Støymusikk er usedvanlig inkluderende, viser ny forskning.

Jazkamer, © jazkamer.blogspot.com

«For alle spesielt interesserte – en studie av den norske støyscenen» er tittelen på masteroppgaven til Tone Østerdal som ble levert ved Høgskolen i Telemark i fjor høst.

Nå kan man helt sikkert innvende at det neppe er et overraskende forskningsfunn at støymusikk er for spesielt interesserte. Men vent litt – i oppgavetittelen stod det «for alle spesielt interesserte».

— Det som overrasket meg mest i arbeidet med oppgaven, var å finne ut hvor blottet støyscenen er for hierarkier. Til daglig jobber jeg i kultursektoren. Der ser jeg hele tiden småkonger i de forskjellige miljøene, en form for portvoktere som definerer hva som er bra og dårlig, hva som er høykultur og hva som er lavkultur. Men i støyscenen synes småkongene å være fraværende. Det er ganske unikt, sier Østerdal.

Liten intern konkurranse
En del av arbeidet med oppgaven besto av å intervjue ni aktører i det norske støymiljøet. Ut ifra disse intervjuene kom Østerdal fram til at støymusikere synes å være veldig inkluderende og hyggelige, og at kvinner var spesielt velkomne, sammenlignet med andre musikkmiljøer.

Det var lite intern konkurranse, noe som blant annet henger sammen med at det verken er mye penger eller prestisje å hente i å være støymusiker.

— De støymusikerne jeg har snakket med er interessert i å slippe alle inn, både som publikummere og utøvere. Det er en inkluderende atmosfære på støykonserter, og det har jeg også selv fått erfare, sier Østerdal.

Hun anslår den norske støyscenen til å bestå av mellom 50 og 100 personer. Det er et lite miljø, og de fleste kjenner hverandre. Likevel har en by som Oslo oppimot et tosifret antall spillesteder hvor man kan opptre med støymusikk. Og det er ifølge støymusikerne selv mer enn hva en by som for eksempel New York kan skilte med.


Tone Østerdal. FOTO Privat

Tåkelegging
Et annet trekk ved støyscenen som Østerdal har lagt merke til, er at man i stedet for å dyrke personer og merkevarer, hele tiden starter nye band og konstellasjoner, for deretter å legge dem ned igjen.

— Flere av informantene har gjort et poeng av at publikum ikke skal klare å holde oversikt over hva man har vært med på. Denne tåkeleggingspraksisen er veldig forskjellig fra det vi ser i kunstfeltet og i populærmusikken. En av dem jeg intervjuet måtte sjekke hjemmesiden sin for å kunne svare på hvor mange band han spilte i, sier hun.

Igjen er poenget med at det ikke er så mye penger i omløp i støymusikken. Det er ikke videre gode utsikter til å gjøre karriere, og mange utøvere går i minus.

— I stedet for å dyrke en merkevare, kan utøverne leke med forskjellige merkevarer og prosjekter. Det kan se ut som det går litt sport i det å ha mange prosjekter gående samtidig også.

God støy? Golden Serenades bråker på inkluderende vis på Blå.

Kvantitet er viktig
Støymusikkscenen er også preget av at utøverne har et høyt produksjonstempo og ofte gir ut mange flere utgivelser i løpet av et år enn innenfor andre sjangere.

— Er det slik at støymusikere synes det er tøft å spille i mange band og gi ut mange plater?

— Det er ingen som direkte sier at det er tøft, men det er helt klart et ideal i gi ut mange plater. Men så er også miljøet preget av en bytteøkonomi som er åpen for denne strømmen av utgivelser.

— Det er ikke alltid like lett å sette ord på hva støymusikk egentlig er. Har du fått noen gode definisjoner fra dem du har snakket med?

— Nei, ingen av dem jeg har snakket med har vært spesielt villig til å definere, ikke en eneste én. Men det å dyrke lyden går igjen. I stedet for et riff, en rytme eller en melodi, har støymusikerne en veldig intens interesse for lyden som enhet.

Alt er greit
Dermed blir det heller ikke lett å få utøverne til å svare på hva som skal til for å skille den bra støymusikken fra den dårlige. Det at man dyrker lyd gjør det vanskeligere å definere hva som er kvalitet, og det er lettere å finne kvalitetskriterier i andre musikksjangere.

— Det er i det minste mange som er enige om at det er få utøvere som klarer å holde en støymusikkonsert interessant i mer enn 20 minutter. Men igjen ser vi at utøverne er hyggelige og inkluderende og sier ting som «Den og den gjør sånn og slik, men det er greit det, altså. Men jeg ville kanskje ikke gjort det på den måten.» Det er dessuten ikke nødvendigvis slik at støymusikk blir bedre av at utøveren er flink, noen utøvere mener til og med at det er en uting å være flink.

Publisert:

Del: