Infernofestivalen, som raskt har blitt Norges største happening for ekstrem musikk, samlet nok en gang stappfulle saler over tre dager i påskehelgen. Så fulle at de kanskje bør tenke på å flytte til større lokaler, mener noen. Ballade fulgte festivalen tett på fra start til slutt, og presenterer her et slentrende tilbakeblikk på en festival som har vokst seg både vektig og viktig på svært få år.

Mayhem, Inferno 2004 (Foto: Maia M.H. Drachensteen)

Av Knut Steen

— Infernofestivalen skulle ha feiret 14, og ikke 4 år, meldte Mayhems bassist Necrobutcher til Ballade rett før festivalen. Mer alvorlig kritiske kommentarer til hovedstadens tre dagers metallmaraton har ærlig talt vært vanskelige å spore. Festivalen var også i år utsolgt ned til siste billett, og forløp uten noen videre tekniske problemer eller forsinkelser.

— Dette er en flott festival, og den virker veldig profesjonell i gjennomføringen. Vi har spilt over store deler av Europa og dette er helt klart noe av det bedre vi har vært borti. Bandene blir godt tatt vare på, foruten at man spiller i veldig godt selskap, fortalte Enslaved-trommeslager Harald Helgeson.

Norsk festival, internasjonalt navn
Også greske Rotting Christ var fornøyde med oppholdet og konserten de holdt på John Dee. Vokalist Sakis og trommeslager Themis var begge strålende tilfredse med å være flydd inn til festivalen.

— Oslo er Black Metalens krybbe og hovedstad, og vi er veldig glade for å være her. Infernofestivalen har en meget høy stjerne i greske metallkretser, og miljøet som har næret frem band som Mayhem og Darkthrone er veldig hyggelig å besøke. Vi har blitt behandlet godt og profesjonelt hele veien, og kommer gjerne tilbake hvis vi blir spurt, kvitterte Sakis og Themis.

Også My Dying Bride-trommis Shaun Taylor-Steels kunne bekrefte at Infernofestivalen begynner å bli godt kjent i utlandet.

— I Storbritannia vet de fleste som bryr seg om metall at Infernofestivalen eksisterer. Terrorizer (britisk musikkmagasin, red.anm) har gitt festivalen mye oppmerksomhet, og den begynner å bli et ettertraktet reisemål for folk som er interesserte i god musikk. Gjennomføringen av festivalen er helt på høyde med de største festivalene i Tyskland og Storbritannia, meldte Taylor-Steels kort tid før bandet gikk på Rockefellerscenen som torsdagens hovedband.

Bør infernofestivalen utvide?
Etter fire år med fullt hus og stormende jubel (fra publikum og den delen av pressen som faktisk begriper hva som foregår på Rockefeller disse tre dagene), bør ekspansjonstanken være nærliggende. Spørsmålet er bare hvordan.

Man kan utvide med nok en dag slik man gjorde i fjor. Inferno vil da bli en fire dager lang festival, kanskje med et litt mindre tettpakket program som begynner litt senere. Dette er spesielt viktig for små band, som nødvendigvis blir satt opp tidlig på kvelden. Så tidlig som 17:30 er det lite publikum, og de som trenger å profilere seg mest må ofte spille for et glissent publikum – selv om det også i år var hederlige og gledelige unntak fra regelen.

De største bandene vil alltid spille sist, og slik må det neste være. Men det er liten tvil om at mange små band, som sårt trenger all den oppmerksomhet de kan få, vil ha større utbytte av å spille 19:00 enn 17:30. Men dette koker også ned til hva Infernofestivalen ønsker å gjøre og være.

Med fire dagers Inferno i stedet for tre, vil kanskje også konsertene avsluttes tidlig nok til at folk som bor utenfor bykjernen kan komme seg hjem uten å betale astronomiske taxi-utgifter eller overnatte hos venner. Denne normen følges blant annet i Storbritannia, der konserter kategorisk avsluttes før klokken 23:00 av nettopp denne grunnen.

Et annet alternativ for ekspansjon, er å beholde antall dager og band, og heller flytte festivalen til romsligere lokaler, eventuelt med flere scener. Men hvor skal man da gjøre av seg? Å flytte festivalen til sterile Spectrum, som er beryktet for elendig lyd med mindre man har råd til et lydanlegg av David Bowies-proporsjoner, er utvilsomt en dårlig idé. Der kan man i tilegg vinke farvel til alt som finnes av svart-hyggelig intimitet og atmosfære, noe en slik festival trenger sårt.

Et kanskje siste alternativ er selvsagt å flytte festivalen utendørs, med de muligheter det innebærer for sceneoppsett og innkvartering. Wacken Open Air i Tyskland og Ozzfest i England er internasjonale metallfestivaler som har gjennomført denne modellen med stor suksess. Og selv om det kan være vanskelig å tenke seg den grimmeste svartmetallen presentert i solskinn på en formiddag i parken, hadde nok folk vendt seg til det også -spesielt med tanke på den nye røykeloven som trer i kraft denne sommeren. Slik kunne man kanskje også kommet årets lydproblemer til livs.

Lyd og ulyd
Festival-lyd er et eget begrep i pop/rock-miljøer, og er som regel synonymt med dårlig tid til lydsjekk, lydmenn som ikke kjenner band og lokaler godt nok til å skru alle knotter riktig – og påfølgende frustrasjon fra Scenen. God lyd er ekstra viktig i en genre som denne, der lydbildene ofte er tette, raske og komplekse.

Rockefeller er normalt sett ikke en “problemarena” på dette feltet, men i år ble dessverre flere konserter kraftig amputerete av slett lyd. Høydepunkter som Aborym og Gorgoroth ble kraftig forringet av grøtete lyd, mens Disiplin og et par andre fikk lide i litt mindre grad. Synd, men kanskje noe man må regne med når så mange band skal spille samme scene samme kveld?

…mitt kongerike for en stol
Hadde festivalen satt av en del sitteplasser til slitne festivalgjengere, kunne de nok også ha beholdt folk inne på festivalområdet. I mangel av en eneste stol gikk mange sortkledde i stedet ut til nærliggende puber, for å få hvile bena en time – som fort blir til tre når ølprisene på Rockefeller er såpass høye.

Får i ulveklær
Men til tross for et par feilskjær, er det nok en gang vanskelig å kalle Infernofestivalen noe annet enn en suksess. Med så mange kvalitetssterke band, et så trofast publikum, og en meget profesjonell arrangør kan det vanskelig gå galt. Bare det å få alle band på scenen i tide (med et par ubetydelige unntak) er en stor prestasjon i seg selv. Infernofestivalen er også nok et eksempel på at de som ser skumlest ut, fremdeles er snillest – med unntak av an ulykke i VIP-loungen var det ingen tilløp til bråk og spetakkel i løpet av festivalens tre dager og netter.

Med en god kombinasjon av norske og utenlandske attraksjoner, gjør festivalen sine hoser grønne på flere måter, men Infernos størrelse og “pondus” vil nok tilsi at kravene til å skilte med vektige, internasjonale headlinere bare vil bli større. Samtidig er det gledelig at en festival hvor hele 70% av bandene er norske allerede får så mye positiv internasjonal oppmerksomhet. Dette vitner om at ekstrem-metallen er en genre i utvikling og vekst, til tross for manglende forståelse utenfor sitt eget publikum og spesialpressen.

Fotograf Maia M. H. Drachensteen, som fulgte Infernofestivalen fra begynnelse til slutt, kommer de nærmeste dagene til å presentere en rekke billedkollager fra årets definitive metal-begivenhet, eksklusivt for Ballade. Følg med for oppdateringer!

Publisert:

Del: