INNLEGG: Jeg er overbevist om at Rikskonsertene fortsatt bør ha en sentral rolle i utviklingen av det desentraliserte konserttilbudet i Norge, skriver Renée Rasmussen, forbundsleder i Musikernes fellesorganisasjon.

Renée Rasmussen

Før Stortingsvalget i 2009 presenterte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV Kulturløftet II. Et av de mange flotte målene var – og er – å ”sikre et godt og variert konserttilbud over hele landet”. Et annet er å ”motarbeide sjangersjåvinisme og sørge for likeverd mellom kunstformer og sjangre”. Et tredje er å ”bedre kunstnernes levekår, med hovedvekt på inntektsvilkår og velferdsordninger”.

Etter de samme partienes suksess med det første Kulturløftet har vi selvsagt minst like store forventninger til oppfølgingen av det andre. Men noen ganger blir det sådd tvil om kursen. Da kulturministeren i forrige uke i all hast organiserte et slags høringsmøte om Rikskonsertenes offentlige konserter og over bordet spurte et fåtall inviterte om det finnes andre som kan gjøre dette (dvs levere et lignende konserttilbud), fikk jeg en ubehagelig følelse av ustøhet.

I mer enn 40 år har Rikskonsertene levert slike konserttilbud som regjeringspartiene beskriver i sitt kulturløft. Ikke minst derfor skal vi selvsagt ha et kritisk blikk på hvordan Rikskonsertene gjør dette, og vi skal alltid være åpne for å vurdere om det kan organiseres på andre og bedre måter. Men like selvsagt skal vi være grundige og saklige, og tenke oss om minst to ganger før noe som faktisk fungerer svært bra blir erstattet av noe annet.

Les tidligere innlegg i debatten om Rikskonsertene HER.

Som den optimisten jeg er, trodde jeg det var slike tanker som lå bak da Kulturdepartementet i fjor bestilte en evaluering av Rikskonsertenes virksomhet. Mandatet for evalueringen pekte også i den retningen, og resultatet tilsier på ingen måte at det er noe akutt behov for omveltinger. Likevel får jeg nå altså et inntrykk av at noe skal skje, og det fort. Etter at evalueringsrapporten ble lagt ut til høring i fjor høst og departementet fikk mange svar som tok Rikskonsertene i forsvar, har det vært fullstendig taust fra den kanten. Helt til i forrige uke, noen uker før Regjeringen skal legge fram sitt forslag til statsbudsjett for 2011.

Jeg vet selvsagt at noen konsertarrangører opplever Rikskonsertene som en sterkt subsidiert konkurrent. Jeg vet også at noen musikere, også blant MFOs medlemmer, er misfornøyd med måten Rikskonsertene gjør jobben sin på. Og jeg vet at noen aktører gjerne vil ha mer penger til egne formål. Alt dette er momenter som tilsier en løpende debatt om Rikskonsertenes aktiviteter og om politiske prioriteringer. Men samtidig er det ikke noe som tilsier at kursen må endres før debatten er halvveis.

Selv er jeg overbevist om at Rikskonsertene fortsatt bør ha en sentral rolle i utviklingen av det desentraliserte konserttilbudet i Norge. Den uvurderlige skolekonsertvirksomheten kan knapt nok opprettholdes uten Rikskonsertenes medvirkning, og fortsatt er mulighetene for samvirke mellom skolekonserter og offentlige konserter knapt nok utprøvd. På Rikskonsertenes turnéruter finnes det utallige steder som sjelden blir tilgodesett med konserttilbud fra andre aktører, uansett offentlig støtte eller ikke. Heller enn å begrense Rikskonsertenes økonomiske armslag bør budsjettet økes for å imøtekomme det behovet som finnes.

Og om det til tider er misnøye med Rikskonsertenes behandling og oppfølging av utøverne, har jeg ingen grunn til å tro at andre konsertarrangører er bedre. Det er derimot svært sannsynlig at Rikskonsertene fortsatt har en viktig normdannende rolle med hensyn til lønns- og arbeidsvilkårene for turnerende musikere.

Uansett deltar jeg gjerne i en debatt eller flere om Rikskonsertenes framtidige oppgaver, men da må ikke konklusjonen komme først og debatten etterpå.

Publisert:

Del: