ANMELDELSE: Finnes det egentlig noe riktig tidspunkt for å utforske vår eksistens mest brysomme og angstskapende problemstilling, spør Eirik Lande etter Borealisfestivalen.

Borealis-13 Anat Ben-David, © Eirik Lande

Det er mars måned i Bergen og vårtegnene begynner å bli tydelige. Snøen smeltet i forrige uke, og sola er fortsatt synlig på himmelen i det folk er på vei hjem fra jobb. Men akkurat i det vinterdepresjonen begynner å slippe taket, inviterer Borealis til et musikalsk dypdykk ned i livets forgjengelighet. Timingen kunne vært bedre, tenker jeg. Men på den annen side, finnes det egentlig noe riktig tidspunkt for å utforske vår eksistens mest brysomme og angstskapende problemstilling?

The End Begins
På åpningsdagen blir publikum plukket opp av busser ved Bergen Kunsthall. Borealis har for vane å legge arrangementer til mindre typiske arenaer, som helaftenen på travbanen i 2009, eller massiv dronedoom med Sunn o))) i Bergen Domkirke i 2007.

Denne gangen går turen til renovasjonsselskapet BIRs gigantiske anlegg i Rådalen. For de av oss som ikke har dagjobb i industrien føles det spennende bare å gå rundt på området. Referanser til Mad Max og andre postapokalyptiske scenarioer sitter løst. I døra får vi utdelt hjelmer, og deretter ledes vi innover i bygget. Her inne brennes 220 000 tonn restavfall hvert år i enorme forbrenningsovner, og det er nettopp disse som er utgangspunkt for støymusiker Lasse Marhaugs solostykke Søppelmusikk (for to avfallsovner). Marhaug har mikket opp forskjellige deler av ovnene. Lyden han setter sammen er basert på hva han får herfra.

Når temaet er såpass konkret og følelsesmessig sterkt som The End, legger det klare føringer på hvordan man tolker lydopplevelsen. Støy har for min del alltid vært et frirom hvor tankene flyter fritt, men i dette tilfellet blir alle lydene ladet. Først blir jeg sittende og høre etter det gjenkjennbare. Jeg prøver å se for meg hva som skjer bak og over oss, hvor enorme krefter er i sving. Marhaug bygger gradvis opp både i volum og lag. Etter hvert høres metalliske hvin og skrik oppå det stadig sterkere bassuget, som jeg ser for meg må være de sultne flammene som brøler etter mer å brenne. Suget blir stadig sterkere og høyere, som et brøl fra avgrunnen. Lyden av et industrielt helvete, tenker jeg, og innser at jeg akkurat har notert ned tidenes støyklisjé. Uansett, dette er lyden av David Lynchs Eraserhead, på en god måte. Borealis har fått en flott start!

Hviskende kontrabasser
Dagen etter er det kontrabassister fra Italia som står i fokus. Solheim kapell ligger på en mørkelagt kirkegård, og de siste hundre meterne frem til døra gir en heller dyster stemning. Men når døra går opp snus det nesten på hodet. Der foran står Ludus Gravis: åtte unge, kjekke italienske menn, kledd i røde skjorter og mørke bukser, med hver sin kontrabass. De store lysekronene i taket fyller rommet med varmt lys. Det er nesten så julefreden senker seg.

Klangen i kapellet er fantastisk, og man er forsiktig med å skifte sittestilling fordi knirkingen fra stolen vil forstyrre de nå hviskende kontrabassene. Stykket Bajo El Vulcano (Julio Estrada) knirker og brummer seg fremover. Det lages lyd på alle tenkelige måter. Håndflater gnis mot basskassen, her er lett vibrerende fingertromming, en bue som stryker mot kontaktmikrofonene. Alt foregår i et slags improviserende samspill, styrt av dirigent Danielle Roccato. Det er imponerende, men samtidig vanskelig for mine ører å følge, med mye slitsom informasjon å ta inn. Effekten blir desto sterkere når volum og intensitet økes og former en slags groove. Det når sitt klimaks i det strengene spennes og slippes hardt. Smellene oppleves som en litt overraskende, men veldig velkommen løsrivelse. Som om noe stiger opp fra den forvirrende og mer lavmælte pludringen og slippes fri. Stykket avsluttes med buer som slås i luften og lager en swosj-lyd. Sjelen har forlatt sitt fysiske legeme og eksisterer som usynlig energi, tenker jeg, og der har jeg endelig klart å koble musikken til festivaltemaet.

I løpet av kvelden ledes publikum ned i kjelleren, forbi en kremeringsovn og inn rommet hvor urnene i sin tid ble oppbevart. Her blir vi servert solostykket WO-MA (Giacinto Scelsi) fremført av Roccato. Et monotont og melodiøst stykke, som i mitt hode blir en alvorlig og andektig hyllest til det trauste og solide livet, og til de som befolket hyllene her nede.

Fuck Art, Let’s Dance
Klokka har passert midnatt og videokunstner, performance-artist og Chicks On Speed-medlem Anat Ben-David gjør seg klar til konsert. Østre er Bergens hus for lydkunst og elektronisk musikk, med en flott og splitter ny scene. Her synger Ben-David oppå innspilte spor med tilhørende videoprojeksjoner. Visuelt er det en nytelse. Friske farger og bilder med et humoristisk tilsnitt. Estetikken kan minne om Isabella Rossellinis Green Porno. Musikken kan kalles elektropop med en twist. Melodi og rytme er veldig tilgjengelig, og på nippet til å være dansbart, men det ikke er meningen at vi skal danse, tror jeg. Selve fremførelsen er leken, og Ben-David tar i bruk tre-fire mikrofoner med forskjellige effekter. Dette er fremmed og fengende på en og samme tid. En flott booking, og en skikkelig oppkvikker av en konsert.

Men hvor ble det av The End? I følge den ekstremt avanserte, eventuelt parodiske programteksten er det en drøss med referanser inni der. Men som ungdommen sier, Fuck Art, Let’s Dance. DJ’ene Axemax og Big-P sørger etter hvert for et interessant og morsomt dansegulv med vovede slagere.

Borealis handler mye om konsept og kontekst. Det legges stor innsats i booking av musikere så vel som konsertsteder. Når eksperimentelle lyduttrykk flyttes ut av sine tradisjonelle arenaer er det alltid med en viss fare for å ende opp som et kleint «Norge i Dag»-innslag, hvor kunsten reduseres til et crazy stunt eller en billig one-liner. Sånn sett klarer Borealis seg fint med sine arrangementer. Selv om jeg mener at føringene festivaltemaet legger til tider kan være i overkant stramme og forstyrrende, så gjør de også nytte for seg. I dette tilfellet som en fin betraktning både om livets slutt, tingenes slutt og spørsmålet om hvor et kunstnerisk uttrykk begynner og et annet slutter. 

Publisert:

Del: