“Å være en nordisk komponist behøver ikke nødvendigvis å være en ulempe,” skriver komponisten Bendik Hagerup i denne artikkelen om Cikadas forestående konsertprogram i København. Han mener likefrem at det å befinne seg i en geografisk utkant kan være med på å gjøre den nordiske musikken mer interessant. “Med våre dagers kommunikasjonsteknologi er det fullt mulig å sitte på en knaus ut mot havet og samtidig være fullt på høyde med den seneste utviklingen internasjonalt, og ved slik å sitte på sidelinjen og overblikke resten av verden, er det i beste fall mulig for den nordiske komponist å kunne kombinere idéer på nye og forfriskende måter som kanskje ikke ville vært like åpenbare for dem som befinner seg plassert midt i en sentral kulturkrets,” skriver han. Med velvillig tillatelse fra opphavsmannen bringer vi artikkelen videre.

Ivar Frounberg (foto: samfundet.dk)

Av Bendik Hagerup

Å være en nordisk komponist behøver ikke nødvendigvis å være en ulempe. Selv om det faktum at vi befinner oss i utkanten av den store verden i verste fall kan føre til bakstreversk provinsialisme, kan vår geografiske avsondrethet like gjerne være en fordel hva angår nytenkning. Med våre dagers kommunikasjonsteknologi er det fullt mulig å sitte på en knaus ut mot havet og samtidig være fullt på høyde med den seneste utviklingen internasjonalt, og ved slik å sitte på sidelinjen og overblikke resten av verden, er det i beste fall mulig for den nordiske komponist å kunne kombinere idéer på nye og forfriskende måter som kanskje ikke ville vært like åpenbare for dem som befinner seg plassert midt i en sentral kulturkrets.

Når det norske ensemblet Cikada i herværende konsertserie presenterer musikk av en rekke nålevende nordiske komponister, er det nettopp disse aspektene ved den samtidige nordiske musikken som fremheves. Komponistene som fremføres besitter alle den samme udogmatiske holdningen til det å komponere, der innflytelser fra tilsynelatende radikalt ulike kilder uanstrengt føyes sammen til et koherent hele. Tre hovedlinjer løper gjennom konsertserien: For det første tegnes komponistportretter av tre av de mest toneangivende nordiske komponister i dag, svenske Åke Parmerud, danske Ivar Frounberg og norske Rolf Wallin. For det andre settes det fokus på komponisten som utøver, ved at Wallin og Parmerud deltar på scenen i improvisasjoner, og for Wallins vedkommende med verket Yó for interaktiv drakt og computer. Og for det tredje er konsertene bygget opp omkring ensemblet Cikadas tre faste besetninger: Cikada Duo, Cikada Tutti og Cikada Strykekvartett. Programmet inneholder også en urfremførelse av den danske komponisten Ejnar Kanding, samt verker av Karsten Fundal, Bent Sørensen og Magnus Lindberg.

**

Det finnes en rekke likhetstrekk mellom Ivar Frounberg, Åke Parmerud og Rolf Wallin, hvorav det mest påfallende utvilsomt er det faktum at de alle har vært foregangsmenn i sine respektive land når det gjelde å ta ny teknologi i bruk i sitt musikalske virke. De hadde alle tre sin modningstid som komponister på 80-tallet, da computeren for alvor begynte å gjøre sitt inntog i samtidsmusikken, og den viste seg å bli et uunnværlig redskap for dem alle. Ikke bare har de alle skrevet computermusikk, men også instrumentalmusikken deres har vært preget av erfaringene de har gjort seg i det elektroakustiske domenet og de har alle også komponert stykker der de to mediene blandes.

Mens computeren for unge komponister i dag er et tilsynelatende naturgitt fenomen, om den så benyttes til å generere vidtsvevende algoritmiske strukturer eller bare brukes som en praktisk måte å skrive partiturer med, så var den på 80-tallet på ingen måte gitt som noen forutsetning, men snarere noe man bevisst valgte å beskjeftige seg med. I tillegg ble den tidlige computermusikken ofte møtt med skeptisisme og kritikk fra mer tradisjonelt anlagte musikere, som satte spørsmålstegn ved selve idéen om hvorvidt noe så rasjonelt som en datamskin kunne bringe noe positivt nytt til musikk som kunstart. Dette hadde som følge at komponister som arbeidet innenfor det nye mediet ble tvunget til en grundig refleksjon over computerens styrker og svakheter, og over beveggrunnen for i det hele tatt å ta den i bruk, og det er lett å se at det tankegodset som ledsaget datamaskinens inntog hadde en like stor innflytelse på musikken som de prosessene maskinen ble satt til å gjøre.

Hva de tre komponistene som her presenteres har lært av å jobbe med computerteknologi er naturligvis svært forskjellig, og deres estetiske holdninger og klanglige verdner skiller seg tidvis voldsomt fra hverandre. Det er likevel grunn til å hevde at de alle tilhører det man må kunne kalle en slags utvidet modernistisk tradisjon, som trekker veksler på erfaringene fra såvel den europeiske avant-garden med sitt syn på musikk som abstrakt konstruksjon, som den amerikanske eksperimentelle musikken rundt John Cage og Morton Feldman, med sitt fokus på musikk som klingende realitet. Kompleksitet i en eller annen forstand er og har vært et grunnvilkår for dem alle, både i en konkret forstand, det vil si som rikhet i musikalsk materiale, og i en mer abstrakt forstand, det vil si som rikhet i sanselig og eksistensiell erfaring.

Det kan være verdt å merke seg at dette er en type kompleksitet som ikke kan oppstå gjennom et for stort fokus på strukturelle og tekniske spørsmål, like lite som den kan oppstå gjennom å undervurdere slike. Den er en type kompleksitet som kun kan oppstå i spennet mellom struktur og intuisjon, i det øyeblikket strukturen befrukter intuisjonen (eller omvendt), og det er naturligvis her computeren kommer inn, ettersom den gjør det mulig å jobbe med et komplisert og til dels gjennomstrukturert materiale på en fri og intuitiv måte. Den gir komponisten et strukturelt rammeverk denne kan arbeide innenfor, og den tiden som ellers ville gått med på manuelt å regne ut strukturer, kan frigjøres til å reflektere over musikalske eller endog eksistensielle problemstillinger, og til syvende og sist til å lage god musikk.

**

Ettersom computeren i så måte tilfredstiller både den europeiske modernismens krav til koherens og den amerikanske eksperimentalismens krav til frihet, kan man kanskje si at den bygger en bro mellom Darmstadt og New York. Ivar Frounberg (f. 1950) er på mange måter personifikasjonen av dette. Frounberg har studert hos både Iannis Xenakis og Morton Feldman, nestorer innenfor henholdsvis den europeiske og den amerikanske avant-garde, og utgangspunktet for hans musikalske virke er en personlig og velreflektert syntese av lærdommen fra disse to vidt forskjellige musikalske personlighetene.

Av Xenakis lærte Frounberg at musikk kan være konkret. I likhet med naturen, er musikk på ett nivå noe høyst håndgripelig som kan la seg underkaste et sett matematiske lover og regler, og ved å erstatte tradisjonelle former for musikalsk utvikling og variasjon med modeller fra matematikken, maktet Frounberg å frigjøre seg fullstendig fra en konvensjonell tenkning. Frounberg er likevel på ingen måte noen positivist som nøyer seg med å sette i gang en prosess og se hvordan den utforlder seg. Av Feldman lærte han nemlig at musikk også kan være abstrakt, og han arvet dennes syn på hvordan musikk kan anta en ontologisk dimensjon når man bare lytter godt nok til den. Det er som om Frounberg etter matematisk å ha satt igang sine kompliserte, xenakiske klangmasser, går inn i dem med sitt fintfølende, feldmanske gehør, og musikken hans henter mye av energien sin nettopp i denne dialektikken mellom struktur og intuisjon. Spørsmålet om hvor subtile nyanser det er mulig for det menneskelige øre å oppfatte er det sentrale spørsmålet for Frounberg, og i forlengelsen av dette spøker også spørsmålet om hva det faktisk vil si å være et menneske. Man føler seg sikker på at han ville svart bekreftende på Feldmans ofte siterte spørsmål “Is music – can it be, that music is an artform?”.

Også for Åke Parmerud (f. 1953) er musikk i høyeste grad en kunstart, og han bruker da også ofte begrepet “lydkunst” som en beskrivelse på hva han driver med. Når det er sagt, skiller hans musikalske univers seg på mange måter radikalt fra Frounbergs. Mens sistnevnte synes å ville finne erstatninger for utvikling og variasjon i en tradisjonell forstand, er det som om Parmerud forsøker å gjenopplive dem. Parmerud er likevel ingen post-modernist som leker seg med tegn, til tross for at han i flere verker har gått direkte i dialog med eldre musikk. Han forholder seg snarere til tradisjonen som noe som stadig er fullt av liv, og som inneholder elementer som i en gitt sammenheng og behandlet på riktig måte kan gis ny gyldighet i dag.

Parmeruds musikk er dramatisk og rik på hendelser. Kausalitet i eller annen form gjør seg ofte sterkt gjeldende, og det er gjerne som om den ene ideen vokser organisk ut av den andre i et raffinert spill med klanglige assosiasjoner. Denne form for musikalsk tenkning egner seg spesielt godt for elektroakustisk musikk, og det er derfor ingen tilfeldighet at det er dette mediet som kanskje står Parmerud nærmest. Men mens den assosiative logikken i mye elektronisk musikk ofte synes banal og forutsigbar, har Parmerud kommet frem til et sett med strategier som strekker seg langt bortenfor en én-dimensjonal sammenkjeding av elementer. Dette skyldes først og fremst hans forståelse og fintfølelse for klang, og ikke minst hans evne til å øyne klanglige og akustiske sammenhenger i materialet han tar i bruk, for så å utlede strukturelle og formale strategier av dette. Hans arbeid som komponist består ofte i å finpusse forholdet mellom lyd og form til det er vanskelig å si hvor den ene ender og den andre begynner, og resultatet er en musikalsk stil som er både rik og umiddelbar.

For å slå et billig poeng, kan man noe forenklet og parodisk si at Rolf Wallin (f. 1957) befinner seg et sted mellom Frounberg og Parmerud, på samme måte som Norge befinner seg et sted mellom Danmark og Sverige. Dette er ikke sagt til forkleinelse for Wallins musikk, men bærer snarere vitnesbyrd om det voldsomme spennet i hans produksjon, som inneholder alt fra strengt algoritmiske komposisjoner til verk som nærmest antar karakteren av å være halvt komiske performance-stykker.

Fellesnevneren for all Wallins musikk er lekenhet. Om han så sitter på scenen og spiller på en ballong i verket Scratch eller med barnlig fryd gleder seg over de innfløkte strukturene han genererer med computerprogrammene sine, er det en slags letthet i alt han gjør. Dette betyr ikke at han tar lett på det kompositoriske arbeidet. Stykkene hans er alltid velfunderte og konsistente, men han har med tiden funnet frem til et sett med kompositoriske strategier som også gir intuisjonen frie tøyler, og som gir musikken hans en naturlig og uanstrengt flyt.

Det mest spennende ved Wallins produksjon er sannsynligvis den udogmatiske holdningen hans til stilistiske trekk. Hvert enkelte verk er å betrakte som et eget univers styrt av sine egne lover og regler, og alt som logisk måtte tre ut av disse reglene, regnes som et gyldig materiale. Slik kan ofte brokker av tradisjonelt klingende materiale forekomme i ellers utradisjonelle sammenhenger, men det er aldri snakk om direkte referanser til tradisjonen. De tilsynelatende tradisjonelle elementene lar seg alltid trygt definere innenfor de rammene den aktuelle komposisjonen opererer med, og fremstår aldri som fremmedelementer. For å gripe tilbake til innledningen, er derfor Wallins musikk et fremragende eksempel på den samtidige nordiske musikks styke: Friheten til å komponere hva man vil, kombinert med evnen til å gjøre det på en overbevisende og interessant måte.

**

Den nye teknologien har også bidratt til fremveksten av en ny type utøver-komponist. Mens den tidlige elektroniske musikken ikke ga mye spillerom for å utøve musikk, har utviklingen av kraftigere datamaskiner og mer avansert programvare muliggjort en stadig større grad av interaksjon, og vi har i dag kommet til en situasjon hvor datamaskinen tilbyr like mange og nyanserte måter for fremførelse som mer tradisjonelle instrumenter. Utøveren av elektronisk musikk befinner seg likevel i en annen posisjon enn den tradisjonelle utøveren, ettersom det ofte ikke er snakk om å “spille” musikk i tradisjonell forstand, men snarere å sette igang og styre klanglige forløp på et mer overordnet nivå. Samtidig er også gjerne et improvisatorisk element inne i bildet, hvor musikken, eller i det minste deler av den, ofte komponeres på stedet. Den elektroniske musiker befinner seg i så måte et sted mellom komponist, instrumentalist og dirigent, og det er derfor ingen tilfeldighet at mange utøvere av live-elektronisk musikk derfor også er komponister. Det er selvsagt heller ingen tilfeldighet at flere av komponistene som her presenteres har utmerket seg som musikere innen dette mediet, og i løpet av konsertserien skal både Åke Parmerud og Rolf Wallin som nevnt i ilden som utøvere.

Helt til slutt må det nevnes at det ikke er noen tilfeldighet at disse tre komponistene hadde sin modningstid samtidig med at en rekke nye og spennende ensembler for ny musikk vokste frem i Norden. Det er, om ikke en forutsetning, så i det minste en stor fordel for den moderne musikken at det også finnes musikere som fryktløst gir seg i kast med den, og det må sies at vi i Norden etterhvert har blitt velsignet med en rekke ensembler og solister som både teknisk og intellektuelt er fullt på høyde med den mest nyskapende musikken som skrives i dag.

I så måte er musikerne i Cikada i like stor grad foregangsfigurer innefor sitt felt, som de komponistene de her fremfører. Fra ensemblet ble grunnlagt i 1989 har de samarbeidet med en rekke av vår tids ledende komponister, og alltid søkt å sprenge rammer og aktivt være med på å utvikle musikk som en kunstart. Således har de vært med på å oppfordre de komponistene som har skrevt for dem til å strekke sine musikalske prosjekter enda et hakk lenger, og det er resultatet av dette fruktbare samarbeidet denne konsertserien viser i all sin bredde.

Publisert:

Del: