INTERVJU: I en kronikk i Aftenposten under overskriften Åndsfattig opera kritiserer Kristian Meisingset, kulturredaktør i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva, Den Norske Opera & Ballett for å ikke leve opp til den høye statusen operaen har i forhold til offentlige bevilgninger. – Jeg stiller meg spørsmålet om hvorfor opera er viktig som kunstform i Norge når repertoarpolitikken viser at opera er den minst relevante av dem alle, sier Meisingset til Ballade.

Operaen_fra_vest (Foto: Carl Kristian Johansen)

Av Carl Kristian Johansen

Med utgangspunkt i oppsetningen av Titus i Bjørvika tar Kristian Meisingset bladet fra munnen i en kronikk i Aftenposten. Meisingset mener at den store overvekten av tradisjonelle operaoppsetninger gjør operaen til en lite relevant kulturaktør i den norske samfunnet i dag.

Som et eksempel karakteriserer Meisingset handlingen og karakterkonstruksjonene i Titus som fullstendig uinteressant. Titus ble skrevet av Mozart i 1791 med en handling lagt til Roma år 79 etter Kristus.

— Og hvor interessant er halvtimen på kafé i La Boheme (Puccini, 1896), sier han til Ballade.

— Tradisjonell opera gir meg veldig lite. Hvordan angår dette meg som menneske, spør Meisingset.

Meisingset sier han ikke har noe i mot tradisjonell opera som sådan, og at det er fint at de finnes på repertoaret. Men det er for mange oppsetninger av eldre stykker, et problem som gjelder operahus i hele Europa, mener han.

Nyskaping

— Men man burde bruke mer ressurser og ha mer fokus på å dyrke fram nye librettister og komponister. Gjennomsnittsalderen på operapublikummet er over 60 år. Man må tenke nytt for å nå fram til nye målgrupper.

— I operaen i Los Angeles regisserte nylig Woody Allen et stykke. Melancholia i DNO&B med Jon Fosse som librettist var en god idé. Man kunne trukket inn andre forfattere som librettister i Norge, som Jan Kjærstad eller Ingvar Ambjørnsen. Det ville vært et spennende trekk for å nå ut til folk som i dag ikke opplever opera som relevant for seg selv, mener han.

På statsbudsjettet er institusjoner som Nationaltheatret, Nasjonalmuseet, Oslo-Filharmonien, Nasjonalbiblioteket og innkjøpsordningen for litteratur langt under Den Norske Opera & Ballett i bevilgninger. Målt i offentlig ressursbruk er det liten tvil om at DNO&B er den viktigste kulturinstitusjonen, skriver Meisingset i Aftenposten.

Meisingset spør om det er bra at den kulturgenren med minst relevans i samtiden skal prioriteres høyest av det offentlige.

Minst relevant

— Jeg stiller meg spørsmålet om hvorfor opera er viktig som kunstform i Norge når repertoarpolitikken viser at opera er den minst relevante av dem alle. Vi trenger et kunstuttrykk som angriper sin samtid på forskjellige måter – det kan gjøres på den politiske måten, eller man kan spisse stykkene for å få fram psykologiske stemninger, intriger eller karakterer på en annen og mer aktuell måte.

Siden ny opera blir sett på scenen i så liten grad – han applauderer Cecilie Ores Dead Beat Escapement – er ikke satsningen på det nye operahuset i Bjørvika legitimert godt nok, mener Meisingset.

— Satser man mer på ny opera og makter å gjøre sjangeren mer aktuell og relevant kan operasatsingen betegnes som en suksess, men det er et stykke å gå, tror han.

Det finnes et klassikerrepertoar i alle de genrene og uttrykkene du sammenligner med, og disse kan si noe om historien som kan være relevant på den måten du etterlyser. Har ikke historisk opera de samme egenskapene?

— Absolutt. Men å ta vare på kulturarv er ikke alt. Sammenlignet med de andre sjangrene, ikke minst teater, klarer operaen i forsvinnende liten grad å fornye sitt innhold og formspråk, sider Meisingset.

Publisert:

Del: