– Det er trist at man ikke kan gå inn i en platebutikk i en middels norsk by og finne et rimelig utvalg av klassisk musikk, sier Yngve Slettholm, statssekretær for kulturminister Svarstad Haugland. Slettholm er varsom med å love for mye, men ser fram til å bruke de redskaper han har til rådighet for å bedre musikkens posisjon i Norge.

Yngve Slettholm

Yngve Slettholm er ingen broilerpolitiker som har fått en ny sandkasse å leke i. Komponisten har lenge vært en markant figur i norsk musikkliv. Slettholm har blant annet vært president i Ny Musikk og viseformann i Norsk Komponistforening, samt styreformann i Komponistenes Vederlagsfond og styremedlem i TONO.

Parallelt har han altså hatt tid til å sysle med politikk for KrF, og skal nå slite stoler og korridorparkett i Kulturdepartementet. Men heltidspolitiker har han bare vært i to og en halv uke, og han er nøye med å understreke at han også uttaler seg som privatperson når han uttrykker bekymring over den klassiske musikkens sørgelige stilling i Norge. Slettholm selv vokste opp med klassisk musikk og har det som sin “primære musikktradisjon”.

— Da CD’en kom fikk jeg raskt alle standardverkene på det formatet, i tillegg til at jeg fremdeles koser meg med mange innspillinger på vinyl. Jeg vil tro at de fleste klassisk-kjøpere har de innspillingene de skal ha, og at det er marginalt få som vil følge med på å skaffe seg de nye tolkningene som kommer, sier Slettholm.

Men er ikke nettopp det problemet da? At det finnes mye ny kunstmusikk som må ut til folk?

— Da er man over på det nasjonale planet, og der finnes det virkemidler. Ett av disse er innkjøpsordningen. Det står jo i Sem-erklæringen at denne skal styrkes, og det er jeg glad for. I tillegg har man den langsiktige, oppdragende virkningen. Allmenkringkastingen har et ansvar her. Det finnes en kulturbærende tradisjon for kringkastingen som må holdes i hevd. Det er jo noen av disse føringene som ligger i den konsesjonen TV2 nå fikk, selv om det selvfølgelitg ikke står noe spesifikt der om klassisk musikk som sådan. Dessuten må skolen må sørge for bredde i barnas kultursyn, og her har man bl.a. Rikskonsertene.

Men Rikskonsertene kommer jo ikke til Oslo. Noe som betyr at barn fra hjem der foreldrene ikke tar dem med i Konserthuset eller Operaen kan risikere å ikke ane at klassisk musikk finnes?

— Klassisk musikk er jo en del av musikkfaget. Men det blir kanskje ikke det samme å høre noen snutter av Beethoven i musikktimen som det er å oppleve levende musikk i skolens aula, medgår Slettholm, som er enig i at det er leit at Rikskonsertene ikke kommer til Oslo.

Slettholm er enig i at det er litt merkelig at norsk litteratur får såpass mye oppmerksomhet i mediene, mens musikken har trange kår.

— Jeg har selv gitt ut tre CD’er som komponist som knapt fikk omtale, mens enhver som gir ut en diktsamling blir intervjuet. Og alt som ikke er populærmusikk har det dobbelt vanskelig. Alle kandidatene til Nordisk Råds Litteraturpris blir omfattende portrettert, mens de norske kandidatene til rådets Musikkpris knapt blir nevnt i media, sier Slettholm, som mener at noe av grunnen er at avisene er et litterært medium. Noe som riktignok ikke forklarer fraværet av musikk i TV.

— Det er ikke mange redskaper man har. Men hvis jeg blir sittende her i fire år, sånt vet man jo aldri, ser jeg fram til å bruke de redskapene vi har her til å bedre på situasjonen, avslutter Slettholm.

Publisert:

Del: