– Etter fire dager og ni konserter i Harstad sitter jeg igjen med en klar oppfatning om at adjektivet “smalt” egentlig passer særs dårlig på årets Iliosfestival, skriver Ballade-medarbeider Aksel Korbøl. Programmet besto i all hovedsak av verker skrevet de siste ti til femten årene, blandet med kanoniserte modernistiske komponister som Berio, Xenakis og Grisey. Når denne festivalen til tross for dette konsentrerte programmet ikke framsto som smal, skyldes det at den maktet å presentere det mangfold av uttrykk, eller kanskje inntrykk, som det beste av den nyskrevne samtidsmusikken kan by på.

Lene Grenager, profil (Foto: Lisbeth Risnes, MIC)

Av Aksel Korbøl

Etter en noe famlende åpningskonsert på torsdag (se egen omtale), fortsatte festivalen med en konsert med Duo Gelland fra Sverige. Denne duoen består av fiolinistene Cecilia og Martin Gelland, og deres musisering hadde en presisjon og en intensitet som var meget imponerende. Det er ikke rart at dette ensemblet har fått stor oppmerksomhet i sitt hjemland, og jeg antar at vi vil få høre mer fra denne duoen i Norge.

I det hele tatt var festivalen preget av glimrende unge instrumentalister. Håvard Lund kjent fra blant annet Farmers Market holdt en times fri improvisasjon i Galleri Nord-Norge lørdag, Rolf-Erik Nystrøm og Torben Snekkestad holdt duokonsert samme dag med virtuose urframføringer av verker signert Mark Adderley og Rob Waring. Rolf Steinar Borch holdt solokonsert på søndag, og også han urframførte et verk av Adderley.

Av de konsertene jeg fikk med meg var det tre soleklare høydepunkt: Stavangerbandet Cloroforms klubbkonsert, Nordic Voices plugged (egen anmeldelse er under utarbeiding) og til slutt Forsvarets Musikkorps Nord-Norge og Ilios-ensemblets konsert fredag. På programmet for den sistnevnte sto Jon Øyvind Ness: “Tics and Tiffs”, Xenakis: “Akrata”, Lene Grenager: “Pendulum”, og sist men ikke minst Asbjørn Schaathuns “Actions, Interpolations and Analyses”. Ness sitt stykke vil jeg ikke nøle med å kalle “feel good”-samtidsmusikk med sine fete messingklanger og nærmest suggererende rytmer. Grenagers stykke “Pendulum” hadde en varhet over seg som gjorde at det sto fram som et meget vakkert musikkverk. Om Schaathuns “Actions, Interpolations and Analyses” er det bare å si at det er et monumentalverk innen norsk samtidsmusikk. Dette stykket er overveldende i sin nyanserikdom, og med Terje B. Lerstad som solist ble denne framføringen skjellsettende for meg. Lyden var skrudd relativt høyt, noe som gjorde at stykket på sett og vis kom nærmere, noe jeg i hvert fall satt pris på. Denne konserten ble ledet av Lene Grenager.

Grenager var en av profilene ved årets festival. Hun hadde to verk på programmet, derav en urframføring. I tillegg tok Grenager på seg jobben å dirigere Forsvarets Musikkorps Nord-Norge og Ilios-ensemblet da Christian Eggen måtte melde avbud på grunn av sykdom. Grenager var heller ikke snauere enn at hun også holdt foredrag, da foredragsholderen satt opp på lørdag ble forhindret fra å komme.

I samtale med Ballade sa Grenager at:

— Ilios er en veldig positiv festival med spesielt god stemning, og den makter å lage et program som består av en god blanding av spissen av det nyskapende innen samtidsmusikken, og arrangementer med betydning for, og deltagelse av lokalsamfunnet.”

Årets program framsto som ungt både med tanke på hvilke komponister som var representert, og med tanke på utøverne av musikken. Da Ballade ba om en kommentar fra Grenager om dette la hun vekt på at Ilios var et godt sted for å prøve ut ting, og et sted man kan vedlikeholde nettverk mellom komponister og musikere i en ung generasjon. Hun framhevet at Ilios er en festival som stadig har vært i bevegelse, og at den aldri er blitt underlagt et fastlagt skjema. Grenager forklarer dette med at menneskene bak festivalen ikke har vært de samme hele tiden, og hun framhevet Young Generations-prosjektet for å være med på å utvikle nye kunstnere. Young Generations er et prosjekt hvor unge musikkstuderende fra blant annet Alta, Sortland og Harstad får presentere seg i en egen konsert. Selvfølgelig med samtidsmusikk. Til slutt hadde Grenager et håp om at bevilgende myndigheter vil forstå hvor viktig denne festivalen er.

— Denne festivalen er ikke bare en smal festival, men en festival som har betydning i det lokale kulturlivet, sa Grenager, og fremhevet igjen Young Generations-prosjektetets betydning for det lokale musikklivet.

Festivalen i år var virkelig intim, og det var tydelig å se at musikerne og festivalarrangørene eide en stor entusiasme for festivalen og for musikken. Ballade har snakket med John Lien, slagverker i Forsvarets distriktsmusikkorps Nord-Norge og en av de to ildsjelene som startet festivalen i 1993. Lien er selv et lysende eksempel på denne entusiasmen.

— Da vi bestemte oss for å lage festival var litt av motivasjonen at vi ville spille samtidsmusikk sjøl, sa Lien til Ballade.

Liens entusiasme kan kanskje best illustreres med at han og dagens festivalsjef, Asbjørn Abelseth, i 1996 pantsatte husene sine for å redde festivalen fra et stort underskudd og sinte kreditorer. Det er ikke mange som er villige til å satse boligen sin for å fremme samtidsmusikk.

Lien understrekte at festivalen fra begynnelsen har hatt noen viktige målesetninger.

–Den var fra begynnelsen tenkt som en møteplass for landsdelens musikere, men også en møteplass mellom musikere og komponister. Derfor var det viktig å lage en intim festival. Det har også hele tiden vært en bevisst satsning mot barn og unge, og resultatet av denne kan blant annet ses i festivalens Young Generations-konsert.

Lien mente også at festivalen har hatt en oppdragende virkning, både på publikum og kulturpolitikere, og tror satsningen mot barn og unge kan ha medvirket til dette.

For egen regning vil jeg avslutte med å si at Iliosfestivalen 2004 holdt et meget høyt nivå, og bød på flere sterke musikkopplevelser. Ilios er en festival som fortjener mye oppmerksomhet, og med den høye kvaliteten på årets program kan jeg ikke skjønne annet enn at dette har vært en vesentlig begivenhet for norsk samtidsmusikk.

Publisert:

Del: