Dag Larsen er formann i Norske Barne- og Undomsforfattere, og tar her for seg Norsk kulturråds innkjøp av litteratur. Han mener at platebransjen bommer stygt i sin omgang med tall og fakta, og går gjennom hvordan dagens ordning fungerer for forlagene og forfaterne. – Jeg har ikke sett et samlet utspill fra norske plateprodusenter, forhandlere og artister om en offentlig politikk for sin bransje, slik den norske bokbransjen har stått for i lang tid, skriver Larsen, som også mistenker at musikkbransjen helst vil ha “full markedsfrihet og maksimal statsstøtte” på samme tid.

Plateillustrasjon

Av Dag Larsen, formann i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

Før var det alltid en eller annen som uttalte seg offentlig om Norsk Kulturråds innkjøp av litteratur uten å sjekke fakta, men det har i grunnen vært ganske lenge siden sist. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har savnet typen, men jeg har også tenkt at snart kommer det en igjen som kliner til uten å ha brydd seg om å sjekke fakta først. Men han kom ikke. Ballade gikk til ham. Rune Kristoffersen driver Rune Grammofon, og tar skikkelig i. Han påstår at 87 prosent av alle utgitte bøker kjøpes inn! Jeg går ut fra at han mener årlig og gjennom Norsk Kulturråd. Hvis folk i platebransjen er like unøyaktig med tall, forstår jeg hvorfor det står dårlig til. Feilprosenten til Kristoffersen er over åtti.

Årlig gir medlemsforlagene i Den norske Forleggerforening ut ca. 6.000 titler. Av disse melder de på ca 400 titler, eller 6,6 prosent, til innkjøpsordningene for norsk skjønnlitteratur for voksne, for norsk skjønnlitteratur for barn og ungdom, for fagbøker for barn og ungdom og for oversatt skjønnlitteratur. De to skjønnlitterære ordningene for voksne og barn/ungdom er ikke-selektive, dvs. at Norsk Kulturråd kvalitetsvurderer dem etter at de er utgitt, og at risikoen ved utgivelsen dermed hviler på forlaget. De to andre ordningene (fagbøker for barn/ungdom og oversatt skjønnlitteratur) er selektive, og Norsk Kulturråd vurderer dermed på forhånd hvilke bøker som skal kjøpes inn. Grunnene til dette er at fagbøkene er svært dyre å produsere og at det blant oversettelsene må velges blant et stort utvalg kvalifiserte. Barne- og ungdomsbøkene (både skjønn og fag) kjøpes inn i 1.550 eksemplarer til folkebibliotekene og noen skolebiblioteker, de skjønnlitterære titlene kjøpes inn i 1.000 eksemplarer og de oversatte i 500, begge til folkebibliotekene.

Innkjøpsordningene er blitt grundig evaluert av Norsk Kulturråd, og det står fast at det ikke er noe i veien med ordningenes legitimitet. De virker etter hensikten, er billige å administrere og sikrer bøkene en demokratisk distribusjon. Målt utfra antall og rekkevidde, er innkjøpsordningene effektiv og rimelig kulturpolitikk. At ordningene stadig debatteres, er bare et tegn på at de er levende. Det er også en fordel at enkeltavgjørelser omkring innkjøp og avslag avler debatt. Det er litterært skjønn som ligger til grunn for innkjøpene, og skjønnsvurderinger er alltid diskutable. Men skjønnsvurderingene er bedre enn fastlagte kriterier for hva som er god og dårlig kunst. Det kan ikke hevdes at ordningene har styrket det litterære politiet, bare den litterære debatten.

Derimot viste evalueringen at det er behov for noen justeringer. For det første er det et stort behov for en egen, selektiv ordning (ca. 50 titler) for verdifull sakprosa for voksne. Sakprosaen har vært forsømt lenge, og er vesentlig i norske skriftkultur, men bare friske midler kan gi sakprosaen det løftet den fortjener. For det andre må bevilgningene til fagbøker for barn og ungdom justeres noe opp. For det tredje må ordningen for oversettelser utvides. For det fjerde må informasjonen om bøkene til leserne og bibliotekene bedres betraktelig. Både forfatternes, forleggernes og bibliotekarenes organisasjoner arbeider for at disse målene oppnås gjennom “Aksjon utvid innkjøpsordningen”.

Innkjøpsordningene er selvfølgelig et viktig tiltak for norske forfattere, oversettere og forleggere. Men å gi ordningene en markedsregulerende betydning som folk i musikkbransjen gjør, blir helt feil. Innkjøpsordningene har først og fremst gjort det mulig for forlagene å utvikle forfatterskap, der noen har fått stor litterær betydning innenlands og med tida utenlands, og der de vanskelig tilgjengelige bøkene i mange tilfeller har tjent som litterære premissleverandører for mer kommersielt vellykkede titler. Ordningene har også sikret forfatterne en skikkelig royalty i et begrenset marked. (Ja, vi må dessverre ha klart for oss at mange økonomer er elendige til å regne. Det bor ca. 4,5 millioner mennesker i Norge. For å si det høflig: Det er ikke et ubegrenset marked).

Likevel kan jeg forstå misunnelsen hos folk i musikk- og platebransjen.. Det er grimme tider der, og årsaken er neppe så mye å finne i manglende innkjøp til bibliotekene som i markedsforholdene for bransjen selv. Etter min mening er en vesentlig årsak til elendigheten for norsk platebransje at produksjon er internasjonalisert og domineres av noen få, store selskap. En annen grunn er at markedet er uregulert og at prisene er frie og har vært det i lang tid. I bokbransjen er det ennå fast pris på boka i utgivelsesåret og det etterfølgende, og bokhandlene har en førsteeksemplar-ordning og skaffeplikt. Det har beskyttet forhandlerleddet og bokhandlerens mulighet til å ha titler med lavt salg på lager. Blant musikkhandlene har mangelen på tilsvarende ordninger ført til at utsalgssteder for såkalt “smale” titler, nesten ikke er å finne.

Men også norsk bokbransje står overfor avgjørende valg i det kommende året. Da skal bransjeavtalen mellom forleggere og bokhandlere reforhandles, og forfatterne føler seg ikke sikre på at fastprisen på bøker blir forlenget. På toppen av dette har vi en regjering som neppe ser ut til å vite hva den vil med bransjen, og et Konkurransetilsyn som ser ut til å ha markedsliberalisering som mantra, og ikke middel der det passer. Av den grunn krever de norske forfatterne en plass ved bordet når bransjeavtale-forhandlingene skal i gang.

22. mai arrangerer de norske skribentorganisasjonene et seminar der de nordiske forfatter- og oversetterorganisasjonene legger fram sine erfaringer med frie priser på bøker. Jeg blir ikke overrasket om de fleste viser seg å være svært skeptiske. Men like viktig er at MMI på oppdrag av de norske skribentorganisasjonene legger fram en sammenlignende studie om markeds- og distribusjonsforhold i bok- og musikkbransjen. Vi imøteser denne delen av seminaret med stor interesse.

Jeg har ikke noe i mot at Norsk Kulturråd kjøper inn norske CD-utgivelser. Jeg har heller ikke noe i mot at dette innkjøpet gjøres i forhold til antall utgivelser og med friske midler øker antallet norskproduserte utgivelser. Jeg er bare svært skeptisk til folk i platebransjen som tror at det er løsningen. Jeg har heller ikke sett et samlet utspill fra norske plateprodusenter, forhandlere og artister om en offentlig politikk for sin bransje, slik den norske bokbransjen har stått for i lang tid. Kan grunnen være at denne bransjen ikke ønsker løsninger som griper inn i deres frie, uregulerte markedsøkonomi, men helst vil ha full markedsfrihet og maksimal statsstøtte på samme tid? De som tror det er en riktig politikk, bør kanskje tenke seg om. Og for eksempel sette seg inn i de ordningene de friskt angriper med en uvitenhet som forbauser mer enn den forarger.

Dag Larsen er født i 1952, og debuterte i 1977 med diktsamlingen “Fra en hvitmalt by”. I 1987 fikk han Kultur- og vitenskapsdepartementets pris i 1987 for beste billedbok for barn: “Gutten som ville eie snøen”.

Publisert:

Del: