Ingfrid Breie Nyhus spiller førstkommende fredag formiddagskonsert på Ultima Ung. Hun er en allsidig dame som vegrer å inngå kunstneriske kompromisser. Denne våren var hun den første som fikk Den norske solistpris, og hun står i startgropen for en sannsynligvis meget fremgangsrik karriere. Ballade møtte henne for å snakke om livet som musiker og de roller en musiker må fylle. – Det som er så gøy med å holde på med musikk er at det er så mye å ta fatt i, og at man kan plukke fra alt, sier hun.

Ingfrid Breie Nyhus, 2005 (Foto: John Endresen)

Av Magnus Andersson

Kanskje er Ingfrid Breie Nyhus konsertprogram – som hun spiller førstkommende fredag på Nasjonalalbiblioteket – betegnende for hennes identitet som musiker.

Hun spiller hele fem forskjellige komponister, alle med sitt særpreg.

— Egentlig er det bare sånn det har blitt for meg, samtidig som det har vært et bevisst valg. Jeg har det solistiske klaverrepertoaret som et grunnfyr, men ved siden av det har jeg studert hammerklaver [foregangeren til det moderne flyglet, red.], gjort mye samtidsmusikk, jeg har spilt kammermusikk, med sangere, og i ensembler, og prøvd meg på andre genre også, som tango og folkemusikk.

Strømmen av de tanker hun har gjort seg om sine forskjellige aktiviteter som musiker er uopphørlig, og entusiasmen er like upåklagelig. Den hyppigst gjenkommende frasen i hele intervjuet er: “Jeg gleder meg”, og frasen akkompagneres alltid av et varmt smil. Hun fortsetter:

— Når folk spør meg om hvilke komponister som ligger meg nærmest hjertet, eller hvor min identitet som musiker er, vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det som er så gøy med å holde på med musikk er at det er så mye å ta fatt i, og at man kan plukke fra alt.

Det å gå over genre-grenser er litt uvanlig, er det ikke?

— Tja, jeg tror det kommer å bli mer sånn nå etter hvert, siden det er vanlig at klassiske musikere har vært borti andre typer musikk enn bare den klassiske. Hvis man har den erfaringen og spiller et instrumen,t er det ikke noen vits til å låse seg til en genre.

Med en far som heter Sven Nyhus er det vel egentlig bare å forvente at folkemusikken er en naturlig del av Ingfrids musikalske preferanser.

— Det med folkemusikk er i hvert fall helt naturlig for meg. På folkemusikkplata som jeg har gjort sammen med min far og min søster spiller vi i Rørostradisjonen, som jeg er oppvokst med. Jeg har hørt melodiene så mange ganger at jeg etter hvert måtte prøve å lage noe komp til dem, det ble til arrangementer som vi gjorde plata av (“Tre x Nyhus”, Grappa).

Men at du har spilt tango er kanskje ikke like naturlig nærliggende for deg. Danser du kanskje selv tango?

— Nei, men kanskje jeg skulle prøve, sier Ingfrid.

— Det er lenge siden nå, men jeg hadde en trio med Cathrine Winnes [dirigent og saxofonist, red.] og en bassist. En periode var det veldig in med tango. I tangoen har du en ramme å improvisere i, og det er bra for meg som ikke er trent improvisasjonsmusiker.

Er det så at improvisasjonen slår tilbake på ditt klassiske spill, at din tolkning av de gamle klassikerne blir annerledes fordi du også improviserer og spiller folkemusikk?

— Jeg vet ikke om det følger helt direkte, men innimellom blir det nok slik.

Hun blir stille.

— Ja, på helheten spiller det inn. Jeg føler nok at jeg til en viss grad kan være friere av at jeg har gjort mye. I samtidsmusikk kan man også ofte føle seg friere enn i eldre og ofte spilt klassisk musikk, og det at jeg har fremført mye samtidsmusikk, kan spille tilbake på friheten i det klassiske.

Undertegnede tenker at hva Ingfrid sier er litt paradoksalt. Når man generaliserer om samtidsmusikk tenker man vel heller på alle uhyre komplekse partiturer, hvor minste detalj er nedskrevet, men Ingfrid har tydeligvis lest samtidsrepertoaret litt annerledes, eller kanskje det er mer riktig å si at hun har valgt å fokusere på andre komponister enn de mest strukturalistisk orienterte. Jeg spør henne om hva det egentlig er hun skal spille på sin Ultimakonsert, og får et langt og engasjert svar tilbake.

— Hele programmet er pianistisk på en spesiell måte. Det er ikke slik at det nødvendigvis er teknisk vanskelig, som man vanligvis tenker ordet pianistisk, men alle verkene utnytter klaveret på en spesiell måte.

Jeg forventer så at hun skal begynne å snakke om George Crumbs “A little Suite for Christmas”, som så åpenbart utvider klaverets klangmuligheter gjennom at pianisten forventes spille med hendene i instrumentet på en rekke forskjellige måter.

Men istedenfor begynner hun å snakke om Knut Olaf Sunde, en komponist som velger verktitler som kan være kunstverk i seg. Verket som Ingfrid skal spille førstkommende fredag heter (trekk pusten!): “Ellers tror man at en slags linse på størrelse med Tyrkia skal få romskip til å akselerere til halve lysets hastighet på bare to år. – Men også dette ligger nok noe frem i tid”.

— I Knut Olafs verk bruker jeg blyvekter og sostenutopedalen for å holde akkorder, sier hun.

Sostenutopedalen er den pedalen i midten av de tre pedalene som finns på de fleste større flygler. Den gjør at man kan holde noen toner ”i pedalen”, så at de strengene er åpne, imens alle andre tonene fungerer som vanlig, dvs. når man slipper tangenten så slutter de å klinge. Blyvekter fungerer litt likedant. Når pianisten setter en blyvekt på en tangent frigjøres strengen så at den kan klinge sammen med de andre tonene som pianisten spiller. Men tangenten som blyvekten står på kan ikke spilles.

— Det gir overtoner og svingninger som gjør musikken atmosfærisk, nesten surrealistisk.

— Crumb er fantastisk skrevet. Han bruker masse effekter, men det føles ikke som effekter for effektenes skyld. Musikken er veldig billedlig. Man kan se harper fremfor seg, han bruker salmer, barnesukk og det er rent himmelske akkorder i musikken.

Undertegnede nikker stille i sitt indre. Crumbs musikk er en lyrisk nytelse, og hvis man ikke er vant til å lytte til samtidsmusikk fra før av, er Crumb en eksepsjonell døråpner.

Ingfrid fortsetter så lenge å fortelle om alle de spennende klangteknikker de forskjellige komponistene bruker, og hvis jeg ville ha skrevet om alt dette ville Ingfrid ha forsvunnet bak alle komponister – og det er jo tross alt Ingfrid Breie Nyhus som er dette intervjuets kjerne.

I vår var du den første som fikk Den norske solistpris. Hva har det betydd for deg?

— Jeg skal ha konsert på Festspillene i vår, og det gleder jeg meg til. Så skal jeg være solist med Kringkastningsorkesteret om en måned. Det er en jubileumskonsert for radiokanalen Alltid klassisk.

Det er jo vidunderlig! Det er jo ikke bare en hvilken som helst konsert med KORK!

— Ja, det er skikkelig storartet. Jeg skal spille annen sats i Sjostakovistjs første klaverkonsert, og så skal jeg spille kjenningsmelodien til kanalen: Rachmaninovs Paganini-variasjoner.

Skal du spille hele, sier undertegnede med litt forskrekkelse i stemmen, for hele verket er virkelig svært.

— Ja. Det er litt å fingre med der, sier hun og humrer litt, men så går hun videre med å snakke om Kringkastningsorkesteret som sådant.

— Jeg hadde min eksamenskonsert med orkesteret for halvannet år siden, og de er virkelig gøy å arbeide med. De gir så mye tilbake, og at det er et lite orkester gjør at man føler at det er mulig å kommunisere med alle musikerne.

Og ved siden av at du fikk Den norske solistpris har du vel vunnet Rikskonsertenes Intro-klassisk?

— Nei, det har jeg ikke. Jeg er i grunn fornøyd som det er nå. Jeg gidder ikke å gå på prisjakt.

Noe slikt skulle ikke kunne komme fra særlig mange unge musikere i dag. Dels fordi det naturlig nok kreves en stor modning for å tørre å si fra seg en enda større plass i rampelyset, men også fordi mange føler at de må forsøke å vinne priser eller konkurrere på andre måter for å nå frem. Du må være en privilegert dame som kan si noe slikt.

— Jo, det er jeg også. Men man kan ikke bare basere seg på sånne ting. At jeg har valgt å gjøre så forskjellige ting har gjort at det er mulig for meg å overleve. Gjennom å spille mange steder får jeg hele tiden nye bekjentskaper, og det må også til. Det er jo rikelig med eksempler på de som får priser, men som allikevel ikke klarer å leve av det.

Jeg har hørt Ingfrid mange ganger tidligere, og forstår godt at hun står i begynnelsen av en sannsynligvis fremgangsrik karriere. Visst har hun rett i at bekjentskaper må til, fordi musikere som ingen programansvarlige har hørt om får heller ikke konserter. Men grunnen i enhver fremgangsrik karriere er tross alt drivende gode musikalske kvaliteter, og det er noe Ingfrid Breie Nyhus besitter.

Konserten under Ultima Ung finner sted i Nasjonalbibliotekets auditorium i Drammensveien 42 på Solli plass. Konserten er et samarbeid mellom Musikkinformasjonssenteret og Ultima. På programmet står verker til Emil Bernhardt (NO), Ørjan Matre (NO), Knut Olaf Sunde (NO), Luciano Berio (IT) og George Crumb (US). Det er gratis adgang, og konserten begynner klokken 12.

Publisert:

Del: