorme kulturfeltet skal avspises med et bortgjemt rom innerst i en gang. Begrepet ”institutt” innebærer at dette handler om noe langt mer enn innsamling og registrering, og at formidlings- og forskningsaspektet er sentralt. Instituttet skal fungere både som et arkiv og som et aktivt kompetanse- og formidlingssenter. Et dekkende motto kan således være: Bruk og Bevaring.

    5.1 Instituttets formål
    Det bør etableres en egen stiftelse med formålene

    1) Mottak, registrering og bevaring av eksisterende offentlige, halvoffentlige og private samlinger innen norsk populærmusikk
    2) Fortløpende ivaretakelse av fonogramutgivelser, videoer og filmer m.m. innen norsk populærmusikk
    3) Fortløpende ivaretakelse av forsknings- og dokumentasjonsmateriale om norsk populærmusikk (bøker, tidsskrifter, bilder, plakater, promomateriale m.m.)
    4) Formidling av ovenstående materiale til undervisning, forskning og generell presentasjon av norsk populærmusikk innenlands og utenlands

    Stiftelsens navn bør være ”Institutt for norsk populærmusikk”.

    Instituttet skal primært være til for musikere, plateselskap, produsenter, studenter, forskere, journalister og andre spesielt interesserte.
    Arkivet skal også være tilgjengelig for et alminnelig publikum – dog ikke som et folkebibliotek med generelt utlån. Arkivet skal prioritere formidlingsarbeid, men skal ikke framstå som et underholdningssenter.

    5.2 Hva menes med norsk populærmusikk?
    Norsk populærmusikk dekker alt som ikke faller inn under klassisk, jazz, folkemusikk eller samtidsmusikk – m.a.o. alt som hører inn under begrepet pop/rock. Det finnes en uendelighet av sjangerbenevnelser under dette: Roots, reggae, rockabilly, r&b, punk, country, metal, soul, house, blues, funk, dub, grunge, hip-hop, elektronika – for å nevne noen. Samtidig finnes det en rekke uttrykk som hører hjemme i flere av disse båsene. Det er ikke mulig å sette absolutte grenser mellom pop/rock på den ene side og en del musikk innen jazz, visetradisjon, verdensmusikk og samtidsmusikk på den annen. Begreper som viserock, jazzrock og fusion vitner i seg selv om dette. Instituttet skal være sjangerinkluderende og ikke ekskluderende. Det vil til enhver tid måtte gjøres enkelte avgrensninger, men disse bør gjøres fra gang til gang overfor et konkret materiale, og ikke prinsipielt eller ideelt.

    Arkivet skal ikke kun dekke norsk pop/rock innenlands og utenlands, men også pop/rock i Norge. Med norsk pop/rock menes materiale av og om norske artister i Norge og utlandet. Med pop/rock i Norge menes aktiviteter som har foregått i Norge – uavhengig om det er norske artister i bildet eller ikke. Noen eksempler:

    — Materiale om norske spillesteder, rock-arrangører og rock-klubber (klubbhistorikk)
    — Norske rockfestivaler
    — Utgivelser av utenlandske artister på norske selskap/etiketter
    — Norske bøker om utenlandske rockartister

    5.3 Generelt om instituttets samlinger
    Samlingene bør i grove trekk prioritere lydfestet materiale – utgivelser, innspillinger og opptak. I neste rekke følger diskurs og dokumentasjon – bøker, tidsskrifter, fanziner, klipparkiv, radio- og TV-program, filmer, videoer, plakater, flyers, foto, offentlige dokumenter m.m.

    Instituttet skal ta imot materiale fra fonogramprodusenter og private donatorer, men skal også selv gå aktivt ut og anskaffe relevant materiale. Det er snart femti års forsømmelse å rette opp.

    Det må etableres nært samarbeid med beslektede arkiv for å unngå unødvendig dobbeltarbeid. Instituttet skal for eksempel ikke bevare originale flersporsbånd og masterbånd, da slikt materiale håndteres på en utmerket måte av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, jfr. punkt 3.1.

    Instituttet skal ikke prioritere innsamling og bevaring av instrumenter, klær og andre gjenstander.

    5.4 Instituttets aktiviteter
    Instituttets fundament er samlingene. En av hovedaktivitetene vil derfor alltid være innsamling og registrering. Samlingenes innhold skal imidlertid formidles aktivt til publikum. Innsamling, registrering og formidlingsarbeid vil omfatte en rekke aktiviteter og produksjonsvirksomhet:

    — Seminarer, konferanser
    — Foredragsvirksomhet, lyttekvelder
    — Forskningsprosjekt (for eksempel en ordning med forsker ”in residence”)
    — Utstillinger (i egne lokaler og som omreisende til skoler, bibliotek, kulturhus m.m.)
    — Undevisningsmateriale
    — Bøker og skriftserier
    — Biografier
    — Plateutgivelser (utvalgte sider ved norsk rock)
    — Innkjøp av klenodier fra antikvariater m.m.
    — Digitalisering av materiale som Nasjonalbiblioteket ikke tar seg av (for eksempel spesielt viktige demoinnspillinger)
    — Opparbeidelse og vedlikehold av databaser
    — Opplyse om og bidra til at pliktavleveringsloven følges – særlig overfor små, uavhengige selskap/etiketter
    — Etablering og vedlikehold av nettsider med linker til andre relevante samlinger og institusjoner. Kvalitetssikring og drift av arkivets hjemmesider skal ha høy prioritet.

    5.5 Utdyping av samlingenes innhold
    Ovenstående fører til følgende opplisting, som også indikerer en prioritet:

    1) Lydfestede utgivelser for salg (Vinyl, CD, DVD, VHS, MC)
    2) Annet lydfestet materiale (Radio- og TV-program, demo-innspillinger, konsertopptak, MP3-filer o.s.v.)
    3) Multimedia (Video / Filmer / CD-ROM / DVD)
    4) Noter
    5) Bøker / Tidsskrifter / Fanziner
    6) Dokumentasjon (Bibliografier / Diskografier)
    7) Administrativt arkivmateriale (Klubbhistorie, offentlige dokumenter, m.m.)
    8) Fotografier
    9) Promoteringsmateriale (Presseskriv, plakater, flyers, postkort, buttons)
    10) Tilbehør: Billetter, backstage-pass, utklippsbøker, kontrakter, brev m.m.

    Listen over såkalt memorabilia er omtrent uendelig, og med et sjeldent rikt tilfang innen nettopp populærmusikken. Dette er ofte visuelt takknemlig materiale, og kan godt utnyttes for å skaffe besøk/oppmerksomhet rundt besøksavdelingen i instituttet.
    Noen utdypende kommentarer om deler av dette tilfanget:

    Musikkaviser
    Her har Norge vært et viktig land, med opptil tre parallelle publikasjoner med faglig og opplagsmessig tyngde. Nordmenn har alltid vært et lesende folkeslag, og har hatt adskillige aviser og blader med pop og rock som spesialitet. Det er stort behov for at disse blir gjort tilgjengelige for alle interesserte. Ingen med sunt vett i sjela vil noensinne la sine gamle eksemplarer av Pop-Nytt og Poprevyen fra sekstitallet gå til utlån til noen som helst.
    Dessuten burde det skapes et arkiv av alle de spaltekilometrene som har stått på trykk både i store landsdekkende aviser og mindre lokale aviser. Dette er viktige kilder i forsknings-sammenheng. Her bør man også ta med utenlandske tidsskrifter, der norsk musikk stadig oftere får positiv oppmerksomhet.
    Litteratur
    Når man snakker om faglektyre innen rock, tror de fleste at det finnes lite vedrørende norsk rock, men faktisk finnes det ganske mye – jfr. vedlegg 3 ”Rocke-Norge mellom permene”. Det finnes nok til å fylle adskillige hyllemetre både av historiske verker og annet som biografier om norske og utenlandske band, musikklærebøker, gitarkurs og annet.
    Fotos etc.
    Det finnes en god del fotografisk dokumentasjon innenfor norsk rock og rock i Norge. Norge har hatt en del interessante fotografer gjennom tidene, som sitter på utmerkete arkiver. I tillegg finnes det fotoarkiver fra musikkaviser samt journalister og samlere med til dels store arkiver. Man må heller ikke glemme videoer og norske band i spille- og dokumentarfilmer.
    Plakater
    I USA og England blir plakatkunst tatt seriøst. Her er det laget bøker om fenomenet, og sjøl om Jorun Veitebergs bok om norske plakater viser at det kan lages bøker om plakater også i Norge, inneholder ikke boka et eneste eksempel på rockplakater. I samme skuff hører mindre formater som flyers, klistremerker, buttons, og brevmerker. Det må alt i alt være produsert flere titusener plakater og flyers i årenes løp, men svært få har overlevd. En del av det som har overlevd har også vært utsatt for uvettig lagring slik at mye snart kun er modent for de evige plakatmarker.
    Utklippsbøker, gjestebøker m.m.
    Det finnes en god del musikere som har forsøkt å ta vare på det som har vært på trykk om dem sjøl og/eller det bandet de har spilt i. Dette er viktig materiale, men faktum er at langt fra alle etterkommere (ikke alltid finnes det det heller) er interesserte i å ta vare på slikt. Noen få spillesteder opererer med gjestebøker, og disse inneholder mye rart! Mange musikere og andre sitter også påinteressant brevveksling. Kontrakter hører naturligvis også med her.
    Konsertsuvernirer.
    Dette er noe som har vokst fram de siste årene. Alle kan forstå at ei gammel settliste nedknotet av Michael Philip Jagger er verdt noe, men dette er et samlingsområde som har vokst i Norge også. Folk har rappet settlister før banda har gått på scenen for å spille! I tillegg kommer naturligvis konsertprogrammer (ikke mange slike er laget med norske band), backstagepass og billetter.

    Diverse innenfor og utenfor
    Det finnes også store bunker såkalte “one-offs” – for eksempel utkast og originaler til plakater og plateomslag som kun finnes i ett enkelt eksemplar. Dette er slikt som bør føres opp under spesial-lagring. Mange vil sikkert foreslå gjenstander som t-skjorter, instrumenter o.l. men man bør etter utvalgets mening begrense seg til trykt materiale.
    Rock i Norge
    Ingenting kommer av seg sjøl, ei heller har norsk rock oppstått av ingenting. De store foregangslandene har vært England, Sverige og USA. For å ha mulighet for å forske på dette området, bør det også inkluderes materiale med artister fra disse landene. Norske band har jo gjort cover-versjoner i hauger av band som The Rolling Stones, The Beatles, og Deep Purple. Erfaring fra andre institusjoner tilsier at det alltid vil komme inn utenforliggende materiale i form av donasjoner etc. som egentlig ligger utenfor institusjonens prioriterte felter, men som blir lagt ved som et pluss. Slikt bør tas vare på og benyttes, selv om instituttet selv ikke bør gå så aktivt ut for å hente inn utenlandsk materiale som man gjør på det norske. Engelske musikktidsskrifter og utenlandske grammofonplater, pluss at det er utrolig hva som har overlevd av plakater også, er nok det det vil komme inn mest av.

    6. Forankring / Organisering / Beliggenhet
    ”Institutt for norsk populærmusikk” kan tenkes forankret og lokalisert på flere ulike måter. Med referanser til gjennomgangen i kap. 3 og 4 synes tre modeller spesielt nærliggende:

    1) Selvstendig stiftelse i egne lokaler, jfr. Norsk Barnebokinstitutt
    2) Selvstendig stiftelse samlokalisert med andre beslektede virksomheter, jfr. Norsk Musikkinformasjon, Norsk Jazzarkiv og Norsk Visearkiv.
    3) Egen seksjon / avdeling i eksisterende institusjon, jfr. Norsk Musikksamling i Nasjonalbiblioteket og National Sound Archive – Pop Music i British Library.

    6.1 En selvstendig stiftelse i egne lokaler
    Institutt for norsk populærmusikk bør etter utvalgets oppfatning etableres som en selvstendig stiftelse i egne lokaler. Det er flere grunner til dette:

    · Fundamentet for stiftelsen er instituttets egen spisskompetanse (jfr. NMI som ved sine søknader om en ekstra stilling på feltet innrømmer mangel på kompetanse)
    · Instituttet skal være synlig for publikum
    · Det skal bygges opp et eget miljø – en egen ”feeling” – som brukerne føler seg hjemme i
    · Som seksjon/avdeling i eksisterende institusjoner risikerer man at populærmusikken klemmes inn i allerede alt for trange budsjetter. For å løse de oppgavene som er beskrevet ovenfor, må det tilføres nye ressurser. Eksisterende virksomheter har ikke mulighet til dette innenfor eksisterende rammer.

    En selvstendig stiftelse i egne lokaler står ikke nødvendigvis i motsetning til nærhet til beslektede virksomheter – som for eksempel NMI. For publikum vil dette oppleves som et bedre tjenestetilbud og bedre service. Det er imidlertid en forutsetning at eventuell samlokalisering med NMI – og dermed Norsk Jazz- og visearkiv – skjer i nye lokaler og med utvidete budsjetter med radikalt bedre rammevilkår enn de eksisterende. Lokalene og rammevilkårene til jazz- og visearkivet i dag er en skam, og umuliggjør inkluderende og utadvendt formidlingsarbeid som er en av bærebjelkene i utvalgets forslag om opprettelse av Institutt for norsk populærmusikk.

    6.2 Lokaliteter og beliggenhet
    Nærhet til beslektede virksomheter tilsier lokalisering i Oslo. Instituttet skal imidlertid ha et nasjonalt ansvar bl.a. med omfattende og brukervennlige nettsider som sikrer nærhet til instituttet også i distriktene. Det bør legges store ressurser i etablering og vedlikhold av nettsidene.

    Det er naturlig å se for seg lokaliteter delt opp i tre nivå:

    1) Publikumsdel: Resepsjon, utstillinger, formidlingsprosjekter, spillested, lyttestasjoner
    2) Studiedel: Studieplasser, bibliotek, nær tilgang til arkiv
    3) Arkivdel: Magasiner

    Beliggenheten bør være synlig og sentral slik at brukere og publikum generelt kjenner til stedet.
    I Oslo øst er det i ferd med å vokse fram flere nye kulturstrøk som kan være interessante for et framtidig institutt: Langs Akerselva fra Grünerløkka og opp til Sagene, Bjørvika-området og Grønland/Tøyen.
    Det bør etableres et prosjekteringsutvalg som videreutvikler og konkretiserer dette (se kap. 7).

    7. Etablering / Drift / Finansiering
    I tråd med vektleggingen av formidlingsaspektet, er det viktig at etableringen skjer skrittvis og målbevisst mot en utadvendt offentlig åpning. Først må det etableres et grunnleggende arkiv ved mottak og registrering av eksisterende samlinger som tilbys instituttet, jfr. punkt 2.2. Samtidig må nettsider utarbeides og testes. Den offisielle åpningen av instituttet bør foretas først når grunnarkiv og nettsider er klare, samtidig som den første utstillingen er ferdig montert i publikumsdelen – for eksempel deler av plakatsamlingen fra willy b. Vi regner med at dette forarbeidet vil ta omkring ett år.

    Instituttet bør i etableringsfasen opprette nær kontakt med beslektede virksomheter og mulige leverandører. Ikke minst må instituttet tidlig gå i dialog med NRK om muligheter for kopiering av konsertopptak, intervjuer m.m. Radiojournalister som Sigbjørn Nedland og Harald Are Lund har opparbeidet en skattkiste av opptak og intervjuer.

    Det bør videre utarbeides en plan over anskaffelser av materiale man kjenner til, men som koster penger å anskaffe. Samlingen etter Arve Strømsether er nevnt (jfr. punkt 2.2), og det finnes en rekke andre.

    7.1 Personal
    Ovenstående tilsier at instituttet minimum må ha 6 heltidsansatte som til sammen dekker biblioteksfaglig, informasjonsfaglig og produksjonsfaglig kompetanse (jfr. Norsk Barnebokinstitutt). Arbeidet omfatter:

    · Innsamling/katalogisering (minimum 2 årsverk)
    · Web-vedlikehold (1 årsverk)
    · Økonomistyring og opphavsrettslige spørsmål (1 årsverk)
    · Produksjon / formidling (1 årsverk)
    · Forskning / undervisning (1 årsverk)

    Alle ansatte skal ha spisskompetanse innen norsk populærmusikk slik det defineres under punkt 5.2.

    7.2 Finansiering
    Institutt for norsk populærmusikk må etableres og drives av friske midler, jfr. punkt 6.1. Etableringen skal ikke belaste de begrensede midlene som i dag tilfaller virksomheter som Norsk Jazzarkiv og Norsk Visearkiv.

    Etablering og drift av instituttet er et statlig ansvar på linje med Norsk Barnebokinstitutt, og bør som dette finansieres direkte fra Kulturdepartementet. Til spesielle prosjekter kan instituttet søke om midler fra Norsk Kulturråd som alle andre. Instituttet bør i tillegg søke etter sponsorinntekter til enkeltstående prosjekter.

    En medlemsmodell tilsvarende Svensk Rockarkiv anbefales ikke, men prosjekteringsutvalget bør høre nærmere med særlig FONO, IFPI, GramArt og NOPA om økonomisk bidrag.

    Utvikling og etablering av nettsider er ressurskrevende. Det må settes av midler til dette i etableringsbudsjettet – ikke i seinere i driftsbudsjettet. Da vil nettsidene alltid henge etter.

    En grov kalkyle viser følgende:

    7.3 Etableringskalkyle
    Bygningsmessig tilrettelegging
    500 000
    Database- og webutvikling
    500 000
    Inventar (hyller, magasin, data-, AV- og kontorutstyr)
    1 000 000
    Etableringsinnkjøp (fra private samlinger, antikvariat m.m.)
    1 000 000
    Sum etablering
    3 000 000
    7.4 Driftskalkyle (pr. år)
    6 stillinger
    2 300 000
    Husleie
    300 000
    Telefon / Porto / Rekvisita
    200 000
    Data-oppdatering
    200 000
    Innkjøp ( fra private samlinger, antikvariat m.m.)
    300 000
    Produksjon / formidling (jfr. punkt 5.4)
    1 000 000
    Sum drift pr. år
    4 300 000

    8. Oppfølging
    Som nevnt i kapittel 1 har utvalget vurdert videre saksgang. Utvalget ble oppnevnt av lydarkivkonferansen, og normal prosedyre ville vært å sende innstillingen til oppdragsgiver – lydarkivkonferansen selv. Haken ved dette er todelt: For det første vedtok lydarkiv-konferansen i sin resolusjon at innstillingen skulle sendes til Nasjonalbibliotekaren, for det andre er Lydarkivkonferansen et løst sammensatt nettverk og ikke en samlende interesseorganisasjon eller forening.

    For at saken ikke skal stanse opp gjør utvalget følgende:

    1) Innstillingen stiles til Nasjonalbibliotekaren samtidig som man ber om en uttalelse som støtter det faglige innholdet i planene
    2) Gjenpart sendes til deltakerne under Lydarkivkonferansen i 2000, samt relevante aktører i norsk populærmusikk som fram til nå ikke har vært med i prosessen (FONO, Phonofile, IFPI, GramArt, NOPA m.fl.)
    3) Innstillingen presenteres under ByLarm i Kristiansand 8. mars d.å. for å få populærmusikkmiljøene til selv å ta saken opp i egne organer og i oranisasjonenes/foreningenes fortløpende kontakt med bevilgende myndigheter
    4) Dernest innkaller utvalget til et fellesmøte med nåværende arbeidsutvalg for Norsk Lydarkivkonferanse ved Inger Johanne Christiansen (Norsk Musikksamling) for å etablere et bredt sammensatt prosjekteringsutvalg. Utvalget skal i første omgang utarbeide og følge opp en søknad til bevilgende myndigheter om midler til videre prosjekteringsarbeid.
    5) Forutsatt gjennomslag hos bevilgende myndigheter koordinerer prosjekteringsutvalget videre prosjektering.

    Oslo, 27. februar 2002

    Robert Dyrnes, styremedlem, Norsk Rockforbund
    Helge Gaarder, produsent, Rikskonsertene
    Marit Hamre, leder, NRK Platearkivet
    Ole Andreas Hagen, bibliotekar, NRK Platearkivet
    Aslak Oppebøen, informasjonsrådgiver, Norsk Musikkinformasjon
    Arvid Skancke-Knutsen, redaktør, ballade.no
    willy b, kulturarkeolog

    Publisert:

    Del: