28-årige Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er et av disse menneskene som holder på med altfor mye til at man kan gi noen grundig introduksjon i én artikkel – men man kan jo prøve? Samtidskomponisten og -utøveren er nå aktuell med resten av den kvinnelige improvisasjonkvartetten SPUNK og deres nye plate “Den øverste toppen på en blåmalt flaggstang”. Ballade møtte henne for lunsj – blant annet i forbindelse med den rykende ferske TV-dokumentaren “Maja i fritt fall”, som sendes på NRK både onsdag og fredag.

Maja S. Ratkje (Foto: Norsk Musikinformasjon)

Den første innspillingen til SPUNK kom på Rune Grammofon i 1999 og het “Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger”. Her fant man fem komplekse verker fylt opp til randen av lyd (evnt. fravær av lyd), støy og tilløp til en og en annen melodilinje (men ikke egentlig). Og det viktigste – en ganske forskjellig måte å tenke musikk på enn det lille som ellers kom ut av norsk improvisasjonsmusikk på den tiden.

To år senere hadde ting tatt seg opp, og selv om ikke SPUNK kan kalles forløperne til hverken støy- eller improscenen var det nå nok folk i landet som holdt på med beslektede ting. Det var på tide med en remixplate, og på samme selskap kom “Filtered through friends” ut, med remikser og tolkninger av bl.a. Martin Horntvedt, Kim Hiorthøy, Upper Rooms, Phonophani, Svalastog, Andreas Meland, Jørgen Træen, Lasse Marhaug og Andreas Mjøs.

Og nå er et nytt album klart, denne gangen mere lekent og spredt over flere spor enn i 1999. All musikken ble til gjennom fri improvisasjon, og etter mye studioarbeide hadde de fire over ni timer musikk liggende. “Det var ikke så lett å finne ut hva som skulle med på plata”, sier Maja. Hvis det var vanskelig å kategorisere den første plata, er denne likeså vanskelig å stemple, men noen stikkord kan muligens være improvisasjon, stemme, akustisk, elektronisk og et vidt utvalg av instrumenter. Og en mer enn sunn dose av musikalsk anarki.

— SPUNK er tyngdepunktet i mitt musikalske liv, og det skal bli morsomt å se om den nye plata får noen anmeldelser, sier Maja lakonisk. Selv er hun kjempefornøyd og mener den er variert og inneholder en god porsjon tøysefaktor, men ikke så mye at det blir planlagt morsomt.

— Den første plata ble nesten ikke anmeldt, det synes jeg var litt dumt. Egentlig er jeg nokså spent på hva folk synes om den nye, at den ikke blir ignorert. Og jeg kan godt ta dårlige kritikker, bare de er konstruktive. Forrige gang visste vel ingen helt hva de skulle skrive, men det har jo skjedd så mye siden det, og nå burde musikkjournalistene vite litt mer om det vi holder på med. Men det blir spennende å se.

Trønderjenta gikk på folkehøyskole etter videregående, og flyttet i 1994 til Oslo, hvor hun året etter begynte på Musikkhøyskolen. Her møtte hun for første gang lys levende komponister, og syntes de var veldig rare vesener.

— Da jeg begynte på komponistlinja ble vi lært opp om vestlig kunstmusikk, og jeg visste ingenting om støymusikk, og veldig lite om improvisasjon. Så det måtte jeg på en måte finne ut av selv, og det var vel ikke før vi begynte med SPUNK at jeg følte jeg hadde en tilhørighet og et miljø jeg kunne føle meg hjemme i. Samtidig var vi helt på siden av resten av miljøet der oppe.

Kvartetten fant hverandre allerede i 1995, og i løpet av de første årene ble bl.a. Belleville, Jazid og Mir brukt som konsertscener, noen år før jazzklubben Blå ble startet og kunne tilby en fysisk plattform for den “nye” musikken.

— Blå ble et felles musikalsk møtepunkt, og førte til at scenen eksploderte. Det har blitt mange flere band og plateselskaper etter at de kom til, mener Maja.

En av grunnene til at den musikalske CVen til Maja er langt som et vondt år, er utvilsomt at hun hele tiden samarbeider med andre om nær sagt alt hun gjør. I dobbeltrollen som komponist og utøver har hun på en eller annen måte jobbet sammen med eller skrevet for en busslast med folk. F.eks Cikada, Frode Haltli, Jaap Blonk, Jazzkammer, Oslo Sinfonietta, Vertavo Strykekvartett, POING – og Jaga Jazzist (“jeg spilte theremin på en konsert, men det er en stund siden nå”). Vi kunne ha fortsatt, men lister over hva hun har gjort finnes på websidene hennes. De er forøvrig designet av en 19-åring Maja pleide å leke med da de var yngre, og inneholder bl.a. nesten utmattende detaljerte lister over hennes musikalske liv, men også intet mindre enn et godt, gammeldags manifest. Ikke akkurat det man vanligvis får fra samtidskomponister, som ofte oppfattes som elitistiske og hemmelighetsfulle.

— Jeg ser ikke noe poeng i å skjule noe eller gjøre meg selv mystisk. Musikken jeg jobber med oppleves jo ikke akkurat som tilgjengelig, så hvorfor skulle jeg skjule den ytterligere? Musikk er for meg utadvent og handler om kommunikasjon, og det synes jeg er reflektert i websidene mine.

Trønderjenta hadde i motsetning til mange andre ingen klare musikalske helter da hun vokste opp, men likte enkelte elementer ved forskjellige personer og miljøer. Fortsatt synes hun forsvinnende lite er genuint bra, og mener det kanskje kan komme mengden musikk som finnes der ute, også på støy- og improscenene.

— Det finnes nok for mye musikk, og jeg savner som regel en tydelighet. Det er mye som er bra laget og oppfyller de tonale kravene, men det gir meg ikke noe allikevel. På den annen side må det skapes mye musikk for at noe skal skille seg ut som bra.

Selv er hun like skyldig som alle andre, all den tid hun har spilt, gitt ut og skrevet såpass mye musikk at det allerede nå begynner å bli vanskelig å skulle få hørt alt hun gjør.

— Man må jo gå litt rundt grøten først, jeg skjønner jo det. Av og til føler jeg at jeg har skrevet altfor mye musikk, men jeg vet også at jeg ikke gjør noe uten at jeg føler jeg har noe å melde. Og det er også de få gangene jeg kan sette meg tilbake, få en sterk lykkefølelse og tenke at “nå har jeg gjort noe”, noe av verdi, noe ekte. Men det har hendt veldig sjelden, kanskje bare tre ganger så langt.

Det kan hende at hun blir medvirkende til at flere vordende komponister en gang kommer til å få den samme lykkefølelsen, siden hun nå er inne i et to-årig stipendiat ved musikkonservatoriet i Trondheim, hvor hun underviser i komposisjon. Engasjementet stjeler dog tid, og hennes egen komponist har vært innestengt siden i fjor sommer, noe Maja egentlig synes er greit.

— Før var jeg hardere mot meg selv, og synes det var irriterende at jeg ikke rakk over alt jeg hadde mål om å få til. Nå føler jeg ikke at jeg må bevise så mye lenger, heller ikke for meg selv. Jeg gir meg selv mer tid som både utøver og SPUNK-medlem, og lar ting ta den tiden tar.

En ting som hittil har tatt to år, er et “soloalbum” med bare Maja. Konseptet er det samme som nå er gjort av Velvet Bellys Anne Marie Almedal og produsentene Jan Bang og Erik Honoré – å kun bruke den menneskelige stemmen som kildemateriale til elektronisk bearbeidelse. Prosjektet heter så langt “Voice”, og skal ut på Rune Grammofon til høsten. Og heller ikke her jobber hun i vakuum, men har samarbeidet med støyerne i Jazzkammer. De har sendt hverandre filer og lyder frem og tilbake i lang tid nå og bedrevet litt små-pendling, og Maja betegner dette som et “hardcore kamikaze”-prosjekt, hvor de prøver å redefinere den improvisatoriske vokalmusikken. Men der Kristiansand-banden brukte state of the art-utstyr, jobber gjerne Maja med dårlige mikrofoner, garasjeanlegg og diktafoner for å utforske sin egen soniske palett.

Men man vil kunne høre mer fra Maja lenge før soloplaten kommer ut. Hun jobber f.eks hele tiden med Fe-mail, en duo som kom til da hun og Hild Sofie Tafjord fant ut at elektronikken deres tok for mye plass i SPUNK, så de måtte gi larmet sitt eget prosjekt. I det siste har de samarbeidet med operatrioen “Opera i tiden” under prosjektet “What can we poor females do?”, og har hatt det mye moro med å remikse og prosessere stemmene deres live. Det blir konsert på Blå 7. mai, og interessant nok har dette lille ad hoc-prosjektet fått litt medieblest allerede, f.eks med oppslag i neste måneds Natt&Dag. Maja er allikevel pragmatisk i forhold til det hun gjør, og forventer ikke all verdens oppmerksomhet rundt resten av arbeidet hennes.

— Men jeg synes jo det ville vært trist hvis jeg kun skulle laget musikk for meg selv. Musikk kan være en innfallsvinkel til helt nye tanker, og jeg tror folk hungrer etter noe nytt. Det er så mye dårlig musikk, og noen må ta et oppgjør og skape mer musikk som har en politisk funksjon, som fører til nytenkning hos folk flest.

Den første mottakeren av Arne Nordheims komponistpris har ikke vært hjemme på fire uker, og selv om hun nettopp har kommet tilbake får hun knapt en uke hjemme før hun skal ut på ny miniturné med SPUNK. Og det er mulig hun og hennes likekvinner i kvartetten ikke kommer på forsiden av VG med det første, men etter vår lunsj skulle de intervjues av Dagbladet, så forståelsen for uforståelig musikk er nok i ferd med å bedre seg – også i Akersgata.

NRK har laget et TV-program om Maja i programserien Faktor, og “Maja i fritt fall” sendes på NRK1 onsdag 17. april kl 22.00 og i reprise på NRK2 fredag 19. april kl 22.25.

Slippfest på SPUNKs “Den øverste toppen på en blåmalt flaggstang” finner sted på Månefisken, mandag 29. april kl. 20.00.

Publisert:

Del: