Er Ultima en festival som suller rundt i sin egen finkulturelle grøt, spør kulturredaktør i Ny Tid, Øyvind Holen, i denne kommentaren. Holen trekker linjer fra Ultima til Numusic i Stavanger, som tross langt slankere budsjett kunne lokke med store artister med nedslagsfelt i flere musikalske leire enn Ultima. Han undres om Ultima har malt seg inn i et hjørne og roter bort et interessant program med en innadvendt og snobbete presentasjon.

Øyvind Holen_Ny Tid

Av Øyvind Holen

Har Ultimafestivalen malt seg inn i et hjørne? Festivalen er blitt knutepunktinstitusjon og skåler for økte budsjettrammer, men medieoppmerksomheten skrumper inn og det store publikummet anses nærmest som en tapt sak.

“Nei, vi behøver ikke være populister, vi slipper det,” sier direktør Geir Johnson til Aftenposten.

Men det er forskjell på populisme og dårlig kommunikasjon.

Ullen profil
Ultima er alltid interessant, men er talentløse på å selge seg inn utenfor sitt lille kjernepublikum.

I år er store summer brukt på programmet på 277 sider, så forseggjort at du må kjøpe det for 80 kroner. Og der årets Numusic i Stavanger forente samtidsmusikk, klubbmusikk og elektronika med “sampling” som tema, er årets Ultima-paraply sedvanlig ullen: “Music As Memory”.

Numusic, med et betraktelig slankere budsjett, har dessuten lokket med størrelser som Karlheinz Stockhausen og Pierre Henry? Dette er navn med nedslagsfelt i flere musikalske leire enn Ultima-toppnavn som Luca Francesconi og Louis Andriessen. Sistnevnte toppet 2004-plakaten da festivalen ble solgt inn med “fokus på to musikalske tendenser: Den nederlandske utadrettede skolen kontra den franske spektraltenkningen.” Hvor er billettluka?

Nå som Ultima også vil bli Oslos festspill, kan man ikke rote bort musikken i slik innadvendt og snobbete presentasjon. Det skremmer vekk publikum og ødelegger for utøverne.

Fortsetter festivalen å sulle rundt i sin egen finkulturelle grøt er det langt fra sikkert at Ultima fortjener knutepunktstatus når ny status gjøres opp.

Publisert:

Del: