Lørdag 31. januar presenterte vokalensemblet Nordic Voices sitt konsept “Plugged” som en del av Iliosfestivalen. Konseptet ble presentert som en blanding av det vokale og elektroniske, og på programmet sto verk av Henrik Hellstenius, Cecilie Ore, Eliza Weissenbaum alias Lars Petter Hagen og Luciano Berio. – Konserten holdt meget høyt nivå og var for meg et av høydepunktene under årets festival, mener Aksel Korbøl.

Nordic Voices, 2003

Av Aksel Korbøl

Konsert 31.januar i Harstad kulturhus med vokalensemblet Nordic Voices: Tone E. Braaten, Ingrid Hanken, Ebba Rydh, Per Kristian Amundrød, Frank Havrøy og Trond Olav Reinholdsen, samt gjestesangerne Ellen Aagaard og Magnus Staveland.

Åpningsverket var Henrik Hellstenius’ “Fire Fragmenter”, som selv om det er skrevet for Nordic Voices, også er ment å være en del av operaen “Sera”. Tekstene i “Fire Fragmenter” omhandler i følge programkommentaren konflikten mellom støy og stillhet. Under framførelsen sto de seks sangerne to og to, henholdsvis foran, til venstre og til høyere for publikum, noe som virket effektfullt, særlig i fragment nummer to hvor ordene i teksten var telt opp stavelse for stavelse mellom sangerne. Resultatet av sangernes plassering var at ordene så å si beveget seg i rommet og således trådte lydenes fysiske kvaliteter tydeligere fram. Sangernes plassering samt komponistens disponering av tekst stiller store krav til presisjon fra ensemblet, og i mine ører gir tekstens “vandring” i rommet verket et teatralsk potensial. Nordic Voices ivaretok dette potensialet på en glimrende måte, og framførte verket med stor presisjon.

Cecilie Ores verk “Schwirren” bygger på novellen Das Fliegenpapier av Robert Musil, som beskriver hvordan fluepapiret fanger og tar livet av sine ofre. Verket hadde i inne ører en utpreget instrumental karakter iden forstand at sangerne i stor grad benyttet stemmene som instrumenter uten å fremføre tekst med et bestemt språklig innhold. Over dette lydteppet ble så Musils tekst resitert. Så vidt jeg kunne høre var verket todelt, hvor andre del var en speiling av første del. Igjen var Nordic Voices’ framføring upåklagelig. Det eneste jeg hadde å utsette var at jeg ikke hekt greide å oppfatte teksten, men det skyldes nok i høy grad min dårlige skoletysk.

“Seks portretter” av Lars Petter Hagen var det verket som skilte seg mest ut på lørdagens program. Det skilte seg ut først og fremst i kraft av at det benytter video, og fordi Nordic Voices spiller på sine bi-instrumenter, i tillegg til sine stemmer, men også tonespråket var markant annerledes enn i de tre andre verkene. Kort fortalt er verket som tittelen antyder portretter de seks sangerne i Nordic Voices. Hagens portretter består av seks korte videofilmer av hver av sangerne, hor de selv kommer til orde med hva jeg antar er personlige fortellinger. Fortellingene blir avbrutt på videoen av sitater av den antikke dikteren Archilochos. Slik ble sangernes fortellinger aldri helhetlige historier. Til de seks filmene har Hagen skrevet utrolig søtladen musikk, som framføres av ensemblet på både hoved- og bi-instrument.

Umiddelbart forsto jeg ikke helt sammenhengen mellom filmene, tekstene og musikken, og det hele kunne virke oppstykket og fragmentarisk. Hagen hadde imidlertid skrevet en utførlig programkommentar til verket som i stor grad forklarte tankene bak verket. Tekstene til Archilochos har kun overlevd som fragmenter, og slik jeg forsto Hagen kommentar var de antikke sitatenes sammenheng med videobildene og musikken kun det at i kraft av å være nettopp fragmenter fungerer som analogi til sangernes minnes fragmenter. På denne måten er det verkets intensjon å tegne portretter ved hjelp av løse deler uten lineære fortellinger. Eller som Hagen sier i kommentaren: “Fragmentet er erindringens form”.

Berios “A-Ronne” er skrevet for åtte sangere og Nordic Voices ble i dette stykket utvidet med Ellen Aagaard og Magnus Staveland. Dette stykket var det lengste på lørdagens program. A-Ronne er fra 1975 og teksten er skrevet av Edoardo Sanguineti. Så vidt jeg vet ble dette stykket opprinnelig skrevet for fem skuespillere, og det hadde da undertittelen “en radiografisk dokumentar”. Siden stykket opprinnelig var for tiltenkt skuespillere, er det kanskje ikke så rart at den åttestemte versjonen framstår som et teatralsk stykke musikk som benytter mange fasetter av den menneskelige stemme som visping, stønning, skriking og latter. Etter min oppfatning tok Nordic Voices meget godt vare på verkets teatralske karakter, og de la for dagen skuespilltalenter. Jeg ble særlig imponert av Frank Havrøy og Per Kristian Amundrød i et parti hvor de gestaltet en tekst gjennom at en av dem framførte konsonantene og den andre vokalene. I det partiet skapte de virkelig et minidrama.

Hver for seg var framføringene og tolkningene av de fire verkene på programmet veldig gode, men etter mitt syn var det gestaltningen av programmet som helhet som virkelig var ekstraordinær og gjorde konserten interessant. I spennet mellom Hellstenius’ og Ores i denne konteksten lavmelte dramaturgi, Hagens “diskusjon” om fortellerform og erindring, og Berios meget teatralske verk, ble på sett og vis lørdagens konsert en drøfting av musikalsk drama. Jeg synes dette viser at Nordic Voices gjør mye mer enn bare å synge fortreffelig.

Publisert:

Del: