ANMELDELSE: Under Barnas verdensdager fikk publikum en viktig fortelling om romfolkets rike musikk og fortellerkultur. Men generelt kan festivalen fokusere mer på likheter og mindre på statiske kategorier som kan skape et ’oss og dem’, mener Mari Paus.

© Anette Andresen/Rikskonsertene

Barnas verdensdager er en del av Oslo World Music Festival (OWMF) – en barnas festival i festivalen. Festivalen gikk over to dager, og min første refleksjon er hvor inkluderende arrangementet virker når det ikke koster noe.

Mens barnefestivalen Miniøya er blitt kritisert for å ekskludere familier på grunn av høy billettpris, er aktivitetene i Barnas verdensdager gratis, og maten som serveres fra bodene er rimelig. Dette reflekteres i publikummet – det så ut til at barn, unge og voksne fra stort sett hele byen dukket opp, inkludert familier med minst like verdensomspennende bakgrunner som artistene på programmet.

Den inkluderende attityden preget også innholdet. Barnas verdensdager besto av konserter, aktiviteter og opplevelser av veldig forskjellig karakter – her kunne alt fra kjempesåpebobler til bambusorgler oppleves.

Les også: Væpnet med musikk

Deltakende publikum
Under Barnas verdensdager finnes ingen klart definerte grenser mellom artister og publikum – utøvere, frivillige og publikum er alle deltakere, og mange av konsertene og ikke minst verkstedene er, i forskjellige grad, basert på felles improvisering. Festivalen er godt forankret i Oslos lokale musikkmiljøer for barn. Elever fra kulturskolen var både publikum og deltakere, og det krydde av andre musiserende barn og unge. Man måtte hatt et hjerte av sten for ikke å la seg rive med av musikaliteten og dansegleden som viste seg i løpet av festivalen, for eksempel da de hip-hop-dansende barna fra X-Ray entret scenen med utdrag fra sin danseforestilling Generation X-ray.


Fra verkstedet tamilsk musikk og dansedrama. Foto: Lars Opstad/ Rikskonsertene

Kunst & rap
Barnas verdensdager bød også på konserter og verksteder med profesjonelle musikere. De to verkstedene Bambuso sonoro og Rhythm and poetry fengslet både voksne og barn, og brakte etter min mening festivalens største musikkopplevelser.

Bambuso sonoro var en improvisasjon mellom Anette Askvik (sang) og den nederlandske musikeren Hans van Koolwijk, som spilte på sitt selvlagde orgel av bambus I et veldig fritt tonalt univers lot de to utøverne små melodiøse improvisasjoner skape form i musikken. Askvik lagde spennende lyd, og lot av og til improvisasjonen ende i en rolle, for eksempel om en liten fugl som er nysgjerrig på orgelpipens plystring, men samtidig litt engstelig for den. Det oppsto narrativ og ble gjort umerkelige overganger fra atonal improvisering til imitering av fuglelyder og gråt.

Samspillet mellom de to var lekent og fint, og barnas reaksjoner var fascinerende å bevitne. Store øyne og fullstendig stillhet vitnet om full konsentrasjon blant de fleste, og man kunne se tegn til intuitiv forståelse av musikkens bevegelser blant barna.


Hans van Koolwijk og hans bambusinstrument. Foto: Mari Paus

Styrke i ulike verdener
Barns intuitive forståelse av musikk, og særlig rytme kom i enda større grad til syne i Rhythm and poetry, et verksted ledet av slampoet Sarah Ramin Osmundsen og musiker Amina Sewalis. I kulturstasjonens tredje etasje måtte man skrive sitt favorittord på et kort for å få komme inn – det var billetten. Vel inne i et lite rom med tepper på gulvet var stemningen avslappet og cool, og publikum fikk gleden av å nyte Ramin Osmundsens ordkunster og Sewalis beatboxing. I Rhythm and poetry var publikum deltakere, og ved hjelp av Sewalis loop-station fikk vi alle sammen være med på å lage et beat. De to utøverne var gode formidlere, musikalske, og ga publikum et vakkert, poetisk crash course i rhythm and poetry.

Les også: For lite om barn og unge

At to så forskjellige musikkopplevelser var blant festivalens beste er symptomatisk for en av Barnas verdensdagers store styrker – nemlig dens evne til å omfatte så ulike musikalske verdener som samtidsmusikk og rap.

Blant høydepunktene var også Kirsten Bråten Berg og datteren Sigrid Bjørgulvsdotter Berg – en meget solid booking for Barnas verdensdager – og deres folkemusikkverksted En dag i Setesdal.Et høydepunkt var også Solo & Sønn med Solo og Ibou Cissokho, et utdrag fra deres skolekonsert om griot-tradisjonen fra Senegal. De to spiller melodiøs og vakker musikk på sine koraer, er dyktige musikere og naturlig gode formidlere. De fikk raskt publikum i sin hule hånd. Allsang over Fader Jakob og en håndfull heldige barn som får prøve instrumentene på scenen gjør det interaktive gjeldende også her. Ved å inkludere en stilig og flott utført Jimi Hendrix-cover ga de et fint bilde på den interessante utvekslingen mellom vest-afrikansk og amerikansk musikk.


Solo og Ibou Cissokho. Foto: Mari Paus

Det vanskelige V-ordet
Barnas verdensdager formidler musikken ’i seg selv’ – som estetisk opplevelse – men også de tilhørende kulturelle kontekstene, og musikken som representant for kulturen den er oppstått i. Dette er et positivt trekk ved festivalen. Men som hos moderfestivalen, OWMF, er fokuset på geografisk og kulturell tilhørighet ikke helt uproblematisk.

Det er forståelig at OWMF og Barnas verdensdager velger å fokusere på etnisitet og nasjonalitet for å fremme musikk og kultur som ellers er lite synlig i samfunnet, og festivalen og BV får hvert år brakt store og viktige musikere og kunstnere til Oslo, musikere som ellers kanskje ikke ville fått sjansen til å spille her.

Faren er at man kan komme til å vektlegge essensielle kategoriseringer av musikk tyngre enn det estetiske innholdet. Da får man det samme problemet som med det upresise og i verste fall degraderende begrepet verdensmusikk: En eksotifisering av musikk, særlig ikke-vestlig , og en ’oss og dem’ – inndeling.

Kultur er ikke en statisk ting, men noe foranderlig som blir til gjennom kontinuerlig gjensidig påvirkning. Dette reflekteres delvis i Barnas verdensdagers program, men etter min mening kunne festivalen fokusert enda mer på likheter, og enda mindre på konstruerte, statiske kategorier. I programmet står det å lese at en senegalesisk Griot er det samme som en skald i norrøn tid. Hvorfor kan ikke en griot og en skald dele scene, i stedet for at man deler opp mellom det som er norsk og det som er senegalesisk?

Grenser
Formidlingen av musikkultur er likevel stort sett vellykket. Og i det som oppleves som et av festivalens viktigste innslag er fokuset nettopp på nasjonalitet og kulturell tilhørighet. I verkstedet Sigøynermusikk sang, spilte og fortalte Gheorghe Vasile (Romania) og Solfrid Molland (Norge) fortellinger om Romfolket. Her fikk publikum høre andre fortellinger enn de mest kjente, de som handler om Romfolkets fattigdom og lave status i samfunnet. Vasile og Molland forteller om et folk som har en rik musikk og fortellertradisjon, om Vasiles hjembygd, og tradisjoner og familieliv på Romanias landsbygd. Gjennom vakre melodier, sanger og fortellinger fikk vi kjennskap til språket Romanes, sigøynermusikkens tonalitet, og vi fikk høre eventyret om hvordan Gud gav sigøynerene musikken fordi han glemte å gi dem et eget land.

Selv om grenser mellom kulturer opprettholdes under Barnas verdensdager, er etter min mening det viktigste trekket ved festivalen de grensene som viskes ut: Grensen mellom utøver og publikum, mellom generasjonene, mellom områder i byen, og mellom kunstmusikk, populærmusikk, folkemusikk, det kunstneriske og det folkelige.

Barnas verdensdager 2. – 3. november. på Grønland kulturstasjon på Tøyenbekken i Oslo. Barnas verdensdager er arrangert av Rikskonsertene, som del av Oslo World Music Festival, og ble i år arrangert for femtende gang. Barnas verdensdager arrangeres også i en rekke andre norske fylker.

Mari Paus er musikkviter og tilknyttet forskningsprosjektet “Poplar Music & Gender in a Transcultural Context”, ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo.

Publisert:

Del: