Enkelte ting var betre før, meiner Jon Larsen i Hot Club de Norvège. Likevel insisterer han på at prosjekta hans ikkje handlar om å sjå seg attende.

Hot Club de Norvège 2009

Av Ida Habbestad

— Jeg har sett med stor glede på den utviskingen av status mellom sjangre som har foregått, seier gitarist Jon Larsen i Hot Club de Norvège.

Både status-likskap og sjangerutvikling har stått i høgsetet for denne utøvaren og hans tre medmusikantar dei siste 30 åra.

På slutten av 70-talet møttest Per Frydenlund, Svein Aarbostad og Jon Larsen i fascinasjon for Django Reinhardt, som då var nesten ukjend. I 1980 vart Ivar Brodahl gruppa sin første fiolinist, og då Brodahl pensjonerte seg i 1985 overtok Finn Hauge plassen hans. Sidan har besetninga vore konstant.

Bak seg har dei 26 eigne plater, utallige konsertprosjekt, turnéar og samarbeid, 30 Djangofestivalar i Oslo samt etableringa av plateselskapet Hot Club Records, der kring 350 utgjevingar er gjort.

Alt med utspring i det eine målet; å dyrka og å utforska den Django-inspirerte musikken.

Men Larsen hevdar at arbeidet deira langt i frå er noko retroprosjekt.

— Vi har villet se hvor dypt vi kunne grave i denne musikken, seier Larsen.

— Djangomusikken er for så vidt smal, selv om den kan appellere til mange. Det at den var såpass smal og ukjent da vi begynte, var for oss en styrke. Vi har stått friere til å gjøre som vi ville med musikken. Et hovedanliggende for min del har vært at vi ikke skulle gjenskape; at det ikke skulle være noen nostalgisk trip.

Utmagring og einfald
Me lurer på korleis ein lærer seg å beherska ein sjanger som nesten ingen har kunnskap om. Av formell skulering har dei fire bak seg eitt års studium på ei jazzlinje i Malmø – i 1980-81. Så kom ”Tanta til Beate” med Lillebjørn Nilsen, der bandet sto for kompet. Sidan den tid har Hot Club de Norvège vore meir eller mindre sysselsett med turnéverksemd.

Men dette var etter at dei hadde lært ein heil del om Django-stilen – utan nedteikna kjelder, og med einast eit lite utval plater som dei fekk frå vener i Paris. Enkelte norske musikarar spelte musikk som likna, men heller ikkje desse kunne fortelja mykje om sjangeren.

— Vi fikk høre at musikere som Robert Normann og Finn Westbye var vår forgjengere. Men de visste ikke noe særlig om Django; de var inspirert av amerikanerne. Det samme med Svend Asmussen, som turnerte i 30-åra og under krigen, og som faktisk konkurrerte med Django om spillejobber. Heller ikke han var direkte inspirert av Django, men hadde øynene mot vest, hevdar Larsen.

I staden gjekk altså ensemblet rett til kjeldene. Dei første åra – før dei erklærte seg som offisielt eksisterande band – kopierte dei platene så godt dei kunne. I lang tid vitja dei Paris, så ofte som råd. Der møtte dei gjenlevande musikarar som hadde spelt med Django.

Paris har altså vore valfartsstaden. Først mot slutten av 80-talet kom den gryande interessa for forma utanfor byen; då både i Frankrike, Nederland og Tyskland. Sidan har det forsiktig balla på seg, og i dag blomstrar Djangomusikken i heile den vestlege verda.

Larsen er imidlertid ikkje heilt ukritisk til utviklinga.

— Det har vært en kjempeforandring det siste tiåret. Rundt år 2000 kom gjenoppdagelsen av Djangomusikken særlig i USA. Den har blitt kjempesvær med mange festivaler, industrialisert produksjon av instrumenter, hele apparatet. Men de fleste har fokuset fullstendig bakover i tid.

Det har du ikkje mykje til overs for?

— Nei, jeg føler et sterkt ubehag ved den utviklingen. Man kan jo aldri gjenskape noe direkte – og jeg synes det er veldig tafatt å kun se tilbake. Om man ikke utvikler seg musikalsk, må det jo ende i utmagring, enfold og innavl. I kunsten kan man gjøre alt, unntatt å bli kjedelig, postulerer Larsen.


Hot Club de Norvège anno 1982

Fantastiske bidrag
Hot Club de Norvège si løysing på dette har vore samarbeid – i ei rekkje ulike variantar. Musikarar frå ulike sigøynermiljø, tangomusikarar, og her heime visesongarar som Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde, samt dei klassiske utøvarane i Vertavokvartetten er mellom involverte. I desse dagar hentar Larsen inspirasjonen sin frå Frank Zappa sin musikk.

— Jeg tenker på innspillingene med Django som et fantastisk bidrag i historien. Som gitarist har Django satt gullstandarden; stadig kan jeg la meg forbløffe over ting han gjør som jeg ikke skjønner hvordan er mulig å få til. Men det bør ikke kopieres direkte, insisterer han.

Kanskje er det dette ynskjet om utvikling som har gjort det mogleg for musikarane å halda saman gjennom 30 år?

Det handlar òg om ei øving i diplomati og organisasjon, hevdar Larsen. Biletet han teiknar av ensemblet sitt er romantisk; dei er ein gjeng på fire som organiserer turnéane sine sjølve, som reiser skulder ved skulder i turnévagna, som trufast riggar opp og ned på enkelt vis, og som skiltar musikken og samspelet som den store premien.

— Vi er en utdøende rase, seier Larsen, nesten nostalgisk.

Utdøyande?

— Ja, jeg vil si det. Vi er et av få små ensembler som reiser for egen maskin, med egen lyd, uten raidere av noe slag. Ofte spiller vi for døra. Det eneste vi trenger er en stikkontakt på scenen og nok søvn. Det letter jo turnélivet.

Festival for ein femtilapp
Me aner ein spore av kritikk mot det som tek lenger tid og større plass. Når mange store og tunge produksjonar vert sende ut på vegen, går det ut over antalet spelejobbar for musikarar, hevdar han.

— Jeg vil si at det er færre jazzmusikere ute og turnerer, og det er rart, for det er mange flere jazzmusikere i dag totalt sett. Det må jo være grunner til at de mange hundre musikerne som de siste tiåret er utdannet innen jazz ikke er ute på veien. Er det fordi de ikke ønsker å turnere, eller at de setter lista så høyt at de ikke får det til, spør han.

Kan henda er svaret hans nei på begge deler. For omlag 10 år sidan uttalte Larsen i Dagbladet at administrasjonen i jazz-Noreg auka som bolledeig, og at han var sterkt kritisk til dette. I miljøet var utsegna ikkje godt motteke, og Larsen medgjer at ein nok skal trø forsiktig.

Men går me han etter i saumane er det klart at han stadig meiner det same: For mykje midlar går til administrasjon.

— Jeg greier ikke å se det fra annet enn min egen erfaring. I Hot Club de Norvège er det ikke rom for å ha noen administrasjon. Vi må gjøre det enkelt. Kanskje er det slik at jo flere som gjør det enkelt, jo flere spillejobber blir det?

— Ta for eksempel Djangofestivalen. I år etter år har Miloud (Guiderk, red anm) og jeg samarbeidet om den. Det forløper ved at vi møtes på café, bestiller en kopp kaffe og setter opp programmet. Så booker Miloud artistene og jeg presenterer dem på scenen. De administrative kostnadene for festivalen ligger altså på rundt en femtilapp – det er fullt mulig å drive slik. Rundt meg ellers, ser jeg en tendens til at det er flere kontorer og færre spillejobber, seier han.

Eklektisk ideal
Få eller mange spelejobbar til tross: Ensemblet har i jubileumsåret sitt lagt opp til ei omfattande Norgesturné som strekkjer seg frå sør til nord i landet.

Kva dei skal spela er ikkje endelig bestemt – men Larsen melder ei sterk tru på augneblikkets magi.

Og av vidare prosjekt og samarbeid har han eitt klårt ynskje.

— En gammel helt som jeg virkelig håper å få gjøre mer med er Boulou Ferré. Han er fra Frankrike – og en musiker som jeg trodde, da jeg møtte han på slutten av 70-tallet, at skulle bli en kunstner som tusenvis av komponister og musikere ville følge. Han er veldig eklektisk, og spiller både Bach og samtidskomponister, jazz, tradisjonell sigøynermusikk og fusion – og han improviserer som ingen andre.

Eit kunstsyn som er heilt i tråd med Larsen sitt eige.

— Mingus sa en gang at alle jazzbassister burde være så gode at de kunne hoppe inn i en hvilken som helst klassisk skolering. Jeg er helt enig – og synes det burde gjelde begge veier.

4. august spelar kvartetten på Oslo Jazzfestival saman med Adrien Moignard. Det markerer opninga på ein omfattande Norgesturné (meir om denne her). I høve jubileet gjev Hot Club de Norvège ut CD-en ”Willie Nickersons Egg” – eit lettare omskrive musikalsk eventyr om bandet si historie.

Publisert:

Del: